R ä d d ä r i n t e

Joar Tiberg skriver i ansvaret ansvaret ansvaret ansvaret (2010): "Det ligger en död humla på gräset, den har legat där i tre dagar. Alldeles stilla.» Og der forlater han også humla, verken minutuøst eller reflekterene; en beskrivelse og deretter aldeles stille til neste side.



*


«Smärtan – den försvann i morse. Plösligt. Jag låg på soffan og väntade
på att de andre skulle vakna.
Runt det som var borta stod en fantastisk tomhet.»

Når jaget kommer hjem i skumringen og overraskes av naboen som er gått i surr og tror kvelden er morgen, reagerer han slik: «Jag kände en fantastisk avund». Naboens idiosynkratiske omgang med verden gjennom den avsporede tidsforståelsen har stor tiltrekningskraft. Bruddet overtrumfer hverdagens langsomme fortoning. Og ikke nødvendigvis på grunn av unntakets særskilte opplevelser, men som en annen måte å erkjenne, registrere og forstå på.

Teksten og jaget jager en 1:1 nærhet overfor slike gliper, en omgang med verden som kan forholde seg samtidig til endeliktet og øyeblikket.


*


Et driv mot døden og skrivingens postmature stans er gjennomgående i boken, men det er gjennomskinnelig! Tomme fraser kastet ut og forlatt uten å bære med seg konsekvens av det gjenkjennelige slag. Nødvendigheten av versenes mange postulater er ikke annet enn i utvikling. Betydningene forskyves gradvis gjennom enkeltord, fragmenter, prosastykker, tomme påstander og punkterte sentenser: Selv om utropene ikke forfølges, blir de gjennom en horisontal prøvelse rikelig utbrodert. Som Norén skrev: «Denna väg leder kanskje / ingenstans, men någon / kommer därifrån.» Versene drypper inn i alfabetet, ut av jeget, og inn i verden vi kjenner med referanser til steder, mennesker, ting, og tankeformer. Gjennom neologismer o g o p p brut te or d, til lengre argumenterende betraktninger i normalprosa er det som vinden bles & boka vil blas i hurtig. Tekstens ulike temperementer og modi går utover enkeltutsagnenes ofte nøkterne tone; de vekker en inderlig desperasjonen og humor som glir inn hverandre: «Läser becket, ser bara alla meningar som hade behövt strykas.»


*


I overskuddet, det sprikende, grove, det personlige og tilforlatelige, ja, i passasjene som framstår åpne og utbyttbart kladdepreget, der blir leseropplevelsen preget av en voldsom nærhet. Teksten peker ut av seg selv med stort oppkom av stadige forlatte ansatser og meddiktingsrommet blir slik sett svært demokratisk; det er ikke den siste kuplettens gåtefullhet som skal avdekkes. Nærheten vi kjenner er ikke til Karl Ove eller Joar, snarere til tankens bevegelser og rommet rundt oss. Passasjen jeg leter etter - men som viser seg vanskelig å finne siden alle de drøyt 700 sidene er paginert som side 7 - nevner Knausgårds prosjekt, la meg se, jeg tror han faktisk svarer Knausgård, svar i bokform, vent litt, okey, ja, noe dialogisk, nei, jo förresten, der er den, og vær overbærende verken jeg eller Tiberg har rettskrivingsprogramm:

«Karl ove skriver på ett ställe i romanen, Band 3, som jag ju inte läst, det är Tom Egil Hverven som citerar honom i Klassekampen: «Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jag i grunnen bare forsøkt å få till én eneste ting, nemlig att de ikke skal veare redd for sin far.
Det er de ikke. Det vet jeg.»
Jag svarar – Du vet inte.»







PS.

Ansvarets ene fotnote i sin helhet: «Men den bisarra relationen mellan vad jag får och vad förlaget tjäner kan bare, vilket gäller för alle som säljer sitt arbete, rättas till med facklig kamp – att vi tillsammans för strid, något som nu sker med stor kraft från författarfackligt håll – mot vår motpart, mot den som köper vårt arbete. Vår arbetsköpare.»

PPS. Bibba

Eksemplaret jeg leser er fra Bergen Offentlig Bibliotek som - sikkert pga spesielt interesserte bibliotekarer og audiaturfestivalen – har et poesiutvalg som ligner både hest og orm når det gjelder skandinavisk samtidspoesi, det har ikke uio, uib, eller deichmanske. Ord opp!