Kommentar eller tillegg til Fredriks

Våre ledere, som er ment å representere oss, de andre, håper, taler og tror at dette skal gå bra. Røe Isaksen har selv understreket at han lenge har vært opptatt av miljø.

De vil bli ved det utprøvde, mens andre etterlyser (og jobber for) andre, nye, ambisiøse planer og ideer for hvordan å svare på klimakrisen.

På spansk finnes verbet "esperar", det betyr "vente, forvente, håpe, formode, tro, gå ut fra; ha forventninger", sier den blå ordboka. 

På nett kan du velge mellom enda fler ord: anta, avvente, forestille/innbille/tenke seg, forestille seg, forlange, formode, forutsette, innbille, kreve, mene, regne med, se framover, se fram til, sett att, ta for gitt, tenke seg og vente på.*

Du kan jo si mye med mange forskjellige ord, men dette er altså noen av dem, og de kan alle, med mer eller mindre presisjon, si noe om hva som foregår oppe i hodet på de godtroende; de som handler i god tro.

Gjør ikke våre representanter nettopp det, handler de ikke i god tro? Premisset for å svare ja på dette spørsmålet er imidlertid at de ønsker å redde planeten, eller rettere sagt, menneskenes eksistens på den. Som en borger i et liberalt demokratisk system, bygget på kapitalisme, har jeg nødt til det; jeg må tro dem. Torbjørn Røe Isaksen kan si til meg at det liberale demokratiet er den menneskelige sannhet og jeg godtar det. Slik er det.

Den kapitalistiske realismen slik den utvikles hver dag i dag, er ikke optimistisk, men svært godtroende. Jeg sløyfer den metodologiske kollektivismen og sier heller "de menneskene som formoder, forutsetter, venter, krever, regner med, tror, antar eller håper at vår måte å organisere samfunnet på - altså etter den kapitalistisk-realistiske [ikke]ideologien - skal løse problemene våre, er svært godtroende." De er ikke optimister, fordi erfaringen (og framstilling av erfaring, kunnskapsproduksjon om du vil) fram til dagens dato viser oss at dersom vi fortsetter å skape noe etter denne tankegangen, vil det gå galt.

Handling står sentralt når noe skal bedømmes eller bifalles, ikke tro og håp. Hva som gjøres i et gitt system, vil nødvendigvis si alt om det. Et system kan kun dømmes ut i fra de handlingene som det legges til rette for innenfor rammene av dette systemet. J.P Sartre snakker om håpløsheten, på den måten at vi ikke kan tillate oss å håpe; å håpe blir en luksus vi ikke kan unne oss. Håpløsheten


"betyr at vi innskrenker oss til å regne med det som er avhengig av vår vilje, eller med helheten av de sannsynligheter som gjør det mulig for oss å handle" (s. 21*)

Han snakker altså om sannsynlighetsberegning. Dette er eksistensialismen, og eksistensialisten sier du ikke kan håpe på noen ting som helst, så lenge de mulighetene som du ser for deg ikke bunner i din egen handling. Hvis handling og "håp" sannsynligvis ikke passer sammen, "bør jeg se bort fra dem, fordi ingen gud, ingen plan kan jenke verden og dens muligheter etter min vilje" (s. 22).

Fordi Sartres og hans meningsfeller avviste tro og håp som solide venner i arbeidet for en bedre samfunnsorganisering, ble de beskyldt for å være pessimister. "Eksistensialisme er humanisme", som jeg refererer til her, er nettopp skrevet som et svar til disse beskyldningene. Når vi skal tenke oss mulighetene for våre handlinger i tiden fremover, kan vi likevel bryte ut av handlingsrommet den kapitalist-realistiske konsensusen prakker på oss. Slik kan vi avvise handlingsrommet og si "slik kan vi også gjøre det" og samtidig argumentere for å avvikle de utprøvde måtene å organisere samfunnet vårt på.

På veien kan vi fostre selvtillit, etter min mening den største underskuddsvaren i vår kapitalistisk-realistiske markedsvirkelighet. Selvtilliten kan komme til forgrunnen når menneskene tenker på vilje og handling fremfor forventninger og håp. Denne tanken


setter (...) menneskene i stand til å forstå at bare virkeligheten teller, at drømmer, forventninger og håp bare gjør det mulig å definere et menneske som skuffet drøm, som feilslagne håp og unyttig forventning, dvs. at dette definerer dem negativt og ikke positivt" (s. 25).

Fredrik skriver:

Å «være realistisk» kan kanskje en gang ha ment at man
må forsone seg med en virkelighet som ble erfart som solid og uforanderlig; det den kapitalistiske realismen innebærer, er imidlertid at man underordner seg en virkelighet som er i stadig forandring – det som i dag blir ansett som «realistisk» var selv «urealistisk» for bare noen tiår siden; hva som er realistisk og urealistisk er derfor høyst foranderlig, og «realismen» i den kapitalistiske realismen bør avsløres som ideologisk."

Jeg som trodde håp og tro var religion, men så ser det altså ut som tro og håp er ideologi.

Dagens kapitalistiske ideologi fungerer effektivt ved at den, ifølge Žižek, vektlegger individets egne subjektive oppfatninger og overbevisninger samtidig som disse skilles fra det vi faktisk     gjør i samfunnet: Man sier at penger bare er meningsløst papir, men likevel oppfører vi oss som om det er det viktigste i verden; man praktiserer zen-buddhisme og tar avstand fra en kald og materialistisk verden, likevel jobber man innen markedsføring og bidrar dermed til å reprodusere denne verden.

Her kan det skytes inn at "man sier man praktiserer zen-buddhisme, og tar avstand fra en kald og materialistisk verden." Å skille handling og virkelighet er nettopp det som fostrer elendig selvtillit. Historien om "Feigingen" er en god analogi til dette, fordi oppfattelsen av seg selv som i grunnen og født som feig, dreier seg nettopp om å skille handling fra virkelighet:

"Hvis man fødes som feig, kan man ta det fullstendig med ro, man kan ikke noe for det, man vil fortsette å være feig hele livet, hva man enn gjør. Hvis man fødes som helt, kan man ta det like meget med ro, man vil fortsette å være helt hele livet, drikke som en helt og spise som en helt" (s. 26).

Dette må ikke misforstås som en "arbeid hardt"-tankegang, som blant annet gjør seg gjeldende i hele Amerika, og som legger mennesker under andres tjeneste. "Arbeid hardt" er bygget på drømmer og håp, eksistensialismen bygger på menneskets frihet. Vi trenger ikke håp for å handle, og vi trenger heller ingen kapitalistisk realisme som forteller oss hva vi kan gjøre og ikke.

I den spanske blå ordboken finner jeg quien espera, desespera: "Den som håper, fortviler." Fortvil ikke, du trenger ikke håp for å handle!



* Fra www.sensagent.com. Husk AdBlock.

* J.P Sartre. 1993 [1946] Eksistensialisme er humanisme. J.W Cappelens Forlag A.S, Halden. For håpløsheten, se s. 21-26.