Forelesningsnotater: Performance og performativitet - på vei mot en radikal verksforståelse #1

Kunsthøgskolen i Oslo tilbyr denne høsten en kort forelesningsrekke om performativitet og kunstens muligheter som (politisk) aktør. Den holdes av Marius von der Fehr med hjelp fra hans mor, litteraturprofessor Drude von der Fehr. Slik jeg har forstått det gir emnet studiepoeng for dem som går på KHiO, men vi utenfor oppfordres også diskret til å delta, til å banke på dørene, til noen med nøkkelkort slipper oss inn. Kurset går i et lite rom på Seilduken, mandager 10-12. Gå ned trappa til venstre for resepsjonen, gå langt, ta til høyre, opp trappa til andre etasje, følg etter noen som ser ut som de er på vei i samme retning, ta til venstre, gå til døra i enden av korridoren. Jeg vil her legge ut noen notater fra den første forelesningen og akter å fortsette med dette om jeg har anledning. Det burde være overflødig å si at notatene er mine egne, at ting kan ha blitt misforstått eller misbrukt, og at foreleserne derfor ikke skal stå til ansvar for disse ord. (Likevel bruker jeg kursiv for å ytterligere understreke mine sidesprang.) Jeg vil derfor også tipse dem om notatene per mail, slik at de kan korrigere og tilføye som de ønsker. Andre oppfordres selvsagt også til å kommentere. Sparsommelig forelesningsinformasjon finnes her. 


13/9-10 Introduksjon, av Marius (undertittel: Folkelige revolusjoner) 
› Idealet om likhet mellom student og foreleser følges sjeldent i praksis. Unntakene, som Black Mountain College, har utgjort store forskjeller. Egalitær intelligens - dette er et signal om at jeg [Marius] er på likefot med dere. Er det dette Rancière forfølger i sine studier av skolelæreren Joseph Jacotot, som i 1818 oppdaget at han kunne lære flamske studenter fransk selv om han ikke kunne flamsk, de ikke kunne fransk, slik at han senere konkluderte at alle var like intelligente? Dette kan jeg finne ut av om jeg leser The Ignorant Schoolmaster.
› Vårt utgangspunkt for hendelseskunstens opprinnelse er 1848. Spøkelset går over Europa (Manifestet) og kunsten politiseres for alvor; modernismen oppstår. Den(ne) franske revolusjonen møter raskt en blodig kontrarevolusjon.
› Gustave Courbet politiserer kunsten. I 1855 maler han Malerens atelier: En virkelig allegori som beskriver syv år av mitt kunstneriske liv. Her ironiseres det over hvordan maleren maler naturskjønn realisme mens realitetene rundt ham er av en mer uskjønn art:

› Bildet ble (som ventet?) refusert av Verdensutstillingen, noe som fører til at Courbet bygger sin egen utstillingshall like ved. Slik betones også hendelsesaspektet ved kunsten, da det var første gang en kunstner arrangerte sin egen offentlige visning. Dette klinger ikke ukjent i våre selvstendig næringsdrivende ører.
› Etter det franske nederlaget mot preusserne, tok sosialistene makta over Paris og dannet den berømte Paris-kommunen i 1871. (Napoleon var allerede på flukt.) I denne kortvarige folkelig revolusjonskommunen ble Courbet utnevnt til kulturminister. Under hans initiativ ble den falliske Vendôme-søylen revet, og den 40 meter eleverte etterlikningen av Napoleon Bonaparte gikk i bakken. Med våre anakronistiske øyne lyder dette unektelig som en performance. Uansett kan man hevde at denne sammenblandingen av kunst og politikk (vissheten om kunst som del i et politisk spill eller en politisk virkelighet om man vil) foregriper det tjuende århundres avantgardistiske retninger. Søyleveltingen var selvsagt en populær begivenhet.
› Oppsummert kan vi si at Courbet ville styrke kunstnerens autonomi, samtidig som at han politiserte kunstneren. Autonomien muliggjør den politiske holdningen, og leder ikke nødvendigvis til såkalt virkelighetsflukt. Bohemperioden som følger er i tråd med motrevolusjonen mot pariserkommunen: Avpolitisert, la belle epoque. Impresjonistene gjennomførte kanskje en estetisk revolusjon, men det fikk ingen politiske ringvirkninger.
› Videre: Alfred Jarry. Bar alltid våpen. Les mer på Wikipedia om hans særegenheter. Han lagde Kong Ubu i 1896. Hvis jeg husker rett var Ubu navnet på han som slo ned 1871-revolusjonen, men jeg finner ikke dette bekreftet.

› Skuespillerne vandrer opp på scenen opp roper merdre, som jo betyr shit, but with an extra r, slik at det også kan være en meurtre, morder. Skandalen er et faktum. Artaud kaller senere (i 1926) sitt første teater for Alfred Jarry-teatret. Pressen er i harnisk.
› Marinetti møter Jarry i Paris i 1890. Marius vdF hevder bestemt at kunstteoretikere i for stor grad neglisjerer futuristenes politiske holdninger. Heller enn å se på dem som uheldige avvik, hevder han at dette er et grunnleggende problem med futuristene, hvis jeg forstår ham rett. Det er likevel lite sannsynlig at Sverigedemokraterna vil støtte futuristisk kunst ... i framtiden. Marinetti forfatter også det første fascistiske manifestet etter første verdenskrig (og oppgir dermed sin autonomi?).
› Dada i Zürich. Dadadada. Cabaret Voltaire. Tristan Tzara med flere satt opp forestillinger hver kveld i seks måneder i 1916. Anti-krig, anti-kunst, anti-borgerskap, anti-tilskuer. Provokasjonen var et mål i seg selv; man satte opp et speilbilde av borgerskapets/aristokratiets obskøne krig i Europa. En slags realisme, med andre ord?
› Dada i Berlin var, i følge seg selv "... fundert på radikal kommunisme", og var kanskje en respons på drapene på bl.a. Rosa Luxemburg.
› Surrealisme, Brecht osv.
› Senere: Lettristene; ungdom som opprørsgruppe, mot 1968. To lettrister stormer Notre Dame, knebler presten på bakrommet, kler seg ut og preker mot katolisismen - live på fjernsynet! Paris 68 er i følge Mikkel Bolt den siste avantgarden. Marius antyder at han mener vi ennå har mye å hente hos situasjonistene og deres radikale verksforståelse, altså i vendingen mot hendelsen. Jeg tenker på kunstnere som er opptatt av å bryte med forventningene innenfor kunstinstitusjonene, selv om intet annet enn deres eget ønske om komfort har brakt dem inn i institusjonen, og jeg ser derfor fram mot fortsettelsen av forelesningsrekka.