Faste lesere (hallo?) har kunnet registerere et løftebrudd fra min side; 21. september publiserte jeg noen notater fra KHiOs forelesningsrekke om kunstens (mulige) politiske virkninger holdt av Marius von der Fehr og i blant hans mor Drude vdF. Jeg hevdet at jeg ville legge ut notater fra de kommende forelesningene også – det har ikke skjedd. Ikke fordi forelesningene har vært uinteressante, men fordi notatene mine har vært det. Her vil jeg i hvert fall publisere noen spredte notater basert på den femte og nestsiste forelesningen i rekka. Jeg baserer dette på min skjøre hukommelse, politiske fantasi, egne notater, samt et utrevet A4-ark fra Morten, som også deltok. Selv om jeg heller ikke denne gang ønsker å holde vdFehr ansvarlig for disse notatene, presiserer jeg mine mer personlige bemerkninger med kursiv. Det oppfordres til innsigelser og utdypninger - oppstand.
Ein lyt bli
Lågaste punkt
For at viljen skal reisa seg att
Lyt ein bli fjell
Snudd på hovudet
Slik at nutane blir pressa
Djupt ned i avgrunnen
(Skriften på monumentet «Makter og Menneske» i Odda)
Avdukningen av intustrimonumentet «Makter og menneske» laget av Lars Korff Lofthus og Leander Djønne var et høydepunkt under Litteratursymposiet i Odda. Sola kikket over fjellkanten for siste gang i høst og de snaut hundre oppmøtte trippet forventingsfullt rundt på tomta utenfor nedlagte Odda Smelteverk. Monumentet ble åpnet med tale fra ordføreren, litt løspreik fra kunstnerne, musikalske innslag med tuba & trekkspill samt en russiskklingende arbeidervise akkpagnert av elektrisk gitar. Serveringen bestod av brød med sylta rødbeter og sild, bar vodka og cava. Eklektisk og smakfullt!
For at viljen skal reisa seg att
Lyt ein bli fjell
Snudd på hovudet
Slik at nutane blir pressa
Djupt ned i avgrunnen
(Skriften på monumentet «Makter og Menneske» i Odda)
Avdukningen av intustrimonumentet «Makter og menneske» laget av Lars Korff Lofthus og Leander Djønne var et høydepunkt under Litteratursymposiet i Odda. Sola kikket over fjellkanten for siste gang i høst og de snaut hundre oppmøtte trippet forventingsfullt rundt på tomta utenfor nedlagte Odda Smelteverk. Monumentet ble åpnet med tale fra ordføreren, litt løspreik fra kunstnerne, musikalske innslag med tuba & trekkspill samt en russiskklingende arbeidervise akkpagnert av elektrisk gitar. Serveringen bestod av brød med sylta rødbeter og sild, bar vodka og cava. Eklektisk og smakfullt!
Kritikk, lag for lag
Knut Hoem hyller Bokvennen. Det vil jeg tro det er få som har problemer med. Imidlertid har han også et behov for samtidig å kritisere to andre norske litteraturtidsskrifter, Vinduet og Vagant. Det er ikke første gang Hoem uttaler seg på liknende vis om norske litteraturtidsskrifter. I 2008 mente Hoem at det ikke fantes noe litteraturtidsskrift for lesere: Vinduet var for journalister, Vagant for akademikere mens (det ikke lenger eksisterende) Kraftsentrum var for forfattere*; «Det eneste vi mangler nå er et litteraturtidsskrift for leserne». Kraftsentrum fikk ros, mens Vinduet og Vagant var uleselige. Det kan virke som Hoem nå har fått det han ønsket. Likevel er det tydeligvis fortsatt nødvendig å kritisere Vinduet og Vagant.
Uten tittel, del én (hud og hår), film 2010
I filmen er det tre karakterer. En eldre kvinne, en middelaldrende kvinne og en ung kvinne. I en fragmentert samtale hører du karakterene både beskrive seg selv og hverandre. Filmen bygger på et dokumentarisk materiale, men som er bearbeidet og gjort om til fiksjon. Filmen er en studie i bevegelse og kropp, fakter og språk.
Opptegnelser fra et komfortabelt norsk fengsel, ukjent avsender
Planen min var riktignok først å gå i fengsel og deretter skrive en bok om det, men tanken på å gå i fengsel fylte meg med en så sitrende glede at jeg ikke klarte å vente. Så jeg gikk altså i fengsel, jeg ble satt i fengsel i fem måneder for å nekte å betale tilbake studielånet. Etter flere år på universitetet, hvor hver bok jeg leste gjorde meg mindre interessert i å delta i lønnsarbeidet som utdanningen skulle lede til, hadde jeg 323 053 kroner i gjeld til Statens Lånekasse for høyere utdanning. Så skulle rentene altså begynne å løpe. Jeg hadde gitt opp ideen om å undervise – men måtte Norges blomster blomstre seg sterke! – og så derfor ingen annen framtid enn enkelte strøjobber kombinert med en frilans skribenttilværelse. Disse strøjobbene ville være å jobbe i bokhandel, sitte som museumsvakt, feie gatene eller liknende. Men jeg så ikke behovet. Mange litteraturvitere (som altså er min tittel; jeg har en mastergrad i litteraturvitenskap) ble tekstforfattere – de forfattet finurlige enkeltsetninger for å reklamere for selskaper og offentlige tjenester, men dette var ikke noe for meg, jeg ville i det minste lyve så jeg trodde det selv.