Finnes det ingen alternativer?

I sommer har jeg lest Slavoj Žižeks seneste bok, Living in the End Times, og Mark Fishers Capitalist Realism: Is there no alternative? Begge bøkene tar for seg det ideologiske klimaet som etablerte seg etter Berlinmurens fall, der det er lettere å se for seg at jorden går under, enn at kapitalismen går under – for å bruke Frederic Jamesons etter hvert berømte formulering. Allerede tittelen på Mark Fishers bok, «Capitalist Realism», peker mot forestillingen om at det er urealistisk å skulle etablere et koherent alternativ til kapitalismen, da dette systemet anses som den eneste levedyktige politiske og økonomiske modellen. For et år siden leste jeg en kronikk i Dagbladet av Torbjørn Røe Isaksen (stortingsrepresentant for Høyre og medredaktør i Minerva) som kan leses som et slående uttrykk for det Fisher kaller «capitalist realism».



Røe Isaksen hevdet at

venstresiden er (...) gode administratorer, men de er idéfattige. Paradoksalt nok har finanskrisen og miljøkrisen avslørt nettopp det. Oppgjør med markedsøkonomien har strandet på det faktum at ingen andre plausible alternativer kan vises frem, mens den reelle debatten om grådighetskultur, reguleringer og grensen mellom stat og marked foregår på den brede høyresiden. (...) Det er markedsbaserte miljøløsninger som er i vinden, ikke gårsdagens kollektivistiske statsdirigisme.

Røe Isaksens innlegg het symptomatisk nok «venstrekonsensusen slår sprekker». Om vi begrenser oss til de politiske partiene og den norske offentligheten, har Røe Isaksen kanskje rett i at det ikke fremstilles noen «plausible alternativer» fra venstresiden. Men hans påstand om at klimakrisen og finanskrisen avdekker venstresidens svakheter, at en etablert «venstrekonsensus slår sprekker», er åpenbart en ideologisk tilsnikelse: Både Fisher og Žižek argumenterer, langt mer overbevisende enn Røe Isaksen, for at nettopp finanskrisen og klimakrisen viser at det er forestillingen om kapitalismens suverenitet som ikke lenger lar seg opprettholde. Om man setter de ulike regjeringenes behandling av klimakrisen (for eksempel på klimakonferansen i København i desember 2009) opp mot deres behandling av finanskrisen høsten 2008, vil man ifølge Žižek lett oppdage at det er et asymmetrisk forhold i måten de politiske elitene utviser handlekraft i de to situasjonene: «Save the planet from global warming – all this can wait a little bit, but the call 'Save the banks!' is an unconditional imperative which demands and receives immediate action.» Konklusjonen vi bør dra fra dette er ifølge Žižek klar: «the state political elites serve capital, they are unable and/or unwilling to control and regulate capital even when the very survival of the human race is ultimately at stake.» De «markedsbaserte miljøløsningene» som Røe Isaksen hevder er «i vinden», er på denne måten ute av stand til å løse utfordringene vi står ovenfor i forhold til klima, da reelle løsninger ikke implementeres så lenge de kommer i konflikt med kapitalens interesser. Hvis klimakrisen avdekker den etablerte venstresidens «idéfattigdom», så består denne fattigdommen i at den ikke er i stand til å tenke utenfor den kapitalistisk-realistiske konsensusen; først og fremst avdekker imidlertid klimakrisen kapitalismens impotens i møte med de problemene den selv har skapt. Hvis noe fortjener å «slå sprekker», så er det konsensusen rundt den kapitalistiske realismen, da denne konsensusen nettopp undertrykker behovet for «plausible alternativer» til de «markedsbaserte miljøløsningene». Den massemedie-dominerte offentligheten gir likevel ikke rom for å diskutere hvordan kapitalismens vekstbesettelse er i konflikt med klimahensyn eller hvordan finanskrisen skyldes svakheter ved kapitalismen: Fisher viser hvordan man i stedet for å rette et kritisk blikk mot kapitalismen som system, fokuserer på (1) enkelte kapitalisters grådighet (for eksempel Bernard Madoff) og (2) hvordan de ulike regjeringene har «taklet» krisen. Så, samtidig som de reelle løsningene uteblir, tilbyr kapitalismen følelsen av å «gjøre noe» (som konsumenter): Žižek avdekker for eksempel hvordan konsumkapitalismen fremstiller seg selv som «etisk» og overhode ikke i konflikt med miljøhensyn, rettferdighet og solidaritet:

In the 1980s and 1990s, [advertising] was in a direct reference to personal authenticity or quality of experience that predominated, without any direct ideological colouring, while over the last decade, one can note the increasing mobilization of socio-ideological motifs (ecology, social solidarity): the experience referred to here is that of being part of a larger collective movement, of caring for nature and for the ill, the poor and the deprived, of doing something to help. TOMS shoes, a company founded in 2006, provides an example of this 'ethical capitalism' taken to an extreme. The company’s policy rests: 'on a simple premise: with every pair you purchase, TOMS will give a pair of new shoes to a child in need. One for One. Using the purchasing power of individuals to benefit the greater good is what we're all about . . . Of the planet's six billion people, four billion live in conditions inconceivable to many. Let's take a step towards a better tomorrow.'

The motto 'One for One' provides the key to unravelling the ideological mechanism that sustains TOMS Shoes: the very relationship between egoistic consumerism (buying a new pair of shoes) is paid for and thereby erased by the awareness that someone who really needs shoes received a pair for free. The process thus reaches its climax: the very act of participating in consumerist activity is simultaneously presented as a participation in the struggle against the evils ultimately caused by capitalist consumerism. (....) The semantic density, the surplus-charge of meaning with witch our daily lives are burdened, is thus becoming more and more palable: you cannot even drink a cup of coffee or buy a pair of shoes without being reminded that your act is overdetermined by ecology, poverty, and so on. Pepsi Cola has pushed the manipulation of this humanitarian surplus to an unexpected level of reflexivity: consumers are not only promised that part of the company's profit will go to humanitarian and other causes, they are even solicited for ideas about how to spend the money and then offered a chance to vote on which idea will be implemented: 'Pepsi has always been about refreshment. But what if, instead of just refreshing people, Pepsi helped to refresh the world? . . . If you've got an idea about have to make the world a better place – whether it's saving something, creating something, or fixing something – we want you to tell us about it. Then you vote to decide which ideas are the best. We'll award millions of dollars in Pepsi Refresh Grants to put the winning ideas into action.'

The surplus is thus opened to us, the consumers: as we consume, we are also given the 'freedom of choice' to express our preferred ideological commitment. (...) Some of us remember the infamous old Communist tirades against merely 'formal' bourgeois freedom – absurd as they were, there is a pinch of truth in the distinction between 'formal' and 'actual' freedom: 'formal' freedom is the freedom to choose within the coordinates of the existing power relations, while 'actual' freedom grows when we can change the very coordinates of our choices.

Men hva skjer hvis ingen ting skjer? Hvis man ikke kommer opp med noen «plausible alternativer» som gjør at vi kan endre « the very coordinates of our choices»? Mark Fisher har en interessant tolkning av Alfonso Cuarons film Children of Men, der han hevder man kan se den som et verk som tar opp problemstillinger knyttet til mangel på alternative politiske visjoner. Filmen beskriver et framtidig samfunn i år 2027, der ingen fødsler har forekommet på nesten 20 år – og så godt som alle samfunn, bortsett fra England, har kollapset. I romanen av P.D. James som filmen baserer seg på, styres landet av en diktator. Dette aspektet tones imidlertid ned i filmen, slik at det dystopiske samfunnet som skildres ikke utgjør noen tradisjonell totalitær stat; de autoritære virkemidlene som benyttes for å opprettholde kontroll over samfunnet i en krisesituasjon, kunne ha blitt implementert uten at den politiske strukturen vi har i dag måtte endres radikalt. Fisher roser dette grepet og mener selv at for eksempel enkelte anti-terror lover har forberedt grunnen for et styre à la det vi ser i filmen Children of Men.

Virkeligheten som skildres i Children of Men er ikke vår, men filmen tar enkelte trekk fra vår verden og blåser de opp til sin ytterste konsekvens. I filmen eksisterer murer som stenger flyktningstrømmer ute, side om side med franchise kaffebarer – og i tråd med hva enkelte nyliberale ideologer ønsker seg, er staten redusert til sine grunnleggende politi- og militærfunksjoner. Fisher hevder likevel at katastrofen som skyldes sterilitet må leses metaforisk: Angsten må leses kulturelt, slik at spørsmålet filmen reiser er: hva skjer med kulturen vår dersom de nye generasjonene ikke er i stand til å produsere noe nytt? Hva skjer hvis 68-generasjonen var den siste generasjonen med et kollektivt prosjekt? Hva skjer med samfunnet hvis de fremtidige generasjonene vokser opp som vår – kun med tanke på individuelle karrierer og private prosjekter?

Fukuyamas påstand om at den liberale kapitalismen utgjør historiens sluttpunkt er kanskje latterliggjort, men ifølge Fisher er dette premisset «accepted, even assumed, at the level of the cultural unconcious.» Med dette mister vi ikke bare fremtiden – slik at vi er dømt til å velge «within the coordinates of the existing power relations», fremfor å endre «the very coordinates of our choices» – men også fortiden: T.S. Eliot hevdet at «det nye» definerer seg  i kontrast til det som allerede er etablert; samtidig må det etablerte omskape seg selv i møte med det nye. Tar man bort det nye som definerer seg i opposisjon til det etablerte, forsvinner begge deler; det man sitter igjen med er et flatt og meningsløst rom der ingen ting skjer eller betyr noe. I Children of Men tematiseres dette i måten Picassos Guernica, som opprinnelig ble malt som en protest mot facismens brutalitet, nå er redusert til veggpynt i et privat hjem. Den ikoniske statusen som tillegges maleriet, får det først idet det fratas enhver funksjon og kontekst. Men vi trenger ikke å se til et fiktivt dystopisk samfunn for å få øye på hvordan «kulturen» transformeres til museumsgjenstander: «Walk around the British Museum, where you see objects torn from their lifeworlds and assembled as if on the deck of some Predator spacecraft, and you have a powerful image of the process at work. In the conversion of practices and rituals into merely aesthetic object, the beliefs of previous cultures are objectively ironized, transformed into artifacts.» Fisher ser ikke dette som et uttrykk for modernitetens forhold til historien som sådan (selv om jeg kan forestille meg at land med «reelt eksisterende sosialisme» også hadde denne typen museer), men som et utrykk for den kapitalistiske realismen: «Capitalism is what is left when beliefs have collapsed at the level of ritual or symbolic elaboration, and all that is left is the consumer-spectator, trudging through the ruins and the relics.» Denne overgangen – fra tro til estetikk, fra engasjement og deltagelse til passiv beskuelse – presenteres ofte som en av dydene til det kapitalistiske samfunnet, ettersom det frir oss fra fanatisme og overtro. Å forestille seg at dette gjør oss mindre ideologiske er imidlertid en illusjon. Både Žižek og Fisher hevder at «ideologi» spiller en annen rolle innenfor den kapitalistiske realismen enn det den for eksempel gjorde under den sosialistiske realismen, der den ble tredd nedover hodet på befolkningen gjennom taler, kunst og propaganda. Kapitalistisk ideologi fungerer best når den ikke gir eksplisitt uttrykk for noen overbevisning. Marx' definisjon av ideologi som noe man gjør, men som man ikke er klar over at man gjør, gir ifølge Žižek et godt bilde av hvordan ideologi fungerer i dagens kapitalistiske samfunn:

If the concept of ideology is the classic one in which the illusion is located in knowledge, then today’s society must appear post-ideological: the prevailing ideology is that of cynicism; people no longer believe in ideological truth; they do not take ideological propositions seriously. The fundamental level of ideology, however, is not of an illusion masking the real state of things but that of an (unconscious) fantasy structuring our social reality itself. And at this level, we are of course far from being a post-ideological society. Cynical distance is just one way (…) to blind ourselves to the structural power of ideological fantasy: even if we do not take things seriously, even if we keep an ironical distance, we are still doing them.

Dagens kapitalistiske ideologi fungerer effektivt ved at den, ifølge Žižek, vektlegger individets egne subjektive oppfatninger og overbevisninger samtidig som disse skilles fra det vi faktisk gjør i samfunnet: Man sier at penger bare er meningsløst papir, men likevel oppfører vi oss som om det er det viktigste i verden; man praktiserer zen-buddhisme og tar avstand fra en kald og materialistisk verden, likevel jobber man innen markedsføring og bidrar dermed til å reprodusere denne verden. Žižek hevder vi lever i et samfunn der bestemte holdninger, handlinger og livsstiler ikke lenger oppleves som ideologiske; det vi opplever som ideologisk er nettopp alt det som skiller seg ut fra denne tilsynelatende ikke-ideologiske bakgrunnen - ekstrem religiøs overbevisning, hengiven dedikasjon til en politisk orientering, osv. Nøyraliseringen av bestemte elementer til en akseptert bakgrunn er imidlertid ikke utrykk for at disse elementene er av en ikke-ideologisk karakter, snarere er det slik at «the actualisation of a notion or an ideology at its purest (...) appears as its opposite, as non-ideology.» I stedet for å fokusere på alle tilfellene som skiller seg ut fra den tilsynelatende nøytrale bakgrunnen, bør man ifølge Žižek foreta en perspektivfoskyvning og avdekke hvordan denne bakgrunnen tildekker negative konsekvenser og de systematiske ulikhetene som følger av våre politiske og økonomiske systemer

Å «være realistisk» kan kanskje en gang ha ment at man må forsone seg med en virkelighet som ble erfart som solid og uforanderlig; det den kapitalistiske realismen innebærer, er imidlertid at man underordner seg en virkelighet som er i stadig forandring – det som i dag blir ansett som «realistisk» var selv «urealistisk» for bare noen tiår siden. Hva som er realistisk og urealistisk er derfor høyst foranderlig, og «realismen» i den kapitalistiske realismen bør, ifølge Žižek og Fisher, avsløres som ideologisk. Per dags dato eksisterer det kanskje ingen konkrete politiske alternativer med stor oppslutning, og hverken Žižek eller Fisher formulerer et slikt alternativ. Men de gir en god kritikk av det etablerte samfunnet - og kritikken av dagens politiske, ideologiske, økonomiske og kulturelle situasjon kan kanskje fungere som et godt utgangspunkt.