Danmarksamtalene {a}

18. november dro politikk poetikk praksis til København i anledning en konferanse om Das Beckwerk og dets identitetsproblematiserende prosjekt, kalt Who or what is really alive today. Vi var også innom Århus for å overvære åpningen av Mikkel Bolt og Jakob Jakobsens forestilling om revolusjon - This World We Must Leave - og rakk derefter en lille efterfest hos mikroforlaget After Hand. Bildet over er hentet fra utstillingen og viser en røyklagt Pariserkommune fra 1871 - et av flere eksempler på revolusjonære hendelser utstilt i Århus. Forklaringer på forkortelser og personer finnes nederst på siden. En ufullstendig litteraturliste legges ut på torsdag, etter fjerde og foreløpig siste del av samtalen. Vi har etterlatt åpne sår i teksten, grammatikalsk og semantisk, for å invitere til dialog.

CHATROM. MIRA, MORTEN, ARNE

MORTEN: Vi trenger inngang her. Og langsomhet.

MIRA: Q: Finnes det et politisk potensiale i Das Beckwerks foreslåtte subjekt eller livspraksis, et "being beyond identity"?

ARNE: Jeg er overbevist om at det finnes et politisk potensial der; mitt spørsmål er mer om jeg er villig til å gå dit.

MIRA: I denne dialogen eller reelt?

ARNE: Reelt. Man kan jo alltids snakke om det - men hva innebærer det, og er det veien å gå?

MIRA: 8 minutter og jeg begynner tvile på chat-formen.

ARNE: Man kan liksom høre sosionomer, psykologer, postkolonialister snakke om behovet for sin egen stemme osv.

MIRA: Men det er jo vesentlig. Han fra Center for Vild Analyse som snakket på seminaret sa: hei, Beckwerket har nådd et metningspunkt i den danske offentlighet, det er på tide å respondere på prosjektet. Hvordan respondere?

MIRA: Men det Claus Beck-Nielsen/Das Beckwerk ønsker å forkaste er det 'de Andre' ønsker seg.

ARNE: Hvem?

MORTEN: Hva?

MIRA: Identitetsbekreftelse, anerkjennelse som politiske subjekter, som Arne sier: "behovet for sin egen stemme." Men ok, vi kan starte fra nytt

ARNE: Ja. Setter noen tonen?

MORTEN: Claus Beck Debord Wake!

MIRA: Var det tonen?

MORTEN: Overskriften tenkte jeg.

ARNE: Hva med videofremvisningen - kan vi si noe om den?

MIRA: Tenker du den kommende Beckwerk-dokumentaren da?

ARNE: Ja.

MORTEN: Filmen ville vise CBN i ulike og gjerne uvante roller.

ARNE: Ja, det sies at kroppen Nielsen går over i andre, mer praktiske roller. Han blir byggherre, modell, forvalter over sitt eget prosjekt.

MORTEN: Jeg husker en scene hvor kameraet dveler ved en eldre kvinne med asiatisk utseende som vasker en skyvedør. Lenge. Hun vasker ikke ulikt Karate Kid, disse sirkelbevegelsene over glasset (som ser rent ut i utgangspunktet). Deretter ser vi CBN inspiserer mausoleet sitt. Ja, byggherren.

MIRA: Korpo-real. Hva er igjen etter identitetens og statsborgerens død? Den levende kroppen og dens potensial.

ARNE: Men kan vi tenke mer spesifikt rundt hvilket potensial som frigjøres etter identiteten (og statsborgerskapet)? Er det så enkelt som at kategorier som 'mor', 'kontorrotte', 'akademiker', 'kunstner' virker hemmende for en slags ren potensialitet? Virker ikke dette i så fall noe naivt?

MIRA: Kanskje. Jeg tenker: teoretikerne til venstre for det radikale som leter etter – eller konstruerer – et potensielt revolusjonært subjekt idag – arbeideren, studenten, den fordømte? – synes å finne det i identitetsløse, nomadiske, navnløse, grenseløse, mannen uten egenskaper etc. Claus Beck-Nielsen: en villet bevegelse fra Agambens 'bios', samfunnsborger, til 'zoe', nakent, biologisk liv? Men disse nakne liv fins. Romfolket er vel et godt eksempel: mennesker som bare er mennesker, uten politisk agens; de "inkluderte ekskluderte". Zizek ser et revolusjonært potensial hos slumbefolkningen. Er ikke dette en problematisk romantisering?

Når det gjelder ren potensialitet: motviljen mot å foreslå hvordan den aktualiseres synes også å være felles for mye venstreside-filosofi idag, Agambens kommende fellesskap, Derridas kommende demokrati, det mulige, det åpne, hullet i Das Beckwerks flagg som vi for all del ikke må fylle med noe konkret. I sum: "Vi kan ikke foreslå et reelt alternativ, men vi kan insistere på at alternativet finnes".

Burka-problematikken går inn i dette. Jeg så akkurat ei dame fra Høyre som ikke godtok burkaen fordi den visstnok gjorde kvinnene "identitetsløse": "Du skal ha et ansikt og en kropp!"

ARNE: Ja, burkaen går fint inn i dette. Det er lav toleranse for de "identitetsløse". "Man ser jo faen ikke forskjell!" Men jeg bladde litt i Elle i går; det er jammen ikke lett å se forskjell der heller! Men hvorfor skal det være så viktig å se forskjell? Hud er den nye uniformen. Som Thure Erik Lund skriver i Compromateria er individualismen en kollektiv farsott.

La meg ture inn med et lengre sitat fra Bolt og Lund Pedersens Agamben-introduksjon: "I overensstemmelse med Agambens diktum om, at mennesket er destinationsløst og uden nogen forudbestemt skæbne, opstiller han en række filosofiske og litterære eksempler på et kommende fællesskab, der ikke er grundlagt på andet end åbenhed. En veritabel revolutionær politisk praksis må ifølge Agamben begynde fra denne position, hvor enhver specifik identitet afvises. Næsten alle hidtige protestbevægelser og revolutionære politiske partier, inklusive kommunismen i alle dens afskygninger, er forblevet afhengige af suspekte identitetsmodeller. De har ikke forstået, at det kun er for den allerede etabledere magt, 'det revolutionære subjekt' eksisterer. Den nuværende kapitalistiske orden, som Agamben med Guy Debord kalder 'det demokratisk-spektakulære regime', fungerer problemløst konfronteret med let gendkendelige identiteter som Aktivisten, Kunstneren og Kritikeren, faktisk ordinerer denne politiske orden identitet. Derimot kan skuespillsamfundet ikke håndtere manglen på identitet, hvor der ikke udbasuneres krav, som staten kan imødekomme eller bekæmpe." (s. 12)

MORTEN: Å leve er i stor grad å oppfatte sitt liv som relativt udramatisk og 'naturlig', for så å punktvis erkjenne denne åpne, vanvittige og uforståelige utspillingen av ens kropp som finner sted. Det er i disse erkjennelsene en tenker muligheten av å leve sitt eget liv på en annen måte. Slik jeg forstår dette ordet potensialitet så tilhører det er eget rom innenfor det dagligdagse hvor andre muligheter enn de vi stort sett lever innefor blir tydelige. Skal disse erkjennelsene få følger må det finnes et fellesskap og hvor de kan utprøve seg, samtales og gjøres. Dette fellesskapet er uavhengig av min studentidentitet og mammas mammaidentitet, som vi jo uansett bærer med oss. Jeg er langt på vei enig i sitatet. Men utfordringen blir jo å finne en møteplass hvor en kan dirigere sine tanker i handlinger og da finner jeg det lite sannsynlig at meg og mamma og de andre skal sitte i rom og snakke om disse tingene. Jeg tror motstand og handling er underlagt visse praktiske problemer som gjør at mindre kollektive forsamlinger er ideelle, disse må gjerne være i bevegelse og i samtale.

Hvordan ser det/de identitesløse ut? Hva er det snakk om?

ARNE: Mitt største problem med Beckwerk-prosjektet så langt - og det kan skyldes feillesning eller mangel på lesning - har vært at jeg har følt et krav rettet mot meg, om at jeg skal oppgi min identitet; oppgi meg selv, så å si. Nå er det selvsagt ikke noe galt med en kunstner eller filosof som stiller krav - man må endre sitt liv, det må man - men jeg har i det hele tatt funnet kravet noe urimelig og feilslått. Er det slik at jeg skal late som jeg ikke er en bestemt person lenger, skal jeg slutte å møte opp på jobb (hvis jeg hadde hatt jobb, det vet dere jo at jeg ikke har), skal jeg late som jeg ikke lenger er noens 'sønn', 'bror', 'venn'? Jeg har hatt den samme fornemmelsen når jeg leser Agamben; jeg er overbevist om at jeg har lest dette feil. Morten, erkjennelsene du sikter til slekter kanskje også på situasjonistenes ønske om å revolusjonære hverdagslivet? Arkitektur er også ideologi; hvilket handlingsrom inviteres det for eksempel til i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige av Solstad, i en blokkleilighet på Romsås? Man får den samme følelsen av å lese Houellebecqs Utvidelse av kampsonen; i et tilfelle snakker en pensjonert kollega av hovedpersonen varmt om "frihetsgrader". Det viste seg at han, etter endt arbeid, reise til og fra jobb, ikke hadde noen selvstendige valg utover hva han bestilte til middag. Fram og tilbake til arondissementene, til arbe, hjem til forstedene...

MORTEN: Jeg har ikke selv tenkt på det samme kravet fra CBN. Men så opplever jeg det om en kunstposjekt hvir...

ARNE: [lager kaffe, snart tilbake]

MORTEN: (fortsettelse) ... hvis utfordring går på de store samfunnsmessige bevegelser: "kritikken av statsborgeren som den største kritikken" (CBN på Funus Imaginarium). Alså et kunstprosjekt som langt på vei vil vise hvordan for eks agambens analyser faktisk stemmer overens med situasjonen i Danmark (og verden) av idag. Som at ingenting regnes for politisk i Danmark og da blir det fint lite som kan skje utover tomme misantropiske 'verdikamper' som skyver politikken stadig lengre inn i holger danskes underhudsfettreaksjoner helt ute av kontakt med bevegelsene i hans hverdag. Det er gode poenger Arne, men jeg ser på analysene som opfordringer til handlinger som går mer på å utvikle politise rom for og i oss selv i mye større grad.

Beklager skivefeil. Det er så kldt på rommet mitt at tastaturet svikter. Now that's politics!

ARNE: Jeg tror ikke CBN selv ville like å bli redusert til et kunstprosjekt, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand, men det er du trolig også inneforstått med. Bolt nevner et sted at situasjonistene, i motsetning til mange andre 'politiske kunstnere' (identitetskrise) var villige til å oppgi kunsten for politikken. Det var altså ikke nok å vise med kunstverket at man var politisk, at man hadde en radikal holdning, at man sammenliknet helikoptere i Vietnam med sommerfugler, eller tegner en oljeplattform eller liknende. Det handler om å bruke kunsten til å tjene målet, som er livet selv, emansipasjon, dannelsen av nye valgkoordinater... CBN har visst sagt en gang, at nå er det ikke lenger kunst for kunstens skyld, men kunst for kunstnerens skyld, og det syns jeg stemmer godt overens med en del kunstpraksiser i dag.

Og det er tydelig at CBN beveger seg langt utenfor kunstinstitusjonen - ikke som en midlertidig gimmik, men fordi det er der han tror det kan skje et eller annet. Dette gjør kanskje CBN både uhåndterlig og ubehagelig, både for kunstinstitusjonen og det politiske samfunnsliv. Der det tidligere var et slags dialektisk system mellom den politiske kunstens laboratorium for ny tenkning, og det virkelige liv der ute, kan man kanskje nå, for å lyde litt bakhtinsk snakke om kontinuerlig dialog.

MORTEN: CBNprosjektet har vært det virkende og ikke-virkende prosjektet samtidig fordi det har kunnet bevege seg i mediakanalene som en blanding av teatral og reell kritikk. Når jeg kaller det kunstprosjekt er det fordi dens evne til å bli politisk går gjennom kunstens former: Det teatralske, performative, litteraturen, iscenesettelsen. Uten dokumentasjonen som vi ikke hadde fått utenom at det ble finurlig gitt oss gjennom bevisst mediaspill og kunstformer, da ville ikke prosjektet vært kunstnerisk, men i stor grad heller ikke politisk, for eksempel biografiboken eller irakturen: Politikken skjer vel først og fremst når prosjektene evner å påvirke våre tanker og handlinger i noen grad gjennom formidlingen.
Det ble påpekt under CBNseminaret at kanskje F.I. kan være overgangen fra identiteten CBN til en mangfoldiggjørelse. En mulig mobilisering av kollektivet. Dette finner jeg interessant. Ikke som mengdens performance, men i mulighetene som ligger i at et prosjekt som fungerer i politikk/kunstsfæren åpner for større deltakelse (på hvilken måte?).

ARNE: Kunstneren virker der ute, og ikke som en flash mob eller andre reklameaktige gimmiks, men som noe man må ta stilling til. (Men dette stemmer jo ikke; problemet er at få synes de må ta stilling til det.)

MORTEN: Jeg tenker heller ikke på cbn som gimmik, men som avantgarde-praksis med politikk gjenom kunstmetoder. "problemet er at få synes de må ta stilling til det", jeg syns jo det at mange forholder seg til det viser at prosjektet har mye for seg og viser at denne praksisen både kan fungere og fungerer. Veien videre er dog interessant.

ARNE: Ja, men representanten for Center for Vild Analyse (CVA) påpekte jo under seminaret at Danmarks slående likegyldighet (det var kanskje en overdrivelse) avspeiler et avpolitisert land, hvor man først og fremst diskuterer de moralske problemene knyttet til at han ønsket å trykke en dødsannonse i avisen, blant virkelig døde kropper, eller skal man kalle det sjeler. Performancer møter jo ofte denne moraliserende kritikken, fremfor at man diskuterer i større grad hva hendelsen peker mot, særlig hvis det kan forstås politisk. For eksempel var det en costaricansk kunstner noen år tilbake, som hadde hentet en løsbikkje inn i galleriet, satt den i bånd til å sulte i hjel. Plutselig blir hele verden fryktelig indignert.

MORTEN: Når du fester bikkja i bånder fester du vel også dens potensialiet?!

ARNE: Altså, jeg vet ikke hva jeg syns om det nevnte bikkjestuntet, men i utgangspunktet syns jeg tanken er interessant. Her befinner man seg i en verden hvor sikkert millioner av lausbikkjer labber rundt og sulter og dør. Det kan man sikkert diskutere hvorvidt er et problem eller ikke. Men i det øyeblikket bikkja tas (aktivt) inn i galleriet, opprettes Facebook-gruppper med voldsomme protester, og i skrivende stund har 1 533 328 signert mot utstillingen. Hvorvidt jeg syns dette er en god utstilling eller ikke vet jeg ikke. Åpenbart vekker den et enormt hykleri - jeg tror man kan kalle det det - og den viser hvordan vi reagerer sterkt på aktiv (subjektiv) vold, mens vi i liten grad er i stand til å ta innover oss strukturell/passiv/objektiv vold. Vi vet jo at lausbikkjer og folk dør av sult over alt hele tiden. Vi vet også at det finnes nok mat i verden, til både folk og fe, men at vårt økonomiske/politiske system (som i dag er en og samme ting) ikke er i stand til å løse problemet. Da blir det mye enklere å være indignert moralist som passer på at kunstnere ikke tråkker over disse nære, moralske reglene vi følger, om å ikke plage andre, men å være grei og snill, enn å faktisk gå i seg selv, se på strukturene som skaper eksklusjon og økonomisk undertrykkelse.

Det er en slags postpolitisk respons, er det ikke, hvor alt man diskuterer er litt små endringer her, litt der, og hvor den subjektive volden blir blåst opp og den objektive volden ignorert. Dette ser man jo i vinklingen av de fleste nyhetssaker, det er gammelt nytt.

MORTEN: Jo du har rett.

ARNE: Zizek nevner et sted at det ble uttrykkt indignasjon over at bolsjevikene, under revolusjonen, knuste masse champagneflasker som tilhørte tsaren, tror jeg. Dette var gamle, gode årganger - kunne man ikke heller kost seg med dem? spurte man.

MORTEN: Resepsjonen må bli mer ubeskjeden ble det sagt. Og da tenker jeg ikke på mediene hvis sak er tapt. Men på oss - vi som forholder oss må ta på alvor og vise at det er hold der det er hold.

ARNE: Jeg er selv tilhenger av sivilisert samtale, men det siviliserte skjuler jo gjerne objektiv vold bak sitt maskeradeball, til inntekt for landets elendige.

MORTEN: Ja!

ARNE: [tissepause]

MORTEN: Men vi snakker om AG her, ikke Ekstrabladet! La oss se hvorfor og hvordan CBN kan være interessant - og hva gjør FI med det hele? Og situo i vår tid - museum eller praksis?

ARNE: Ja, jeg har en lei tendens til å skyte på mine stråmenn med kanoner. En konkret inngang til CBN er flyktningproblematikken, som man kaller den.

MIRA: Enig mht til bikkja, å kritisere moraliseringen av politikken - av hvordan populistisk affekt og følelsesmakeri synes å ta over den politiske sfæren - innebærer ikke en avskrivning av moralen selv. Let the dogs out! Problemet er vel snarere om politiske beslutninger tas utifra intuitiv magefølelse, eks debatten etter Armadillo, eks knytteneven mot pelsdyrindustrien. Jeg tenker på Albert Camus' Mersault som dreper en mann med fem skudd, og i rettsalen ikke blir dømt for det første skuddet, men de fire neste. Reaksjonen vekkes av det singulære tilfellet - overtredelsen av en etisk grense - og ikke systemet selv. Men denne etiske grensen er jo plassert helt forkert! Implisitt: krig og pelsdyravl som 'normaltilstand' (jf. 'den permanente unntakstilstand'), der soldatens 'unødvendige' brutalitet eller pelsdyroppdretterens 'unødvendige' mishandel presenteres som 'avvik', når det egentlige avvik er idèen om etisk forsvarlig krig/pelsdyravl. At det enkelte eksempel, bildet av lidelse i de fire ekstra skudd og det ene blodige dyr, åpner for politisk samtale er gull, men den oppstår på feil premisser.

Jeg falt selv i affekt på seminar da jeg så den anorektiske muselmann Nielsen i lunsjpausen med sin lille, lille matboks og tenkte fanden mand, du ødelegger dig selv!

ARNE: Men på den andre side: Vi lærer oss fort å ikke bry oss om tiggere som ber oss om penger på gaten. Vi lyver dem rett opp i ansiktet! Har du penger? Nei! Men det har jeg jo! Alt for mange!

MIRA: Jeg også! Kjempemange! Men er tiggeren det singulære tilfellet - og kan vi - rette oppmerksomheten mot systemet som driver ham dit? Ikke til forkleinelse for tiggeren, gi spenn!

ARNE: Ja, det tenker jeg også. Gi penger til tiggerne.

MORTEN: Det er en romanitigger i Bergen som mangle et bein, da jeg kom hjem mandag lå det et bein i senga mi, Bjørninge hadde funnet det i en container. Et ordentlig løsbein! Jeg får meg ikke til å gi det: Hva vet jeg om tiggeren ikke har et bein liggende ett sted han og.

MIRA: Men det gjør deg jo ikke politisk agerende. Så hvordan?
Gi bein!

ARNE: Jeg vet ikke helt hvorvidt det gjør en til politisk agerende eller ikke. Tidligere har jeg tenkt at det nesten er bedre å ikke hjelpe folk på mikronivå, for liksom å vise at systemet ikke fungerer godt nok, jeg ville ikke olje maskinen. Samtidig kan man jo begynne et sted, ha flere tanker i hodet samtidig.

MORTEN: Stjel bøssene fra tv-aksjonen og gi til tiggeren?

ARNE: Jeg ville heller gitt dem til en politisk motstandsgruppe i det landet pengene er tiltenkt (ikke minst hvis det er i Norge).

MIRA: Jeg tror ikke det å gi penger til tiggere er en begynnelse på noe som helst. Det er bare noe man gjør. Når vi snakker om en form for politisk hverdagspraksis, tenker jeg i alle fall på noe helt annet. Kollektiv aksjon fremfor personlig reaksjon, som det sies.

ARNE: Nå ja, vekk med filantropstråmannen, han vet vi hvor vi har - på toppen av Trump-bygningen. For ting verken begynner eller slutter - er ikke det rhizomets lekse? Man går fra eller-logikk til og...og....og...og...og...og...

MIRA: Det samme gjelder kanskje det å stemme. Jeg har forstått at det beste vil være om alle lot være å stemme, det er det eneste wake up call og en beskjed om at hei, vi spiller ikke på det laget! Men samtidig blir jeg forrykt om noen jeg kjenner lar være. Vi må klare kombinere en pragmatisk 'dag for dag' livsførsel og tenkningen rundt alternativer. Vi stemmer, mens vi planlegger noe helt annet i kjelleren.

MORTEN: Johan Jönson: 289. Nu er allt en enda konsensus-sås. (stop saying is start saying and)

MIRA: The Scandinavian difference-levelling engine? P Llambias.

ARNE: Ja, vi befinner oss jo i Skandinavia...

MIRA: Skandinavisk misantropi 1, 2, 3. 4?

ARNE: Det er kanskje et viktig poeng, for her har vi det jo så godt.

MIRA: What ever happened to sex in Scandinavia?

MORTEN: Det handler om politisk agens. Vi må tenke på hvor den er. Vi kan si nei, min er ikke hvert fjerde år, men nå nå nå. Og så forsøke å skape situasjoner, muligheter, motstander, ikke minst positive aksjoner.

MIRA: Jeg har det godt. Har du det godt?

ARNE: Ja, det er godt, men jeg får stadig nikotinskjelven... Dette med positivitet er jo et slags tilbakevendende problem, som Badiou snakker om i The Meaning of Sarkozy...

MIRA: Og holde den spekulative tenkemaskinen i gang.

ARNE: Badiou kritiserer venstresiden for å ikke ha noen positiv politikk; det beste de tør håpe på er å bremse høyremaskinen, slik at en stemme på sosialistene blir en stemme på litt mildere innvandringspolitikk, litt flere rettigheter til arbeidere osv. Dette ser man jo i norsk politikk også. En stemme til venstresiden er ikke en stemme for fellesskapet, men en stemme mot den tilsynelatende ustoppelige nyliberalismen, eller den nyfascistsiske europeiske tendensen.

Badiou sier at valget står mellom to typer frykt: 1) En essensiell frykt, hvor priviligerte og dominerende grupper (nordmenn?) merker at privilegiene er provisoriske og betingede. Utlendingene kommer og tar arbeidsplasser og voldtar. 2) Frykt for frykten - at den skal vekke en 'jumpy cop' som de borgerlige sosialistene ikke liker. Det handler ikke om å bygge en allianse med de forfulgte i solidaritet, men å spille på denne frykten for politi osv.

MORTEN: Det er der jeg syns CBN er interessant. Han viser oss et liv i bevegelse utenfor de vi ser som mulig; irak - mannen er jo gærn!'. Og ved å holde det opp for oss og nå kanskje invitere til medskyldighet så skaper vi motstand. CBN er en oppfordring til å ikke stemme men agere syns jeg, å agere er alltid positivt.

MIRA: Positive aksjoner: Seattle er vel en. Når den - og andre multikultidemoer, eller Hardt/Negris forslag til et revolusjonært subjekt, 'multituden' - kritiseres er det ofte for dens positivitet: "naivt", "utopi", "feel good". Og jeg kan jo være enig. Men Badiou mener kanskje noe annet med 'positivitet': aksjon fremfor reaksjon, ikke nødvendigvis karneval. Å starte noe fremfor å 'svare' på noe, å være FOR i større grad enn IMOT.

MORTEN: Med 'positivt gitt' så er blackblockfraksjonen som knuser vinduer og eugeneanarkistene i samhandling med hippisyngerne i seattle, forskjellig typer motstand i samhandling. Det likner det badiou mener med allianser vil jeg tro.

MIRA: Ulike midler for felles mål. Men stort sett ender de fleste bare med å skule stygt på hverandre.

ARNE: Ja, man vil jo ikke spise billig soppskive på Blitz-huset en gang! Kan dette skyldes noe av det Bolt og Beckwerk diskuterer om radikale identiteter?

MIRA: Soppskive?

ARNE: Blings med sopp

MIRA: Sikkert. Bolt omtaler i alle fall Ungdomshuset - som han har hatt mye kontakt med - som sekterisk. Das Beckwerk: "Og så længe de har et sted at være, er de komplet ufarlige".

MORTEN: Jeg tror politics er mulig i kollektivtransporten, på universitetet, på jobben, i demoer (også internasjonale), i kunsten og litteraturen. I nesten alle sfærer som vi lever i utenom den hvert fjerde år. Ja, folk skuler, men det er denne alt eller ingenting tankegangen vi må bort fra. Her og nå mes mulig, praksis og tenking, pels og irak. Sopp og lsd!

MIRA: FTW Morten!

ARNE: Det er det jeg har spist der, men hva vet jeg, jeg er jo nesten aldri der.

MIRA: Ikke jeg heller, vet ikke hvorfor, for jeg er ikke enig med B & Bs totale avskrivning av Ungdomshuset som 'livsstilsfellesskap'. Men jeg trives best i anonymiteten på den lounge-kafeen for småbarnsmødre ved Youngstorget, kanskje nettopp fordi jeg ikke føler noen affiliasjon med verken lounge eller mødre. De har et poeng der.

ARNE: Jeg tror man (og da mener jeg jeg) er for opptatte av i hvilken grad andre kvalifiserer som radikale individer. Slik dannes sekter.

MIRA: Ja. Man skal alltid 'tas' for noe, for å ikke være det perfekte politiske subjekt, angripe vegetarianeren for å ikke være veganer. I den samtalen til Bolt&Beck er de jo stadig inne på dette og skal ta hverandre. "Har du TV hjemme?" I en demo mot pels er det alltid mye snakk om hvem som har pels ("eller er det fuskepels?") på kraven. Vi får synge i kor med Bolt og Beck: man skal tørre å være litt latterlig, å korrumpere sine egne idealer. Samtidig syns jeg jo nettopp de er ute etter å 'ta' alle andre hele tiden, 'politisk kunst', studentbevegelser, Ungdomshuset, og det tjener ingen hvis vi skal spenne bein for ethvert forsøk som kan 'identifiseres', som vi kjenner igjen.

MORTEN: Ja, men anonymiteten er også et politisk valg, bare ikke særlig motstandsdyktig. Sekter er identitespolitikk igjen, jeg vet ikke jeg, det er jo ikke so vil alle skal leve mellom gravene som CBN. Til syvende og sist kommer alltid noen til å gå med nike når de knuser vinduene på nikesjappa - det er jo et godt tegn! VI ER IMot verden slik den er og gjør oss! Fuck identitet.

MIRA: Morten hadde foreksempel pelskrave sist. Føltes det OK Morten?

MORTEN: I would never wear fake


Samtalen fortsetter i morgen, samtalen tar aldri slutt. Noen redegjørelser for akronymer og personer:


- Bolt & Beck, el. B&B, Bolt og Beck e.l. Mikkel Bolt og Das Beckwerk sitert fra deres samtalebok I sammenbruddets tjeneste, 2008.
- CBN. Claus Beck Nielsen. Mennesket som erklærte sin identitets død i 2001 og som i høst ble begravet i København. Fungerer nå som en slags medfunksjonært i Das Beckwerk.- CVA. Center for Vild Analyse. Dansk tenketank inspirert av (lacaniansk) psykoanalyse, med mottoet ”Hvis du vil vite det motsatte”.
- FI. Funus Imaginarum. Hjemmeside og tenketank for Das Beckwerks kamp for identiteten død. I samtalen ofte brukt for å (feilaktig) betegne konferansen Who or what is really alive today, arrangert 19. november av FI, Das Beckwerk og studenter fra diverse fakulteter ved Københavns Universitet.