Danmarksamtalene {c}

After Hands arkiver i sjøsyk optikk, Århus. Samtalen fra mandag og tirsdag går videre.


CHATROM. MORTEN, ARNE, MIRA

MORTEN: ok. Hva med denne forhåndsbeskrivelsen av Sara Dahlstrup Mogensen sitt innlegg på F.I.: «Det lægges op til at tænke Funus Imaginarium som en begivenhed, der markerer overgangen fra Das Beckwerks og den navnløse leders soloutbrud af identiteten til en endnu ukendt mangfoldiggørelse og transformation af denne afsked og tilblivelse. Da en sådan transformation ikke kan forventes at ske spontant, må spørgesmålet være 'hvordan det skal gøres': Hvordan involvere andre, alliere sig med andre, organisere sig – uden at havne i moralisme, populisme eller despoti»...



videre: «Nøgleordene i oplægget er sårbarhed, eksponering og mobilisering.» Hun skriver videre at den svarte boksen som demokratiet reiste rundt med kan være en vei videre. Boksen som innehar det som ble «berøvet en stemme: den privar-økonomiske sfæres små og store bevægelser.»


MIRA: Hva menes med "sårbarhed, eksponering og mobilisering"? Vi skal jo ikke alle ta en Nielsen.

MORTEN: Ikke? "to kill oneself in order that a transformed relation to others become possible. (Critchley)" Uinteressant? Selv på det metaforiske drepeplan?

ARNE: Da syns jeg igjen vi ankommer et urimelig krav - hvilke sider ved en selv er det i så fall som må dø?

MORTEN: Take another little piece of my heart now baby! Det må være et rom for forandring og handing i oss selv dersom vi skal lete der ute etter et rom. Ikke i stort større grad enn en vilje og åpenhet tror jeg. Er det urimelig?

MIRA: Nei, men det er jo en holdning, ikke en handling?

ARNE: Men da virker å drepe seg selv som noe overdreven metaforikk.

MIRA: Jeg syns ikke det er et urimelig krav ifh til risiko eller viljen man må legge i det, men jeg syns kanskje det er et urimelig krav i betydningen 'umulig'. Noe Beckwerk viser ved å stadig feile; ingen aksepterer at "Claus Beck-Nielsen" er død. Hva med et mykt harakiri: være mindre hvit, mindre mann, mindre student... Å forsøke å bli politisk uhåndterbar fremfor forutsigbar. Men igjen begynner dette å handle om hva hver og en av oss skal være. Vi skal jo mobilisere, ikke selvrealisere. Anarko-kommunistene i Tiqqun/The Invisible Commitee kjører litt samme retning som Beckwerk, vekk fra det identifiserte individ og mot det anonyme kollektiv: «What it [Empire] fears is 'the swamp of political anonymity'. Empire is afraid. Empire is afraid that we might become whatever. A delimited circle, an armed organization. It does not scare them. But an expansionary constellations of squats, self-managed farms, collective homes, fine a se stesso meetings, radios, skills and ideas. The whole linked by an intense circulation of bodies, and of the affects between bodies. That is quite another matter.» Jeg tror det er viktig å holde en balansegang mellom det identifiserbare - "squats, self-managed farms", og abstraksjonen - "an intense circulation of bodies". Det er sikkert riktig at det rykker litt i makten når de blir mødt av en gruppe som vil noe veldig mye, men de ikke forstår hvem disse er og hva de egentlig vil. Men vi må jo selv forstå hva vi holder på med?

MORTEN: Ja, det er overdrevet, det er i forhold til politiske attentat på tidig 1900: drep ikke presidenden, drep deg selv, because: "the basic question of anarchism here is the question of how one lives: and, moreover, how one behaves and whether one behaves in such a way that one is willing to risk oneself in an act of love."

MIRA: Som sigøyner-entrepenørene er uhåndterbare: de deltar ikke på 'våre' premisser, deres produktivitet tjener ikke 'oss'. Bare deres fysiske tilstedeværelse stiller kanskje dette kravet (Agamben) myndigheten ikke kan imøtekomme, fordi deres 'illegitime' livsførsel strider mot fundamentet for nasjonalstat & identitet (jeg foreslår ikke et rom-fellesskap som foregangseksempel, det er jo blodlinjen vi skal overkomme)

MORTEN: Mobiliseringen kommer i stor grad innenfra og gjennom en selv, gjennom eksempelets makt, ikke ulikt CBN og FI. Å misjonere for folkebevegelser er nok ikke riktig strategi, det er jo da problemet kommer hvor det blir branded slik pelsdyrsaken står i fare for nå.

MIRA: 'eksempelets makt', det sgu jeg da kunne li.

MORTEN: Et rom-fellelsskap er troen på at det går an å lage steder for diskusjon og handling som i stor grad er pustbare innenfor forutsetningene vi strir med. Rommet er nettopp handlingens sted og ikke nødvendigvis sekterisk.

MORTEN: Hvor er Arne?

ARNE: Jeg er her, men jeg vet ikke hva jeg skal si

MORTEN: Vil du i en annen retning kanskje?

ARNE: Ja.

MIRA: Shoot. Hva med sammenbruddet & unntakstilstilstanden? Eller hva med kunst / liv? Eller hva med ...

MORTEN: Ja, hva med noe stort, vanskelig og uhåndterlig om vi ikke klarer å forstå? Kan vi ikke også snakke om småforlagsdrift som After Hand, muligheter osv der?

ARNE: Jeg tror det kunne vært en fordel å trukket det ned i det små nå, ja. Men er After Hand et politisk foretak?

MIRA: Ok, jeg kan verken det store eller det lille, men kjør

ARNE: Altså: Poesisituasjonen i Danmark er ikke som i Norge. Bare Gyldendal gir ut poesi av de store forlagene. Ingen innkjøpsordning; overlatt til markedets lover.

MIRA: Jeg mener After Hand er et politisk foretak, og den danske tilstand er nok vesentlig for å forstå forlaget som det - men et norsk mikroforlag er vel også politisk selv om forholdene er glættere?

MORTEN: Politsk da forstått om en intervensjon i bokindustrien hvor andre tekster skapes, eller politisk i kraft av å være selvstyrt?

MIRA: Begge deler.

ARNE: (selvstyrt, men økonomisk støttet.)

MORTEN: Støttet uavhengig fra frittordishliknende størrelser? Eller av foretak?

MIRA: Av storforlagene.

MORTEN: Nei? Flammestyle?

ARNE: Nei, det tror jeg ikke.

MIRA: Hva snakker dere egentlig om? Jeg snakket om Norge

ARNE: Jeg også.

MORTEN: Ikke jeg.

ARNE: Dette med støtte/ikke støtte er kanskje et blindspor.

MORTEN: Ja

MIRA: Ja

ARNE: Da ender man i denne 'kunst på maktas nåde'-tralten.

MORTEN: Det som er interessant er hvordan det i danmark later til å være en større grad av nødvendighet rundt å lage sine egne bøker, og det samme kan en si om situasjonen i sverige.

MIRA: Jeg er enig, men jeg vet ikke hvorvidt måle 'politisk' ifh til 'nødvendighet'. Da mister vi fort, med våre priviligier, legitimitet eller muligheten til politisk handling, fordi det alltid fins mer prekære situasjoner enn de vi har innen rekkevidde og kan gjøre noe med.
Vi kommer visst inn i støtte/ikke støtte likevel

ARNE: "Marken ved ikke om den er for selvoptaget, men den har fået det bedre med sig selv efter at den er begyndt på yoga." (62)

MIRA: ?

ARNE: Martin Glaz Serup, Marken. After Hands siste utgivelse.

MORTEN: OK. Hva slags litteratur er det som kommer ut på skando small-press? Mye 'spennende' er det ikke, ifht storforlag, om ikke avantgarde så en experimentell vilje som ikke storforlagene har. Fra H press og Gasspedal til afterhand, 28/6 og alle de andre jeg ikke kan navnet på. Likevel, som [Fredrik] Nyberg sier så må tekstene ha noe for seg, lite eller stort forlag: "Och om en text som denna - denna som jag just nu skriver -skall bli bra (kanske till och me värd att trycka) måsta något helt annat pågå samtidig." (21)

MORTEN: Er small-time press litteraturen i skandinavia politisk ved å gi ut litteratur som ikke finner veien gjennom etablerte forlag? Gjør den det?

MIRA: Jeg ville sagt at det som gjør et småforlag politisk er 1) forpliktelsen ovenfor litteraturen selv og å utgi litteratur som ikke ville ha kommet ut på et storforlag, hegne om en litterær kvalitet som ikke kan oversettes til kakediagram og 2) praktisk-økonomisk organisasjonsform. Men man støter jo fort mot veggen i norsk sammenheng, når dette er kriteriene.

MORTEN: Ja. Det høres riktig ut. Også det at litteraturen søker nye utgivelsesformer gjennom småforlag, og hele prosessen med å skrive den blir forskjellig i stor grad. For ikke å snakke om alternative distromåter. Danmark gir nok ut lite poesi fordi det blir lite penger ut av det. Og ikke minst har småforlag og tidsskrift en mulighet til å knytte an til ulike 'miljøer' og personer som ikke lett får bidratt i den større litteraturen; kunstnere, arbeidere, utlendinger osv. Og en annen samtidighet som gjør den mer målrettet opp mot samtidsvirkelighten.

MIRA: Når det gjelder 2) kan man se på det i et Robin Hood-perspektiv når det gjelder Norge: ta fra de rike og gi til de fattige. Jeg tror ikke man nødvendigvis er skitten på henda fordi man blir subsidiert av Gyldendal, eller? Jeg tror man i største grad kan beholde en forlagspolitisk autonomi, selv med en rik onkel.

MORTEN: Ja, men den onkelautonomien har sånn rent prinisipielt hegemonisk lite å stille opp med som systemkritisk.

ARNE: Men i det øyeblikket onkel sier nei, kan man jo gå over til å trykke teksten som fanzine?

MIRA: Det politiske går kanskje på 'forlaget som vil være mer enn et forlag' (og da tenker jeg ikke på Flamme) - men på virksomhet og initiativer rundt selve det å gi ut bøker. Holde en samtale igang.

MORTEN: På den andre siden så blir den systemkritikken (av bokbransjen) fort unødvendig da de fleste småforlag har andre ambisjoner enn å kjempe mot gyldendal (selv om de vil ha $ fra innkjøpsordning og støtteordninger).

MIRA: De skitne penga, den stakkars kunsten!

MORTEN: Det politiske initiativet blir nok mer i den pågående samtalen og litteraturens utgivelsesformer samt forhåpentligvis i litteraturens innhold. Fanziner og magasiner skriker ikke litteratur nowadays. vi vil ha revolusjonen i hardback!

ARNE: ja, men da trenger man støtte!

MIRA: "Lag en fanzine da vel", men så skal jo kunstneren ha til smør på brødet. Dette dreier seg vel også om å anerkjenne kunsteryrket og å kompromittere seg selv litt som forlag, fordi det viktigste er å gi rom for eksperimentell og salgsuvennlig litteratur.

ARNE: med mindre man gir ut noe som selger seg selv

MORTEN: Jeg bør gå. Hva skal vi si om samtalen? Forsøke å redigere den for så å legge til litt og fra litt? Fortsette den? Publisere den om den er?

ARNE: Vi møtes i morgen for en siste samtale.

MORTEN er ikke lenger med

ARNE er ikke lenger med

MIRA: Jo, vi er fremdeles med. Das Beckwerk: «Jeg er ikke helt sikker på hvad vi skal stille op med [...], men vi skal stille op og stille op». Vi skal stille opp og stille opp.

Ordforklaringer:

- After Hand. Dansk mikroforlag drevet av Henrik Have, Thomas Hvid Kromann og Mathias Kokholm.
- FI: Funus Imaginarum. Se Danmarksamtalene {a}.
- The Invisible Committee/Tiqqun. TIC er en fransk gruppe bak pamfletten The Coming Insurrection, utgitt p fransk i 2007. De anonyme utgiverne er regnet å være tilknyttet Tarnac9, en gruppe på ni franskmenn som ble arrestert av fransk antiterrorpoliti, mistenkt for å stå bak en togsabotasjeaksjon i 2008. Enkelte av disse stod bak utgivelsen av tidsskriftet Tiqqun, som også har utgitt Introduction to Civil War. Begge bøker er tilgjengelige på engelsk på Semiotext(e), TCI ligger dessuten tilgjengelig i sin helhet her.