Kommunismekalender: Antonio Negri - Kimen til kommunisme

Vi fortsetter vår kommunismekalender på årets siste dag, med Pål Halvorsens lesning av Negris bidrag. De spør: Hvorfor avvise kommunismen som en historisk illusjon? Særlig nå når muligheten for å skille produktivkreftene fra kapitalismens konstante krav til vekst synes reell? Pål er student og ansvarlig for foredragsrekka Rød lønsj på Blindern. Vi fortsetter på nyåret med kalenderens tre siste luker - Russo, Rancière og Zizek - og benytter anledningen til å takke for året som har gått.

Kommunismekalender: Alberto Toscano - Spørsmålene er problemer og problemene er løsninger

Medredaktør for PPP, Morten Langeland, skriver springende om bidraget til Alberto Toscano, lærer ved Goldsmiths i London og oversetter av Badiou. Foredraget heter «The Politics of Abstraction: Communism and Philosophy».

Kommunismekalender: Judith Balso - To present oneself in the present

God julaften. Vi fortsetter vår kalender som har til hensikt å kommentere samtlige kapitler i The Idea of Communism, en antologi som samler fremleggene på konferansen med samme navn i London, mars 2009. Dagens bidragsyter heter Sjur Sævik, han er bosatt i Malmö. Hans utvalgte tenker er Badiou-disippelen Judith Balso. Grunnet enkelte forsinkelser planlegger vi å fortsette denne kalenderen med nye tekster hver dag fra og med 27/12 og avslutte på nyttårsaften.

Kommunismekalender: Costas Douzinas om kommunisme og rettigheter

Costas Douzinas med ropert i et rettighetsbeskyttet foto. Lille julaftens kalenderluke skjuler nettopp dette intellekt, og dagens lesning er gjort av Mimir Kristjánsson, journalist i Klassekampen og tidligere leder i Rød Ungdom. I morgen - på julaften - skriver Sjur Sævik om Judith Balso.

Kommunismekalender: Jean-Luc Nancy og ordet kommunisme

Kommunismekalenderen går videre, i dag med et bidrag fra Eirik Sjåvik, som for tiden befinner seg i El Salvador. Teksten han skriver om er "Communism, the Word' av Jean-Luc Nancy, for anledningen i kledelig sommerhatt. I morgen skrives det trolig om Rancière. Eller Douzinas. Eller Balso. Eller Hardt. Eller Russo.

Kommunismekalender: Peter Hallward - Yes we can!

I dagens luke tar Jo T. Brochmann for seg Peter Hallwards bidrag til ”The idea of communism”: ”Communsim of the Intellect, Communism of the Will”. Jo er ufast skribent for PPP, mens Hallward er en kanadisk politisk filosof, best kjent for analysene sine av Alain Badiou og Gilles Deleuzes arbeider. I morgen skriver Eirik Sjåvik om Jean-Luc Nancy og jakten på det revolusjonære subjekt.

Kommunismekalender: Kommunisme, farcer og fortidens poesi

Dagens bidragsyter ble funnet på en konferanse om Das Beckwerk i København forrige måned. Hans navn er Mikkel Frantzen. I morgen skriver Jo T. Brochmann om Peter Hallward.

En på samme tid troskyldig udlægning af og en deleuziansk kommentar til Susan Buck-Morss’ oplæg ved kommunismekonferencen i London i 2009. Tekstliggørelsen af dette oplæg bærer titlen ”The Second Time as Farce…Historical pragmatics and the Untimely Present” og det er den tekst, der i 4 dele tages under behandling her.

Kommunismekalender: Terry Eagleton og utopiene

Terry Eagleton åpner en flaske Farris mens Jacques Rancière (mer om ham senere) leser om arbeiderkultur på 1800-tallet. Kommunismekalenderen fortsetter etter en kort pause. I dag presenterer Bendik Wold, tidligere litteraturredaktør i Morgenbladet og Klassekampen, nå redaktør i Flamme forlag, Terry Eagletons «Communism: Lear or Gonzalo?». Eagleton kommer opprinnelig fra Irland, og er professor i engelsk litteratur ved Lancaster University. Han har utgitt en rekke bøker om litteraturteori, marxisme og annet. (Sist på norsk: Etter teorien, Pax, 2009.) Vi har sluttet å spå om hva som kommer i morgen, men det kommer mer.

Kommunismekalender: mellomspill

Mens vi venter på flere bidrag - de kommer - publiserer vi her et lite notat av sigurd buch kristensen, tidligere redaksjonsmedlem i mikroforlaget 28/6. Vi tar gjerne i mot flere mellomspill på politikkpoetikkpraksis@gmail.com. I morgen kommer (trolig) Costas Douzinas.

ET NOTAT TIL KOMMUNISMEKALENDER
Hvordan jeg forestiller mig at man kan tænke kommunisme idag, forekom mig at være et uh-et-vedkommende, smånaivt spørgsmål. Kommunisme? Nej, ellers tak! Der var markører overalt. Forførende med disse lyde. Jean Luc-Nancy skriver om det. At der ikke længere er nogen sten på stranden, der optager en anden stens plads. Med hans egne ord, tænker jeg. Jeg tænker på stjerner og himle, på lysende tegn i mørket. "Vi kan ikke tænke på stjerner uden at tænke på koordinater, der reproducerer maskiner som producerer kort, ruter. Og ruterne, der aftegnes, forbliver ikke ved kortet eller i koordinaternes sfære, tilhører ikke begreberne men begrebernes virtuelle tilblivelser. Ruterne har ændret sig, koordinaterne udskiftes, mens vi ikke længere taler om stjerner, taler vi om nat, om natten og nattens fravær." Jeg kan ikke længere citere, producere koordinater i min egen bevidsthed. Jeg opfinder ingen Gud. Skriften er ikke min, sin egen. Kunne tilbringe det meste af en eftermiddag, mens vi drak vand af vores glas med vand, skænkede jeg horisonten en tanke. Kunstig intelligens!

*

Kommunismekalender: Gianni Vattimos svake, svake kommunisme

I kommunismekalenderens fjerde luke tar Mira Langeland, medredaktør & fast skribent på Politikk Poetikk Praksis, for seg Gianni Vattimos foredrag på Birkbeck University, "Weak communism?". Vattimo er italiensk professor i estetikk og filosofi. Hvem som tar over stafettpinnen herfra for å holde den kommunistiske hypotesen i live er enda uvisst.

Kommunismekalender: Bruno Bosteels om leftisme og Bolivia

 

Tredje dag for vår kommunismekalender, hvor forskjellige bidragsytere leser hvert sitt kapittel i The Idea of Communism, en antologi utgitt i kjølvannet av konferansen med samme navn på Birkbeck University, London, mars 2009. Dagens lesning gjøres av Arne Borge, medredaktør og fast bidragsyter på politikk poetikk praksis.[1] Foredraget er skrevet av Bruno Bosteels, professor i spansk litteratur ved Cornell University, og heter «The Leftist Hypothesis: Communism in the Age of Terror».  I morgen skriver ... ja, hvem skriver egentlig i morgen? Hvem skal holde hypotesen i live?

Kommunismekalender: Alain Badiou om kommunismens idé

I dag fortsetter politikk poetikk praksis sin julekalender om kommunismens idé. Vi har invitert lek og lærd til å presentere hvert sitt kapittel fra The Idea of Communism, som samler fremleggene fra kommunismekonferansen på Birkbeck 13.-15. mars, 2009. I dagens bidrag ser vi nærmere på Alain Badious tekst i antologien, «On the Idea of Communism». I morgen skriver Arne Borge om Bruno Bosteels.

Kommunismekalender: Center for Vild Analyse

Venner. Det er spennende tider. Lekkasjer truer rikenes sikkerhet; studenter mobiliserer til nye demonstrasjoner i London; Spania erklærer unntakstilstand og setter inn militæret for å forhindre
turistøkonomiens kollaps; kulturkampen tilspisser seg, nytalen sniker seg inn i norske medier: litteratur er bøker, politikk er (kapitalistisk) teknokrati. Er noen overhodet i stand til å argumentere mot privatisering av jernbanen?

I en tid hvor det manisk ropes at "alt er mulig!", bør man se etter det umulige. Vestens ytringsfrihet er ukrenkelig når Muhammed-karrikaturer publiseres, men når intimiderende informasjon om våre folkevalgte og deres venner lekker ut, viser det seg, at friheten heller er et våpen mot det fremmede enn et egentlig prinsipp, som når (muslimske) innvandrere vises bilder av toppløse damer og menn som kysser i Nederland: Dette er våre verdier, dette er vår frihet - suck on it! Assange: "The west has fiscalised its basic power relationships through a web of contracts, loans, shareholdings, bank holdings and so on. In such an environment it is easy for speech to be 'free' because a change in political will rarely leads to any change in these basic instruments. Western speech, as something that rarely has any effect on power, is, like badgers and birds, free."

Danmarksamtalene {d}

To representanter for politikk poetikk praksis holder samtalen rundt Beckwerket, situasjonismen og det kommende fellesskapet i live, med henholdsvis feminin og maskulin benstilling på Nørrebro. Med dette avsluttes samtalene rundt Danmarksoppholdet for denne gang. Ordforklaring og litteraturliste finnes nederst.

Danmarksamtalene {c}

After Hands arkiver i sjøsyk optikk, Århus. Samtalen fra mandag og tirsdag går videre.

Danmarksamtalene {b}

Bildet viser åpningen av This World We Must Leave, Århus Kunstbygning, 19. november, 2010. Vi fortsetter gårsdagens samtale inspirert av oppholdet i Danmark.

Danmarksamtalene {a}

18. november dro politikk poetikk praksis til København i anledning en konferanse om Das Beckwerk og dets identitetsproblematiserende prosjekt, kalt Who or what is really alive today. Vi var også innom Århus for å overvære åpningen av Mikkel Bolt og Jakob Jakobsens forestilling om revolusjon - This World We Must Leave - og rakk derefter en lille efterfest hos mikroforlaget After Hand. Bildet over er hentet fra utstillingen og viser en røyklagt Pariserkommune fra 1871 - et av flere eksempler på revolusjonære hendelser utstilt i Århus. Forklaringer på forkortelser og personer finnes nederst på siden. En ufullstendig litteraturliste legges ut på torsdag, etter fjerde og foreløpig siste del av samtalen. Vi har etterlatt åpne sår i teksten, grammatikalsk og semantisk, for å invitere til dialog.

R ä d d ä r i n t e

Joar Tiberg skriver i ansvaret ansvaret ansvaret ansvaret (2010): "Det ligger en död humla på gräset, den har legat där i tre dagar. Alldeles stilla.» Og der forlater han også humla, verken minutuøst eller reflekterene; en beskrivelse og deretter aldeles stille til neste side.

Forelesningsnotater: Performance og performativitet – på vei mot en radikal verksforståelse #5

Faste lesere (hallo?) har kunnet registerere et løftebrudd fra min side; 21. september publiserte jeg noen notater fra KHiOs forelesningsrekke om kunstens (mulige) politiske virkninger holdt av Marius von der Fehr og i blant hans mor Drude vdF. Jeg hevdet at jeg ville legge ut notater fra de kommende forelesningene også – det har ikke skjedd. Ikke fordi forelesningene har vært uinteressante, men fordi notatene mine har vært det. Her vil jeg i hvert fall publisere noen spredte notater basert på den femte og nestsiste forelesningen i rekka. Jeg baserer dette på min skjøre hukommelse, politiske fantasi, egne notater, samt et utrevet A4-ark fra Morten, som også deltok. Selv om jeg heller ikke denne gang ønsker å holde vdFehr ansvarlig for disse notatene, presiserer jeg mine mer personlige bemerkninger med kursiv. Det oppfordres til innsigelser og utdypninger - oppstand.

Ein lyt bli

Lågaste punkt
For at viljen skal reisa seg att
Lyt ein bli fjell
Snudd på hovudet
Slik at nutane blir pressa
Djupt ned i avgrunnen

(Skriften på monumentet «Makter og Menneske» i Odda)


Avdukningen av intustrimonumentet «Makter og menneske» laget av Lars Korff Lofthus og Leander Djønne var et høydepunkt under Litteratursymposiet i Odda. Sola kikket over fjellkanten for siste gang i høst og de snaut hundre oppmøtte trippet forventingsfullt rundt på tomta utenfor nedlagte Odda Smelteverk. Monumentet ble åpnet med tale fra ordføreren, litt løspreik fra kunstnerne, musikalske innslag med tuba & trekkspill samt en russiskklingende arbeidervise akkpagnert av elektrisk gitar. Serveringen bestod av brød med sylta rødbeter og sild, bar vodka og cava. Eklektisk og smakfullt!

Kritikk, lag for lag

Knut Hoem hyller Bokvennen. Det vil jeg tro det er få som har problemer med. Imidlertid har han også et behov for samtidig å kritisere to andre norske litteraturtidsskrifter, Vinduet og Vagant. Det er ikke første gang Hoem uttaler seg på liknende vis om norske litteraturtidsskrifter. I 2008 mente Hoem at det ikke fantes noe litteraturtidsskrift for lesere: Vinduet var for journalister, Vagant for akademikere mens (det ikke lenger eksisterende) Kraftsentrum var for forfattere*; «Det eneste vi mangler nå er et litteraturtidsskrift for leserne». Kraftsentrum fikk ros, mens Vinduet og Vagant var uleselige. Det kan virke som Hoem nå har fått det han ønsket. Likevel er det tydeligvis fortsatt nødvendig å kritisere Vinduet og Vagant.

Uten tittel, del én (hud og hår), film 2010

I filmen er det tre karakterer. En eldre kvinne, en middelaldrende kvinne og en ung kvinne. I en fragmentert samtale hører du karakterene både beskrive seg selv og hverandre. Filmen bygger på et dokumentarisk materiale, men som er bearbeidet og gjort om til fiksjon. Filmen er en studie i bevegelse og kropp, fakter og språk.

Opptegnelser fra et komfortabelt norsk fengsel, ukjent avsender

Planen min var riktignok først å gå i fengsel og deretter skrive en bok om det, men tanken på å gå i fengsel fylte meg med en så sitrende glede at jeg ikke klarte å vente. Så jeg gikk altså i fengsel, jeg ble satt i fengsel i fem måneder for å nekte å betale tilbake studielånet. Etter flere år på universitetet, hvor hver bok jeg leste gjorde meg mindre interessert i å delta i lønnsarbeidet som utdanningen skulle lede til, hadde jeg 323 053 kroner i gjeld til Statens Lånekasse for høyere utdanning. Så skulle rentene altså begynne å løpe. Jeg hadde gitt opp ideen om å undervise – men måtte Norges blomster blomstre seg sterke! – og så derfor ingen annen framtid enn enkelte strøjobber kombinert med en frilans skribenttilværelse. Disse strøjobbene ville være å jobbe i bokhandel, sitte som museumsvakt, feie gatene eller liknende. Men jeg så ikke behovet. Mange litteraturvitere (som altså er min tittel; jeg har en mastergrad i litteraturvitenskap) ble tekstforfattere – de forfattet finurlige enkeltsetninger for å reklamere for selskaper og offentlige tjenester, men dette var ikke noe for meg, jeg ville i det minste lyve så jeg trodde det selv.

Kommentar eller tillegg til Fredriks

Våre ledere, som er ment å representere oss, de andre, håper, taler og tror at dette skal gå bra. Røe Isaksen har selv understreket at han lenge har vært opptatt av miljø.

Tanken er et annet sted

Jeg vil forsøke å trenge inn til det innerste i noe. Jeg vil forsøke å komme frem til der hvor den dypeste meningen ligger. Det er selvfølgelig mulig at den dypeste meningen bare finnes i min egen tenkning, men det er jo først når man forsøker å trenge inn til det innerste i noe, og forsøker å komme frem til der hvor den dypeste meningen ligger, at man i så fall oppdager at den dypeste meningen – hele konseptet den dypeste meningen – bare finnes i min egen tenkning. Jeg lurer på hvor grensen går, mellom virkelig og egen tenkning. Hadde forrige setning ikke tatt med begynnelsen «jeg lurer på», men gått rett på «Hvor går grensen …», kunne man kanskje fått inntrykk av at den stod nærmere virkeligheten. «Jeg lurer på» understreker omfanget av min egen tenkning. 

Forelesningsnotater: Performance og performativitet - på vei mot en radikal verksforståelse #1

Kunsthøgskolen i Oslo tilbyr denne høsten en kort forelesningsrekke om performativitet og kunstens muligheter som (politisk) aktør. Den holdes av Marius von der Fehr med hjelp fra hans mor, litteraturprofessor Drude von der Fehr. Slik jeg har forstått det gir emnet studiepoeng for dem som går på KHiO, men vi utenfor oppfordres også diskret til å delta, til å banke på dørene, til noen med nøkkelkort slipper oss inn. Kurset går i et lite rom på Seilduken, mandager 10-12. Gå ned trappa til venstre for resepsjonen, gå langt, ta til høyre, opp trappa til andre etasje, følg etter noen som ser ut som de er på vei i samme retning, ta til venstre, gå til døra i enden av korridoren. Jeg vil her legge ut noen notater fra den første forelesningen og akter å fortsette med dette om jeg har anledning. Det burde være overflødig å si at notatene er mine egne, at ting kan ha blitt misforstått eller misbrukt, og at foreleserne derfor ikke skal stå til ansvar for disse ord. (Likevel bruker jeg kursiv for å ytterligere understreke mine sidesprang.) Jeg vil derfor også tipse dem om notatene per mail, slik at de kan korrigere og tilføye som de ønsker. Andre oppfordres selvsagt også til å kommentere. Sparsommelig forelesningsinformasjon finnes her. 

Finnes det ingen alternativer?

I sommer har jeg lest Slavoj Žižeks seneste bok, Living in the End Times, og Mark Fishers Capitalist Realism: Is there no alternative? Begge bøkene tar for seg det ideologiske klimaet som etablerte seg etter Berlinmurens fall, der det er lettere å se for seg at jorden går under, enn at kapitalismen går under – for å bruke Frederic Jamesons etter hvert berømte formulering. Allerede tittelen på Mark Fishers bok, «Capitalist Realism», peker mot forestillingen om at det er urealistisk å skulle etablere et koherent alternativ til kapitalismen, da dette systemet anses som den eneste levedyktige politiske og økonomiske modellen. For et år siden leste jeg en kronikk i Dagbladet av Torbjørn Røe Isaksen (stortingsrepresentant for Høyre og medredaktør i Minerva) som kan leses som et slående uttrykk for det Fisher kaller «capitalist realism».

Kjapp kommentar til Røff guide

Han satt på sitt studerkammer, noe skamfull over sin utbasunering mot kunsten og kunstens rolle kvelden i forveien, en tirade som hadde kommet fra – ja hvor? Hvorfor denne kritikken av kunstens selvforherligelse? Var det igjen skuffelsen over avantgarden; umuligheten av å bli rystet, slik professor Andersen måtte vedkjenne at Litteraturen ikke evnet å ryste ham?