Danmarksamtalene {b}

Bildet viser åpningen av This World We Must Leave, Århus Kunstbygning, 19. november, 2010. Vi fortsetter gårsdagens samtale inspirert av oppholdet i Danmark.

CHATROM. MIRA, MORTEN, ARNE

ARNE: This World We Must leave, TWWML - men hvilken verden var det, hva var det vi så i Århus? Brosjyren forteller og fortetter og forjetter: 
"With the exhibition This World We Must Leave we want to investigate and represent the desire for another world that is inherent in the rebellious or revolutionary rupture with the prevailing order: the revolutionary event which both articulates criticism of the existing order and presents a new perspective that reflects on how things could be organized in a different way."

MIRA: Ingen rakettoppskytning og ikkeno bombekjøkken, i alle fall. Situasjonistverk i glassmontre. Denne danske Rasmus [Graff] vitset om at disse skriftene "er jo innihelvedes dyre, måske må man investere...". Veggplakater om div revolusjoner og revolusjonære bevegelser bak en sky av tåke fra røykmaskinen. Revolusjonen som museal. Jeg leste i katalogen at revolusjonen sto i brann, e.g. røykmaskinen. Gjorde den egentlig det? Tross at vi vurderte utstillingen forskjellig, ble vi vel alle skuffet. Men hva hadde vi forventet? The revolution will not be televised, og den vil heller ikke finne sted på Århus Kunstmuseum. Kunne kuratorene likevel gjort noe anderledes?

MORTEN: Johan Jönson, 657: Att delta utom sig. Inom sitt. Genom detta. Denna oåtkomliga regulator. I denna postuma produktion av mening. Av tidlös rumslighet. Av dödsdjupa avsugningar. Av mörka exotiserande analer. Av mervärde. Av astroindustrier.

ARNE: Jeg var kanskje i overkant kritisk der og da. Gisle Selnes skriver i sitt essay om Agamben om en russisk avantgardekunstner som under en diskusjon mellom Zizek og Agamben gikk opp på scenen og spyttet Zizek i ansiktet. Poenget hans var noe sånt som at her sitter dere og prater og prater om endringer, men dere gjør ingenting. Og så sårbare dere er for en spyttende russisk avantgardekunster! Selnes' poeng er at dette leder til handlingslammelse, en slags intelektuell terror, hvor man ikke gis anledning til å diskutere.

MIRA: Kanskje det hele var skjønnhetsfeil, at vi ikke kunne bla i verkene, at den ikke hadde informasjon for de uinnvidde og kanskje ikke ga mer til de innvidde. Jeg tror ikke kuratorene er ubevisst sin rolle. Men hva tjener utstillingen til da? Den fikk oss kanskje i tale?

ARNE: Ja, og i den sammenheng ser jeg Bolt&Jakobsen-utstillingen nå: at den kanskje nettopp står som et slags kontemplativt rom.

ARNE: Slik kunstrommet alltid har gjort? Kontemplativt? Mener jeg dette?

MIRA: Men dette er ikke verk for kontemplasjon. Er det i det hele tatt verk?

ARNE: Jeg vil ikke dvele for lenge ved ordet kontemplasjon, men er det ikke et verk som innbyr til ettertanke? Hvis ikke, hva er det da?

MIRA: Jo, til ettertanke rundt "hva gjør situasjonismen i det monteret?", rundt avantgardekunst og institusjonskritikk. Men stikker ikke Bolt/Jacobsen bare kniven inn på forhånd?

MORTEN: Jeg var ikke så skuffet som jeg er hver dag. For eksempel monteret rundt situozinene står jo fram som et tydelig kuratorisk grep. Hva tjener det til? Vel, å fortelle at motstand er historisk betinget, ja. Men videoene var alle fra samtidens danmark og iscenesatte framstillinger av noe som kan ligne situo i blodårene på samtidens deler. Altså en gammel analyse forsøkt infisert, ikke veldig vellykket, men er det kanske rommet mellom da og nå vi skal samtale og agere innenfor.

MIRA: Kanskje dèt også kan fungere som et avspark: "dette er dødt, hva nå?"

MORTEN: Ja, nettopp!

ARNE: Hva? Nå?

MIRA: Velkommen etter. The future NOW!

MORTEN: Et museum er stedet for kunstens revolusoner noe enhver avantgardist vet, det er ikke der vi begynner når vi vil handle idag.

MIRA: Nei - det tror jeg ingen av oss som var der fantaserer om. Men da blir intensjonen med en slik utstilling usikre.

MORTEN: Ja! Jeg forstår monteret: Den nye revolusjonen trenger ny pamfletter!

ARNE: Bolts innvending mot "Deleuze&Guattari-modellen", som begynner idag, mikropolitisk, uten noen avantgarde som leder an (i motsetning til "Lenin-modellen"), er at den er lett omsettelig til akademikk og neoliberal selvrealisering. Den virale markedsføringen er ganske rhizomatisk, ik?

«Det er uttallig af disse udstillinger, hvor såkaldte kunstnere fra hele verden mødes i en fælles proces, en proces uden mål, selve processen er målet, en lille lokal revolution, og så er alle både revolutionære og kunstnere og glade og får mødt nye mennesker og networket, og det sker ikke en skid." (Bolt&Beckwerk, 118)

MORTEN: Hmm.

ARNE: Men når dette er sagt, heller de heller ikke entydig mot "Lenin-modellen" - de bare avdekker mulige fallgruver i den mikropolitiske, dynamiske modellen.

MIRA: Det synes å ligge i tråd med kritikken av Bourriards "relasjonelle estetikk". Eller [Peter] Amdams kritikk av Flamme Forlagspraksis for den saks skyld. Man prøver skape en situasjon litt 'utenom det vanlige', danne et mulighetsrom for kollektivet, men så drar man på Bård Torgersens boklansering i hotelsengen og så viser det seg at det hele bare er en boklansering og at ingenting 'utenom det vanlige' har skjedd, annet enn at det kanskje var litt "spesielt" eller "artig".

ARNE: Var det ikke Peter Amdam som lagde magasinet PLATINUM CONTEMPORARY MAGAZINE, med de mest sexy damene og den mest sexy franske filosofien? Reklamebransjen is bringing sexy back, via Sorbonne.

MIRA: Den Flamme-debatten, som kunne blitt en god diskusjon, punkterte jo også helt fullstendig da Flamme Forlag, med elegant avvæpningsteknikk, viste seg å spille på lag med Amdam: "Vi bruker de samme markedsføringsstrategier".

MORTEN: Til syvende og sist er det ikke salgbart sexy å handle (om det da ikke er shopping). Det mikropolitisk forståt mikro nok kan ikke ha stort mer AG enn deltakerne da det er mindre grupperingers verk.

MIRA: Markedet kannibaliserer subkulturen, ålreit, men skal man gi seg gladelig hen til markedet, er det ikke noen vits i å forsøke å holde stand? Skal et 'alternativt' forlag bruke samme strategier som Westerdahls?

MORTEN: Er vi ilbake på identitetens premisser igjen nå? Snakker ikke Bolt om annet?

MIRA: Ok drit i dette hakk i plata put on something new. Men det er vel pga disse tinga at Beckwerk avskriver kunstinstitusjonen helt. Og politikken.

ARNE: "På gjestelisten til lanseringsfesten vår torsdag er det fullt av både vestkantsosser, blitzere, fashionistas, finansfolk og kunstnere. Det er en fin paraply og sier noe om hvor bra bladet vårt er. Vi skal gjøre litt som Andy Warhol ville med sitt blad Interview," forteller Amdam.

MIRA: Vi tar jo ligevel til Beckwerk-seminar på det Danske Kunstakademi.

ARNE: "Vi prøver å være uredde for kontraster. For eksempel har vi en sak om amerikansk Hardcore-punk som burde være pensum for alle som driver med markedsføring, tro det eller ei. Subkulturer har alltid skjønt noe om marketing som store tungrodde systemer har brukt tid på adoptere. Vi ligger selvsagt foran," sier han.

Da er man tilbake til tanken om avantgardekunsten som et slags laboratorium for det bestående system, og slik er jo også mange av forsvarstalene for kunsten, litteraturen: Vi trenger et rom for fri utfoldelse for at samfunnet (altså kapitalismen) ikke skal stoppe opp.

MIRA: I svaret til Amdam sa FF: "Vi har aldri lagt skjul på at vi ønsker selge bøker. Vi driver business med basis i blant annet situasjonistisk teori, på samme måte som pønkgründer Malcolm McLaren eller Factory-sjef Tony Wilson. Vi ser ingenting galt i å pushe avantgardelitteratur med en avantgardeinspirert forretningsmodell. Her er det faktiske et samsvar mellom form og innhold." Flamme vil gjøre opp for alle tilsløringer: ikke bare vil vi selge bøker, vi har en «business», vi «pusher» etter en bestemt «forretningsmodell». All videre diskusjon er skrinlagt. Men det problematiske ved Amdams artikkel er jo dessverre fort avsenderen. Amdams tilknytning til smuglesning, N&D, Platinum, burde være irrelevant for kritikken av Flamme – men fleksibiliteten ved hans offentlige virke føder likevel en tankevekker. Hvorfor kan Amdam gå til sengs med ren samvittighet mens Flamme umulig kan sove trygt? Fordi man ikke kan sammenligne (ute)livsstilsportalen smuglesning.no med det alternative forlaget Flamme, begge er kulturaktører men svært forskjellige sådan. smuglesning.no har inget formål om å være 'kritisk' til kulturindustrien det er en del av - Flamme Forlag har (?). Den første kan derfor ikke anklages for å ikke være det, Flamme kan - for Amdam bunner det hele i et spørsmål om autensitet.

En sosiologisk gjetning: smuglesning.no og Flamme har svært mange felles lesere. At Amdam kritiserer F for å ikke være en «antikapitalistisk» virksomhet, produserer en idè om at et slikt virke er begrenset til de rom som tillater den: det alternative forlaget, og ikke det populære tidsskriftet. Amdam ser Flammes markedsstrategier i tråd med den «immanente kapitalismen»; makt som i stor grad er blitt biopolitisk og molekulær: den administrerer våre kropper, bevegelser, affekter. Men tilknyttet til en slik tanke om administrering, er ikke også oppdelingen av det offentlige rom i sfærer for hvor og når og i hvilket forum man skal agere kritisk, en administrering av motstand som begrenser det politiske subjekt til å visse rom, visse fora, visse tidspunkter? Er ikke dette oss en del av politisk makt som management? Vet ikke, jeg tror jeg finner denne form for fleksibilitet problematisk. Kanskje går disse tinga inn i kunstpraksis vs. livspraksis-diskusjonen, hvordan avantgardens forsøk på å forene kunst og liv feilet og vi derfor insisterer så hardt på å atskille dem for at den ene ikke skal sluke det andre, slik vi prøver å unngå sammenblande våre roller: "nå er jeg politisk aktør, nå er jeg kunstner, nå morer jeg meg bare". Men dette er kanskje stråmenn og kanoner igjen. Hva snakker vi om?

Samtalen går videre i morgen og i margen. Ordforklaringer og personer:

- Rasmus Graff. Poet, tidligere forlegger i 28/6. Utgav i juli Folkets prosa på After Hand.
- Flamme forlag. Norsk småforlag drevet av Bendik Wold og Nils-Øyvind Haagensen. Imprint under Cappelen Damm, nylig utsatt for kritikk av Peter Amdam i Vinduet #3, 2010.
- Peter Amdam. Kritiker, skribent (se Flamme forlag). Redaktør av gratismagasinet Platinum Contemporary Magazine.
- TWWML. This World We Must Leave. En forestilling om revolusjon, åpnet av Mikkel Bolt og Jakob Jakobsen på Århus Kunstbygning, 19. november 2010. Sitatene er hentet fra en liten brosjyre trykket opp til utstillingen, på dansk og engelsk. Mer info her. Brosjyren i pdf kan lastes ned her.