Våre ledere, som er ment å representere oss, de andre, håper, taler og tror at dette skal gå bra. Røe Isaksen har selv understreket at han lenge har vært opptatt av miljø.
Tanken er et annet sted
Jeg vil forsøke å trenge inn til det innerste i noe. Jeg vil forsøke å komme frem til der hvor den dypeste meningen ligger. Det er selvfølgelig mulig at den dypeste meningen bare finnes i min egen tenkning, men det er jo først når man forsøker å trenge inn til det innerste i noe, og forsøker å komme frem til der hvor den dypeste meningen ligger, at man i så fall oppdager at den dypeste meningen – hele konseptet den dypeste meningen – bare finnes i min egen tenkning. Jeg lurer på hvor grensen går, mellom virkelig og egen tenkning. Hadde forrige setning ikke tatt med begynnelsen «jeg lurer på», men gått rett på «Hvor går grensen …», kunne man kanskje fått inntrykk av at den stod nærmere virkeligheten. «Jeg lurer på» understreker omfanget av min egen tenkning.
Forelesningsnotater: Performance og performativitet - på vei mot en radikal verksforståelse #1
Kunsthøgskolen i Oslo tilbyr denne høsten en kort forelesningsrekke om performativitet og kunstens muligheter som (politisk) aktør. Den holdes av Marius von der Fehr med hjelp fra hans mor, litteraturprofessor Drude von der Fehr. Slik jeg har forstått det gir emnet studiepoeng for dem som går på KHiO, men vi utenfor oppfordres også diskret til å delta, til å banke på dørene, til noen med nøkkelkort slipper oss inn. Kurset går i et lite rom på Seilduken, mandager 10-12. Gå ned trappa til venstre for resepsjonen, gå langt, ta til høyre, opp trappa til andre etasje, følg etter noen som ser ut som de er på vei i samme retning, ta til venstre, gå til døra i enden av korridoren. Jeg vil her legge ut noen notater fra den første forelesningen og akter å fortsette med dette om jeg har anledning. Det burde være overflødig å si at notatene er mine egne, at ting kan ha blitt misforstått eller misbrukt, og at foreleserne derfor ikke skal stå til ansvar for disse ord. (Likevel bruker jeg kursiv for å ytterligere understreke mine sidesprang.) Jeg vil derfor også tipse dem om notatene per mail, slik at de kan korrigere og tilføye som de ønsker. Andre oppfordres selvsagt også til å kommentere. Sparsommelig forelesningsinformasjon finnes her.
Finnes det ingen alternativer?
I sommer har jeg lest Slavoj Žižeks seneste bok, Living in the End Times, og Mark Fishers Capitalist Realism: Is there no alternative? Begge bøkene tar for seg det ideologiske klimaet som etablerte seg etter Berlinmurens fall, der det er lettere å se for seg at jorden går under, enn at kapitalismen går under – for å bruke Frederic Jamesons etter hvert berømte formulering. Allerede tittelen på Mark Fishers bok, «Capitalist Realism», peker mot forestillingen om at det er urealistisk å skulle etablere et koherent alternativ til kapitalismen, da dette systemet anses som den eneste levedyktige politiske og økonomiske modellen. For et år siden leste jeg en kronikk i Dagbladet av Torbjørn Røe Isaksen (stortingsrepresentant for Høyre og medredaktør i Minerva) som kan leses som et slående uttrykk for det Fisher kaller «capitalist realism».
Kjapp kommentar til Røff guide
Han satt på sitt studerkammer, noe skamfull over sin utbasunering mot kunsten og kunstens rolle kvelden i forveien, en tirade som hadde kommet fra – ja hvor? Hvorfor denne kritikken av kunstens selvforherligelse? Var det igjen skuffelsen over avantgarden; umuligheten av å bli rystet, slik professor Andersen måtte vedkjenne at Litteraturen ikke evnet å ryste ham?