Kritikk, lag for lag

Knut Hoem hyller Bokvennen. Det vil jeg tro det er få som har problemer med. Imidlertid har han også et behov for samtidig å kritisere to andre norske litteraturtidsskrifter, Vinduet og Vagant. Det er ikke første gang Hoem uttaler seg på liknende vis om norske litteraturtidsskrifter. I 2008 mente Hoem at det ikke fantes noe litteraturtidsskrift for lesere: Vinduet var for journalister, Vagant for akademikere mens (det ikke lenger eksisterende) Kraftsentrum var for forfattere*; «Det eneste vi mangler nå er et litteraturtidsskrift for leserne». Kraftsentrum fikk ros, mens Vinduet og Vagant var uleselige. Det kan virke som Hoem nå har fått det han ønsket. Likevel er det tydeligvis fortsatt nødvendig å kritisere Vinduet og Vagant.

Dagbladets litteraturanmelder Kåre Bulie hadde en liknende kritikk i januar (Dagbladet, 6. januar), men da var det Vinduet som var bra og Vagant som var dårlig. Begrunnelsene var noenlunde de samme: det ene er lett å lese, det andre er vanskelig. Det som går igjen i kritikkene til både Hoem og Bulie er behovet for å sette opp banale motsetninger, for ikke å si dikotomier: det virker nesten som om fordi noe er bra og lett, må noe annet nødvendigvis være dårlig og vanskelig. Her trengs det kanskje en rettelse: Vagant er ikke nødvendigvis dårlig, men det at det er vanskelig er tydeligvis nok til å utelukkes. Dette ble også konfrontert av Vagant-redaktør Audun Lindholm i et svar til Bulie, der han påpekte at Vagant og Vinduet ikke er konkurrenter men kolleger; de utfyller ulike roller. Noe slikt nyansert bilde er det tydeligvis ikke rom for hos hverken Bulie eller Hoem. Når noe hylles er det noe annet som må kritiseres.

Og det er altså Bokvennen som er det beste litteraturtidsskriftet i Norge. Hoem viser til at det har kommet ny redaktør, og at de har fått ny layout. (Redaktørbytte var forøvrig noe av det Bulie også tok utgangspunkt i. Aktuell, aktuell!) Noe annet som er viktig for Hoem er Bokvennens mange spalter, som f.eks. «Proust Questionnaire» - som er en liste med 14 enkle spørsmål til en ny forfatter hvert nummer. Noe annet som preger Bokvennen er lister: «Jonathan Franzens ti skriveråd»; «5 punkter om hva vi kan lære av Ibsens kvinner». Om ikke Hoem sier det eksplisitt er det likevel tydelig at det han synes er positivt er en utvikling mot et mer journalistisk tidsskrift.

Og det er helt greit med et journalistisk litteraturtidsskrift; om ikke annet så gjør det oss oppmerksomme på hvordan litteraturdekningen til f.eks. Dagbladet burde være. Poenget er uansett at det er rom for ulike typer tidsskrifter. Men Hoems og Bulies enkle motsetninger passer ikke dette; det kan virke som de egentlig vil og oppfordrer til at alle tidsskriftene skal være like. Hoem har altså tidligere uttalt at Vagant er et tidsskrift for akademikere. Sammenlikner man med Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift ser vi at det i så fall kunne vært langt «verre». Og riktignok skriver en del akademikere i Vagant, men leser man tekstene deres finner man en langt løsere og mer åpen form og tone enn ellers, noe vi alle vel kan enes om at er et positivt tegn når det gjelder norske akademikere?

Vagant er vanskelig, mener Hoem. Hva er det som er så vanskelig? Er det det at tekstene er  lange? At noen tekster er på svensk eller dansk? Hoem er ikke veldig tydelig: «Det er noe lukket og avvisende over tidsskriftet som helhet. ‘Kom alle mennesker, med små lys i hendene’, skrev dikteren Markus Midré en gang. I Vagant får man snarere inntrykk av at noen har parkert en snerrende og mannevond schäferhund utenfor redaksjonslokalet.» I den nye utgaven av Vagant er det en dobbelside om iPad. Dette burde da være noe for Hoem. Det er også en lengre tekst om Tomas Espedals 00-tallsromaner, men når man faktisk leser den, innser man at den ikke er spesielt vanskelig å forstå. Vagant har oppdatert layouten i år, men det er ikke nok. De har fortsatt få lesere: «Det burde få alarmklokkene til å ringe hos eierne.» Plutselig later Hoem til å fronte en FrP-aktig, nyliberalistisk kulturpolitikk. Det å ha mange lesere er ensbetydende med å være best, virker det som, fordi Hoem nevner ingen andre vesentlige kvalitetstrekk ved Bokvennen; det er lettbeint underholdning for gjennomsnittlig litteraturinteresserte. «Det handler ikke om å selge sin sjel, det handler om å virkelig ønske å bli lest». Det er altså ikke greit at Vinduet og Vagant henvender seg til et mindre publikum. Når Hoem kommenterer siste nummer av Vinduet presterer han å si følgende: «Peter Amdam legger bredsiden til mot lille Flamme forlag, som han mener dyrker en nostalgisk outsider-ideologi. Vel, ok, kanskje, men herre min hatt, who cares?» (min utvh.) Selv om man er raus og ser bort fra den pubertale, engelske formuleringen, er det uansett rystende å lese noe sånt fra en påstått seriøs litteraturanmelder (la oss ikke bruke ordet kritiker, i hvert fall ikke akkurat her).

Den posisjonen Vinduet og Vagant har skaffet seg blant norske tidsskrifter er etter min mening en hvor de unngår å forholde seg til kategoriene «journalistisk» og «akademisk», og havner dermed i en posisjon hvor de kan ha et fritt og kritisk blikk på litteraturen og offentligheten, og henvende seg til de leserne de selv ønsker. Som Audun Lindholm påpekte utfyller de ulike roller: Vinduet utfyller en formidlerrolle, mens Vagant satser på den «genuine kritikerrollen». Begge henvender seg nok i hovedsak til folk med en viss intellektuell legning, og særlig Vagant forutsetter nok en viss grad av dannelse. Det kan Hoem godt være misfornøyd med, men det skaper et mangfold blant norske litteraturtidsskrifter, som også omfatter Bokvennen, noe som vel må være en trøst.

Epilog: Utkast til en samfunnskritikk

Vinduet og Vagant kan kanskje ansees som vanskelige. Men i så fall er det fordi de publiseres i en offentlighet der det ikke finnes noe ønske om tekster med motstand. Det er et krav om at alt skal være lett tilgjengelig. Vi lever i et samfunn der alt som er krevende ansees som dårlig. Ikke fordi folk ikke klarer å forstå det, men fordi de ikke prøver å forstå det. Det virker som folk blir fornærmet av å møte på noe som er krevende, akkurat som noen prøver å tvinge det på dem, og ettersom de ikke har noe vilje til å forsøke å forstå dette krevende, føler de seg krenket, noe som viser seg i en forakt for de som står bak dette krevende.

* Av forfattere betyr tydeligvis også for forfattere hos Hoem.