Tanken er et annet sted

Jeg vil forsøke å trenge inn til det innerste i noe. Jeg vil forsøke å komme frem til der hvor den dypeste meningen ligger. Det er selvfølgelig mulig at den dypeste meningen bare finnes i min egen tenkning, men det er jo først når man forsøker å trenge inn til det innerste i noe, og forsøker å komme frem til der hvor den dypeste meningen ligger, at man i så fall oppdager at den dypeste meningen – hele konseptet den dypeste meningen – bare finnes i min egen tenkning. Jeg lurer på hvor grensen går, mellom virkelig og egen tenkning. Hadde forrige setning ikke tatt med begynnelsen «jeg lurer på», men gått rett på «Hvor går grensen …», kunne man kanskje fått inntrykk av at den stod nærmere virkeligheten. «Jeg lurer på» understreker omfanget av min egen tenkning. 

Man burde skille mellom to motstridende utgangspunkter: Det er ingen grunn til å operere med noen forskjell mellom virkeligheten og ens egen tenkning; Det er umulig for virkeligheten og tenkningen å møtes. Hva er virkeligheten? Den innebærer at man skriver en setning, men bestemmer seg for at denne setningen kan sløyfes, og man stryker den ut, og skriver en ny setning, som forutsetter den sløyfede setningen, men som likevel har visket ut alle spor etter den. Den står der alene – hvis den er så heldig og blir stående – og slik venter den på en ny setning, som skal komme, for bare å bli visket ut. Dette er virkelighet. Men det er også ens egen tenkning. For det er i ens egen tenkning at slike situasjoner oppstår. Skriving og den påfølgende sløyfingen/viskingen er ikke en tanke, det er en situasjon, en virkelighetssituasjon, den finner sted, ikke i en tanke, men i virkeligheten. En situasjon kan ikke finne sted i en tanke. En tanke er en situasjon, og situasjonen er virkelighet. Det andre utgangspunktet betyr noe helt annet. Det at utgangspunktet i det hele tatt betyr noe, viser at det er en tanke. Virkelighet betyr ikke. Virkelighet er. Tanke betyr. Virkeligheten er ufrivillig, det er tanken også. Når man leser andres tanker, noe skrevne ord alltid er, så er dette noe som forutsetter tenkning, i noen tilfeller vill fantasi, mens virkeligheten er et helt annet sted. Virkeligheten krever ikke noe av tenkningen. Virkeligheten krever ikke noe man kan gi den. Når noen skriver en setning det er vanskelig å forstå, så må man bruke tenkning for å forstå den. Betydningen av setningen finnes ikke noe annet sted enn i tenkningen, den skapes av tenkningen, den skapes når man prøver å forstå den. Men man kan avstå fra å prøve å forstå. Man kan ikke avstå fra å være virkelig. Men så kommer det tredje utgangspunktet, som tvinger seg frem når man leser de første setningene om igjen: Det finnes et område som befinner seg mellom virkeligheten og tenkningen. En besnærende tanke! Dette er virkelig; dette er tanke. Men selv om det er begge deler, er det samtidig enten-eller: Det er i seg selv en tanke, men det at denne tanken finnes og kan ytres, gjør den til virkelighet. En besnærende virkelighet! Hva er virkelighet? En setning kan sløyfes, men det er ikke alltid dette blir gjort.