Lågaste punkt
For at viljen skal reisa seg att
Lyt ein bli fjell
Snudd på hovudet
Slik at nutane blir pressa
Djupt ned i avgrunnen
(Skriften på monumentet «Makter og Menneske» i Odda)
Avdukningen av intustrimonumentet «Makter og menneske» laget av Lars Korff Lofthus og Leander Djønne var et høydepunkt under Litteratursymposiet i Odda. Sola kikket over fjellkanten for siste gang i høst og de snaut hundre oppmøtte trippet forventingsfullt rundt på tomta utenfor nedlagte Odda Smelteverk. Monumentet ble åpnet med tale fra ordføreren, litt løspreik fra kunstnerne, musikalske innslag med tuba & trekkspill samt en russiskklingende arbeidervise akkpagnert av elektrisk gitar. Serveringen bestod av brød med sylta rødbeter og sild, bar vodka og cava. Eklektisk og smakfullt!
Hva er så monumentet? Monumentet er en diger metallbue. Litt rustet, men både hul og solid. Stående foran det enorme smelteverket ser metallklossen ut som en historisk fotnote. Ordene på plassen vekslet mellom triumfbue og magnet, alt ubønnhørlig satt i sammenheng med Oddasamfunnets hundreårslange tiltrekningskraft på mennesker. 100 år altså – Odda som tiltrekning er yngre en Oldemor. Selv syns jeg monumentet ser ut som en hestesko opp–ned, men sånne assosiasjoner har aldri matet noen munn. Og det Odda strir med er munnene som skal mettes, og det er i den sammenhengen monumentet støpes fast, nå som den siste kalsiumkarbiden er smeltet fram.
Industrihistorisk er Odda på UNESCOkartet, og det ble i løpet av mine tre lokalnetter klart at det tas strategiske grep for å foredle denne arven, hele byen skal gjøres til et minnesmerke over århundret da Norge gikk fra nada til lada og til prada. Ja, ikke dermed sagt at folk ikke har noe å gjøre i Odda lengre, de har like mye å gjøre der som andre selvgående steder, men industrien er – som en omviser sa – blitt datastyrt, og da trengs ikke like mange arbeidskarer.
Lokalavisa sin dekning av åpningen er derimot svært håpefull:
«Korff Lofthus og Djønne har et (berettiget) håp om at industrikulturen nå kan transformeres til kulturindustri. De legger også vekt på mellommenneskelige forhold når de presenterer sitt felles verk.»
Jeg åpner det kunstnersignerte eksemplar 27/100 av pamflettbilagene til kunstverket. En protokoll som elegant både driver med détournement og takker hjørnesteinsbedriftene, og der er en ledetråd til kulturindustriproblemet:
«Monumentet sier noe om en forenende identitet, og kollektiv forståelse av Oddas historie, samt at det er et verk som tematiserer overgangen fra industrikultur til kulturindustri. Vi vil gjennom dette vektlegge at den teknologiske innsatsen ikke lenger dreier seg om å beherske naturen, som i industrisamfunnet, men om å beherske samfunnet, og ikke minst beherske forholdet mennesker imellom. Det er også viktig å lese arbeidet som et symbol på en langt større internasjonal industrialiseringsprosess og videreutviklingen av kapitalismens krefter som gjennom tidene har gått, og fortsetter å gå på bekostning av menneskeliv.»
Det er skillet mellom tematiserer og berettiget håp som er interessant, det er ikke det samme.
Jeg regner med at Oddafolket finner en vei, slik de fleste på smelteverkstomta gjorde på formaningen:
«Sist, men ikke minst, takk til alle som bur, har bodd og skal fortsette å bo i Odda.
Gå gjennom triumfbuen!»
Forøvrig får dette meg til å tenke på denne passasjen fra Don DeLillos White Noise:
SvarSlett"Several days later Murray asked me about a tourist attraction known
as the most photographed barn in America. We drove 22 miles into the
country around Farmington. There were meadows and apple orchards.
White fences trailed through the rolling fields. Soon the signs
started appearing. THE MOST PHOTOGRAPHED BARN IN AMERICA. We counted
five signs before we reached the site. There were 40 cars and a tour
bus in the makeshift lot. We walked along a cowpath to the slightly
elevated spot set aside for viewing and photographing. All the people
had cameras; some had tripods, telephoto lenses, filter kits. A man in
a booth sold postcards and slides -- pictures of the barn taken from
the elevated spot. We stood near a grove of trees and watched the
photographers. Murray maintained a prolonged silence, occasionally
scrawling some notes in a little book.
"No one sees the barn," he said finally.
A long silence followed.
"Once you've seen the signs about the barn, it becomes impossible to
see the barn."
He fell silent once more. People with cameras left the elevated site,
replaced by others.
We're not here to capture an image, we're here to maintain one. Every
photograph reinforces the aura. Can you feel it, Jack? An accumulation
of nameless energies."
There was an extended silence. The man in the booth sold postcards and slides.
"Being here is a kind of spiritual surrender. We see only what the
others see. The thousands who were here in the past, those who will
come in the future. We've agreed to be part of a collective
perception. It literally colors our vision. A religious experience in
a way, like all tourism."
Another silence ensued.
"They are taking pictures of taking pictures," he said.
He did not speak for a while. We listened to the incessant clicking
of shutter release buttons, the rustling crank of levers that advanced
the film.
"What was the barn like before it was photographed?" he said. "What
did it look like, how was it different from the other barns, how was
it similar to other barns?"