Opptegnelser fra et komfortabelt norsk fengsel, ukjent avsender

Planen min var riktignok først å gå i fengsel og deretter skrive en bok om det, men tanken på å gå i fengsel fylte meg med en så sitrende glede at jeg ikke klarte å vente. Så jeg gikk altså i fengsel, jeg ble satt i fengsel i fem måneder for å nekte å betale tilbake studielånet. Etter flere år på universitetet, hvor hver bok jeg leste gjorde meg mindre interessert i å delta i lønnsarbeidet som utdanningen skulle lede til, hadde jeg 323 053 kroner i gjeld til Statens Lånekasse for høyere utdanning. Så skulle rentene altså begynne å løpe. Jeg hadde gitt opp ideen om å undervise – men måtte Norges blomster blomstre seg sterke! – og så derfor ingen annen framtid enn enkelte strøjobber kombinert med en frilans skribenttilværelse. Disse strøjobbene ville være å jobbe i bokhandel, sitte som museumsvakt, feie gatene eller liknende. Men jeg så ikke behovet. Mange litteraturvitere (som altså er min tittel; jeg har en mastergrad i litteraturvitenskap) ble tekstforfattere – de forfattet finurlige enkeltsetninger for å reklamere for selskaper og offentlige tjenester, men dette var ikke noe for meg, jeg ville i det minste lyve så jeg trodde det selv.

Tanken på å gå i fengsel for en stund, i stedet for å jobbe deltid eller fulltid med noe jeg verken likte eller mente var nødvendig, virket som et rimelig tidsfordriv for et voksent liv. Det var en situasjonsavhengig beslutning, og jeg var klar over mitt privilegium som norsk statsborger som først mottok norsk statslån, og deretter gjorde entré i et komfortabelt norsk fengsel med en straffeutmålelse som trolig er blant verdens mildeste – leve 68erne! Jeg mente heller aldri å virke utakknemlig for studielånet jeg fikk, tvert imot var jeg dypt takknemlig over mulighetene det ga meg, mulighetene til å tenke i andre baner og å få en ny forståelse av hvordan jeg ønsket å forholde meg til samfunnet, altså til dere andre. Takket være den norske stats låneordning for studenter kom jeg fram til at jeg ikke ønsket å delta i lønnsarbeidet; takket være låneordningen fant jeg ut at jeg avskyr det samfunnet jeg lever i; jeg avskyr altså den beste av alle mulige verdener og har derfor satt kurs mot det umulige. Likevel – og derfor – ønsket jeg ikke å betale tilbake lånet som ga meg alle disse ideene.

Særlig var tanken på at gjenlevende besteforeldre fikk vite om dette tung, jeg ventet ingen forståelse her og fikk det heller ikke. Om man har vokst opp i enkle kår og lært seg å jobbe hardt for føden må dette framstå utakknemlig og lite voksent. Til dette kan jeg bare si: Mitt mål her i livet er ikke å drive dank. Jeg finner ingen glede i komfort, og i lengden finner jeg ingen glede utenfor fellesskapet. (Jeg ser derfor fram til gode brevvekslinger med dere fra innsiden av murene.) Jeg har ikke kommet for å skumme fløten av deres harde arbeid; la meg gjenta: Dette er en situasjonsavhengig beslutning; hensynet til familien settes ofte for høyt. Jeg har også følt meg redd flere ganger, når jeg har snakket med Lånekassens representanter på telefon og vært i møter. Min skjelvende stemme har muligens blitt tolket dit hen at jeg snart vil briste i tårer og skamme meg over mitt infantile prosjekt. Men det er uunngåelig å føle en viss skam når man gjør noe ulovlig, selv om man tror man gjør det rette. Presset fra omgivelsene gir meg røde kinn, uansett hvor mye jeg tror på min egen sak. Bare følelsen av å bli satt på plass som en annen tenåring skaper disse reaksjonene i meg, og jeg trener meg opp til ikke å lytte til magefølelsen. Magefølelsen forekommer meg å være en ansamling av ytre forventninger sauset inn i noe man oppfatter som seg selv.

Derfor har jeg heller satt min lit til sakens idé – jeg tror på saken. Jeg har funnet et punkt å strekke meg mot, og jeg tviholder ved dette punktet. Man kaller kanskje dette ekstremisme eller fundamentalisme, særlig om det resulterer i subjektiv vold. Det kan så være – man er muligens nødt til å omtale alt som faller utenfor den politiske orden som fundamentalisme. Dette er konsekvensen av å leve i et liberalt demokrati; man har sin ytringsfrihet til å si og mene alt, men noe av det som sies og menes faller utenfor hva som lar seg si; man må derfor avskrive det som ekstremt ettersom det kan true det bestående liberale demokratiet. «Politikk handler om prioriteringer», sier man snusfornuftig fra fjortenårsalderen, og de fleste slutter aldri å tro på det. For meg handler ikke politikk om prioritering men om et slags værensmodus. Om politikk handler om prioriteringer kan man fortsette som i dag, fraskrive seg sin politiske status ved å overlate beslutningene til andre hvert fjerde år. I mellomtiden kan man holde det gående med det man gjør, man kan tekstforfatte, vel vitende om at ansvaret er tatt på alvor, en har i alle fall stemt. Og som man også hører: Den som ikke stemmer har ikke rett til å mene noe som helst. På dette grunnlag dannes regjeringer – det prioriteres. Litt opp der, litt ned der, markedet er stabilt, trafikken flyter.

Selv nådde jeg etter hvert en slags erkjennelse av at politikk ikke handlet om prioriteringer. Å være politisk var å involvere seg i omgivelsene, å utforske ens egne beveggrunner og muligheter. Men, når jeg skriver om dette kjenner også jeg frykten: Hva vet jeg om politikk? Det spørsmålet betyr tilsynelatende i dag: Hva vet jeg om økonomi? De av oss som ønsker en mer radikal dreining i politikken som føres, som ønsker å avskaffe markedsøkonomien og dens utbytting, som ønsker at menneskeverd skal være noe mer enn en parole og er villige til å ta konsekvensene av dette – du må endre ditt liv – vi skjelver i buksene når vi tenker på konsekvensene: Hva gjør vi om systemet kollapser, slik vi ønsker? Stopper brokkoliimporten? Vil vi begynne å sulte? Vannverket? Hva blir konsekvensene av våre ønsker? Vi skjelver i buksene. Det er derfor de fleste blir SV-velgere i stedet; der kan de ivareta sin radikale identitet uten å frykte for at det vil få konsekvenser - with great power comes great responsibility hevder Edderkoppmannens onkel. Noen andre styrer, og når man selv får styre, så styrer man etter deres prinsipper (jf. vår sosialistiske finansminister Kristin Halvorsen og hennes «Shop så det svir i lommeboka» under forrige finanskrise).

Men også dette evinnelige «finnes det ingen alternativer» som alle halvsmarte (meg selv inkludert) venstreradikalere formaner i disse tider virker også utslitt. Vi skjønner ikke hvem vi skal gå til, hva vi skal gjøre. Den samme kritikken finnes både på venstre- og høyresiden: Venstresiden har ingen alternativer. Kanskje har de rett, slik føles det i hvert fall. Vi befinner oss i en gisselsituasjon: Enhver glup idé blir raskt nedtrykket av frykt for hva de med våpnene vil finne på (Nord-Korea, Iran). Vi kan storme kapitalen, men hva vil skje? Frykter vi egentlig USA? Kapitalen glir så lett, kan vi risikere å trekke i nødbremsen? Mye kan tyde på at den kunstneriske venstresiden igjen er forvist til de impotente utopier, til statsfinansiert subversiv virksomhet på gallerier (velkomstdrinker til de femti første). I våre tider er alt spesialisert, og er man ingen ekspert vet man heller ikke hva man snakker om. Vi kan kritisere markedsøkonomien, men de svarer: Dette har du ikke greie på. Det er også sant. Men hvem forstår seg egentlig på noe som helst i dag? Hvem har oversikten?