Han kaster ikke disse koffertene for meg

I et intervju Alf van der Hagen har gjort med Karl Ove Knausgård, trykket i boken Dialoger 3. Stemmeskifter, snakker de bl.a. om politikk. Knausgård skiller mellom to forskjellige måter verden kan forandres på, den ene «forestillingen om at verden kan forandres til det bedre», da med hensyn til «de helt grunnleggende vilkårene». Slik forandring tror han ikke er mulig. Den andre måten er gjennom politikken. Knausgård sier at selv om han har meninger om eldreomsorg, utdanning, u-hjelpsproblematikk osv., så kan ikke disse meningene omsettes til praktiske handlinger. 
«Politikk er noe som foregår helt utenfor min verden og mitt liv. Det er ikke relevant. Jeg er ikke noe politisk menneske. Jeg stemmer ikke ved valg. De politiske ritualene er fullstendig fremmede for meg. Når statsministeren kaster kofferter på Lerkendal, bekrefter det bare det jeg lenge har ment: Dette er ikke for meg. Han kaster ikke disse koffertene for meg.»

Det er sannsynligvis mye å utsette på Knausgårds syn på politikk, ikke bare i dette intervjuet, men også i Min kamp-bøkene. Likevel er det noe ved denne siste setningen som festet seg i meg da jeg leste den, og som har gjort at den har blitt værende der. «Han kaster ikke disse koffertene for meg». Det er en avvisning av det sirkus-aktige ved politikk og valgkamp, men mer enn det er det en avvisning av partipolitikken overhodet. Det vitner om et verdensbilde der valg og stortingspolitikk ikke forandrer menneskets levevilkår. Og dersom man skulle innvende at, jo, selvsagt gjør det det, man blir da påvirket av ny skattepolitikk, pappapermisjon, veibygging osv., så rokker ikke det ved det som sannsynligvis er Knausgårds innvending: det er ikke disse tingene som er viktige. 
Det siste er lett å avfeie som livsfjernt, arrogant og pretensiøst. Og det stemmer selvsagt. Selv har jeg de siste gangene det har vært valg i Norge vurdert å la vær å stemme. Jeg har sagt til meg selv: det spiller ingen rolle om jeg stemmer eller ikke. Hver gang har jeg likevel feiget ut, og svart meg selv: hvis det ikke spiller noen rolle, så kan jeg da like gjerne stemme som ikke, og gått i stemmelokalet og valgt seddelen med et eller annet parti på venstresiden. Jeg misliker hvordan man oppfattes som stemmegiver: på den ene siden forestillingen om at man skal identifisere seg med et parti og dermed reduseres til bare det, meninger som alle er utformet som slagord; på den andre siden forestillingen om velgeren på supermarkedet, der hun er på partishopping; hva trenger jeg i dag, hvilket parti passer meg best nå? En posisjon som Knausgårds er også umulig; hvem er jeg til å heve meg over alle andre, og si at valget ikke angår akkurat meg? Likevel: Han kaster ikke disse koffertene for meg. Når Audun Lysbakken, og Jens Stoltenberg, og Erna Solberg, og Knut Arild Hareide ser meg inn i øynene i sluttappellen i NRKs partilederdebatt, og forteller meg hvordan de vil hjelpe meg, og hvorfor jeg skal stemme på dem, og la meg hjelpe dem, gi meg en sjangs til å hjelpe deg!, så angår ikke dette meg. Men med det samme jeg sier det, må jeg også vedgå at da angår det ingen andre heller. Dette skuespillet angår ingen. 

Avstanden jeg opplever til politikken blir ikke mindre av at «folket» nå (jeg skriver dette 8. september 2013) tydeligvis har bestemt seg for at det trengs en ny regjering i Norge. Dette er vanskelig å forstå. Mange mennesker vil alltid stemmer Arbeiderpartiet, uansett, og det samme gjelder Høyre. Det samme ser også ut til å gjelde Fremskrittpartiet, KrF, Venstre, SV, og ikke minst Senterpartiet. Men noen ganger skjer det små forskyvninger. De skjer gradvis, og så er vi plutselig der: De «borgerlige» partiene får flertall. Folket er misfornøyde med Jens. Luften har gått ut av de rødgrønne prosjektet. Erna vil ta Norge videre, med nye ideer og bedre løsninger. Dersom man løfter blikket litt, er dette som sagt vanskelig å forstå. Tv2 måtte ty til virkemidler Frank Aarebrot kalte «grotesk, løgnaktig propaganda», da de gjennom en spørreundersøkelse skulle vise hva som er galt med norsk eldreomsorg. Det er også vanskelig å forstå utviklingen dersom man ser ting utenfra; The Economist skriver om Norge: «Economic growth was at 2.6% year-on-year in the second quarter and unemployment at just 3.4%, while the current-account surplus is huge: nearly 14% of GDP. Given that, Mr Stoltenberg’s looming defeat suggests ingratitude». Da de rødgrønne vant valget for fire år siden, ble det snakket om at Norge hadde stått imot høyrebølgen som hadde beveget seg gjennom Europa, og hadde som eneste land gjenvalgt en sosialdemokratisk regjering. I mellomtiden har flere land imidlertid snudd (Danmark, Frankrike), og nå ser det ut som at Norge bare lå veldig langt bak; først nå kommer høyrebølgen. Dønningene brukte lang tid, men er likevel sterke nok. Det har liten hensikt å påpeke hvor trått og provinsielt Norge er, det er som kjent lite som er mer provinsielt enn nordmenn som insisterer på Norges provinsialitet. Det som derimot har mer for seg, er å påpeke hvor vilkårlige disse endringene er. Partipolitikken svinger alltid, etter noen år med høyrestyre, vil folk ha vestrestyre, og motsatt. Jeg sier ikke at stortingsvedtak ikke er viktig: økonomisk politikk, skattenivå, privatisering av velferdsordninger, innvandringspolitikk. Dette er områder det er vanskelig å være et menneske og ikke ha en mening om. Men mine #hjertesaker er ikke Lofoten, Vesterålen, Senja og Asylbarna, og at familien vet best. For hjertet er livet enkelt. Selv har jeg ingenting på hjertet.

3 kommentarer:

  1. Det er lett å bli matt av tv-debatter, pr-rådgivere, valgfloskler og lettlurte velgere. Det er mange faktorer i politikken som bidrar til at den ikke er 100 % rasjonell. Men ta valget for det det er. Et valg om hvem man ønsker at skal forvalte våre felles ressurser og organisere samfunnet. Hverken mer eller mindre. Stortingsvalget angår ikke nødvendigvis deg direkte, personlig, men det angår deg som del av et fellesskap. Stem på vegne av dette fellesskapet. Stortingspolitikken er ikke all politikk eller hele livet, men en plattform for organisering av punktene der livene krysses. Livets politikk får vi andre ta oss av.

    SvarSlett
  2. Takk for kommentaren, Ingrid. Det er kanskje litt lettvint å si at stortingsvalget «hverken mer eller mindre» er «et valg om hvem man ønsker at skal forvalte våre felles ressurser og organisere samfunnet». Jeg tror det godt kan være både mer eller mindre.

    Og jeg håper ikke du tolker teksten min dit hen at jeg avskriver fellesskapet, til fordel for «meg selv», mine personlige interesser. Jeg stemmer på vegne av fellesskapet. Hvis jeg velger å ikke stemme, er det også på vegne av fellesskapet. Husk at de som ikke stemmer også er en del av fellesskapet. Å la vær å stemme ved stortingsvalg er ikke (nødvendigvis) selvopptatthet.

    SvarSlett
  3. Live K. Torvund09.09.2013, 11:39

    Ein veljar i Argentina leverte ein liten fisk i stemmekonvolutten slik at hans stemme ikkje skulle bli talt. Den rotne fisken mot eit valsystem som anten gir deg bot om du let vera å stemma eller let stemmen din gå til det styrste partiet om du stemmer blankt.

    Baudrillard har framleis rett i at makta er desperat etter å få den tause majoritet i tale. Løpesedlane som oppmodar ein til å stemma same kva er skumlare enn dei til politiske motstandarar. Eg høyrer om lykkepromille på radioen i dag: Ein kan få oppskrift på eit lite visittkort om korleis ein kan drikka seg full på den gode måten, sikra dopaminrusen, ikkje la det tippa over, ikkje mista kontrollen, ikkje la GABA ta overhand. Drikk, men berre så du blir glad og lett. Stem uansett.

    Framfor den store tannkosthylla på supermarknaden seier eg høgt: "Eg skal i alle fall ikkje bruka lang tid på å bestemma meg for dette." Ein framand mann på sida av meg vaknar som frå ei transe, og seier: “Eg har sikkert stått her i ti minutt”, før han tek ein vilkårleg tannkost og går.

    Så står eg der med skitne fingrar, midt mellom alle #hjertesakene, pr-byråa, kamelane og koffertane i det me vel stemmeseddel og innrømmer at det like fullt tyder noko. Det er eit område der, eit felt mellom det meiningslause skodespelet me er vitne til og der ei skarp kjensle av meining oppstår. I det ein trer over er det ikkje til å koma unna, at ja: Det tyder noko om jernbanen blir privatisert, det står ikkje om liv eller død, men det står like fullt noko på spel. Det er ikkje våre grunnleggande eksistensielle vilkår me går til val på, aldri nokon stad. Berre nokre gongar nærare opp til, meir akutt. Kanskje kan ein merka når det inntreff, og når det er langt derifrå.

    Nokre gongar må det nok ein liten fisk til. Andre gongar held det kanskje med ein stemmeseddel. Uansett resultat i kveld fortset partipolitikken på si vilkårlege ferd, men vår plassering her nett no framstår like fullt som naudsynt.

    SvarSlett