I dag fortsetter politikk poetikk praksis sin julekalender om kommunismens idé. Vi har invitert lek og lærd til å presentere hvert sitt kapittel fra The Idea of Communism, som samler fremleggene fra kommunismekonferansen på Birkbeck 13.-15. mars, 2009. I dagens bidrag ser vi nærmere på Alain Badious tekst i antologien, «On the Idea of Communism». I morgen skriver Arne Borge om Bruno Bosteels.
«Men jeg blir stående her, ved Idébevissthetens gjenoppståelse og menneskeslektens nye fødsel. Jeg tør si det åpent: Jeg er stolt. Jeg retter ryggen. Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendige.» Ordene er hentet fra Dag Solstads lesning av Henrik Ibsens Brand (1866) fra 2008. Solstad forsøker i denne lesningen å imøtegå forestillingen om at Brand er en fanatiker. Brand er ingen fanatiker, hevder Solstad, han er en mann som har gjort en storslagen idé til sin skjebne og som tar konsekvensene dette nødvendigvis medfører. Men for Solstad går ikke stykket opp etter at Brand forlater bygda og den kirken han har bygget opp. Han nekter å lese snøskredet som river Brand med seg som en straff han får fordi han tror for kompromissløst. Alt henger logisk sammen helt frem til han forlater bygda, men ikke lenger. Derfor blir Solstad stående her, «ved Idébevissthetens gjenoppståelse», og herfra ser han hva som er nødvendig for ham selv også: Han må slutte seg til den store ideen og dra de logiske konsekvensene den medfører – han er atter kommunist, det er nødvendig.
Hvorfor tolker vi Brand som en fanatiker? Alain Badious svar ville vært: fordi det dominerende imperativet under dagens kapitalisme er: «Lev uten en idé!» «Idébevissthetens gjenoppståelse» fører til at Solstad igjen slutter seg til kommunismen. Men hvorfor akkurat kommunismen; det var jo Gud som var den store ideen for teologen Brand? Selv om Solstad ikke er filosof, men forfatter, kan det hende han deler Badious oppfatning om at det fra Platon og frem til våre dager bare finnes én idé som er en filosof verdig: kommunismens idé. Dette var også utgangspunktet for konferansen The Idea of Communism – som essaysamlingen er basert på –, arrangert av Alain Badiou og Slavoj Žižek i London i Mars 2009. Over tre dager samlet konferansen 800 tilhørere og noen av vår tids mest diskuterte (radikale) filosofer, som alle, i likhet med Solstad, sluttet seg til kommunismens idé. Man kan kanskje peke på det faktum at kapitalismen befinner seg i en global krise som en av årsakene til at det i dag finnes en så stor interesse for en diskusjon omkring kommunismen. Men formålet med konferansen var ifølge arrangørene verken å analysere den seneste tidens økonomiske, politiske eller sosiale hendelser, eller å bygge opp en ny bevegelse, et nytt program eller et nytt parti (eller med Brand: en ny kirke og menighet) som kan gjøre motstand mot disse hendelsene. Žižek innledet konferansen med å hevde at dette var et møte hvor filosofer ville diskutere kommunismen som et filosofisk begrep. Til dette kunne Badiou tilføye at filosofien bare kunne forbli interessert i den historiske og politiske utviklingen til menneskeheten så lenge den kommunistiske ideen om likhet holdes i live. Derfor hvilte det en forpliktelse på de fremmøtte i Logan Hall på Birkbeck College: de måtte bidra til å bringe «den kommunistiske hypotesen» inn i virkeligheten igjen – og gi den en ny eksistensmåte, en ny historisk selvutfoldelse.[4] ».
At man fremdeles diskuterer kommunismens idé etter traumet med de kommunistiske ettpartistatene i det 20. århundre, vekker sikkert harme hos både liberale og konservative. Med massiv empiri å støtte seg til kan man selvsikkert proklamere at «kommunismen er kanskje en god idé, men den fungerer ikke i praksis». Å diskutere den som et «filosofisk begrep» eller som en «filosofisk idé» er dermed bortkastet tid, og ikke minst et hån mot alle dem som måtte lide – og fremdeles lider i Nord-Korea – under et totalitært «kommunistisk» styre. Alain Badiou er riktignok enig i at kommunismen hittil ikke har fungert i praksis, men hevder at man ikke kan dømme den kommunistiske ideen på bakgrunn av 80 år med mislykkede forsøk på å realisere den alene. Vi må ta avstand fra alle totalitære styrer, men det som feilet i det forrige århundret, var ikke den kommunistiske ideen per se, men en helt bestemt måte å skulle realisere den – dvs. den leninistiske partimodellen. Vi kan ikke lenger forsøke å presse ideen inn i virkeligheten gjennom kommunistpartiet eller kommuniststaten slik man forsøkte på 1900-tallet, men vi må heller ikke forledes til å tro at dette er den eneste måten ideen kan bringes inn i virkeligheten på: Den kommunistiske ideen har ifølge Badiou eksistert så lenge menneskene har inngått i statsdannelser og har blitt aktualisert på en rekke ulike måter opp gjennom historien. Badiou tenker om kommunismen slik Georg Johannesen et sted skriver om Bertolt Brecht; at han «tilhørte en av de eldste av alle politiske retninger, kommunismen, den som under hundre navn har fulgt menneskene i tusener av år for at de skulle overleve.»[5]
For Badiou henviser ordet «kommunisme» til en regulativ idé i kantiansk forstand: De prinsippene han definerer som «kommunistiske» kan opptre i politiske argumenter eller handlinger uten at ordet «kommunisme» som sådan brukes som en referanse, da innholdet i ideen først og fremst fungerer som et intellektuelt mønster som kan aktualiseres på ulike måter, avhengig av kontekst. Det som forblir fast og uavhengig av alle historiske endringer, er imidlertid en insistering på at en annen form for kollektiv organisering er mulig, og at inndelingen av samfunnet i ulike samfunnsklasser er historisk betinget og overkommelig.[6] Skillet mellom fattigdom og rikdom, mellom de som ikke eier noe og de som har private formuer større en mange statsbudsjett, er ikke noe mer naturlig enn inndelingen av samfunnet i ulike kaster og stender; det er noe organiseringen av samfunnet skaper – og som dermed kan avskaffes.
Den kommunistiske ideen eller «hypotesen», slik Badiou definerer den, bygger på en grunnleggende idé om likhet. Som Henning Hagerup skriver i forordet til Georg Johannesens gjendiktning av Brecht, stammer «ordet kommunisme […] fra Latin, fra substantivet ’communio’ som betyr ’fellesskap’, og adjektivet ’communis’ som betyr ’felles’. Uansett hvor mye den er blitt misbrukt av diktatoriske regimer, er kommunismen samhørighetens, solidaritetens og det gjensidige ansvarets ideologi […]».[7] Ethvert anstendig samfunn bør strebe etter likhet, likeverd og rettferdighet mellom menneskene, og jobbe for at staten – som noe adskilt og hevet over befolkningen, med dets oligarkier og herredømmeforhold – kan falle bort. En «kommunist-stat» og et «kommunistparti», som representerer den kommunistiske ideen og arbeiderklassens interesser, er dermed selvmotsigelser (noe betegnelsen «sosialistisk stat» forsøkte å omgå).[8]
Å skulle skille ideen og løftene om kommunisme fra det 20-århundrets katastrofale og autoritære forsøk på å realisere den, kan virke som en vanskelig oppgave. Men det er en oppgave Alain Badiou de seneste årene har insistert på at er nødvendig, fordi ideen om kommunisme ikke nødvendigvis innebærer en politisk modell basert på ettpartistaten og en autoritær leder: Den innebærer derimot at man kan etablere et samfunn der klassemotsetningene og utbyttingen opphører, og der likhet, rettferdighet og fellesskapets interesser, erstatter et samfunn som bygger på egeninteresse, konkurranse og profitt. Forkaster vi disse ideene som noe som bør være retningsgivende for menneskehetens kollektive organisering, «naturaliserer» vi den skjeve sosiale og økonomiske fordelingen, og reduserer oss selv til noe rent dyrisk, mener Badiou.[9]
Å skulle skille ideen og løftene om kommunisme fra det 20-århundrets katastrofale og autoritære forsøk på å realisere den, kan virke som en vanskelig oppgave. Men det er en oppgave Alain Badiou de seneste årene har insistert på at er nødvendig, fordi ideen om kommunisme ikke nødvendigvis innebærer en politisk modell basert på ettpartistaten og en autoritær leder: Den innebærer derimot at man kan etablere et samfunn der klassemotsetningene og utbyttingen opphører, og der likhet, rettferdighet og fellesskapets interesser, erstatter et samfunn som bygger på egeninteresse, konkurranse og profitt. Forkaster vi disse ideene som noe som bør være retningsgivende for menneskehetens kollektive organisering, «naturaliserer» vi den skjeve sosiale og økonomiske fordelingen, og reduserer oss selv til noe rent dyrisk, mener Badiou.[9]
Men hvordan kan man bringe ideen om kommunisme inn i virkeligheten i dag? Selv om Badiou mener at ideen har eksistert så lenge staten har eksistert, og at for eksempel slaveopprøret som ble ledet av Spartacus (109-71 f.kr.) og de tyske bøndenes opprør ledet av Thomas Müntzer på begynnelsen av 1500-tallet, kan sees som historiske uttrykk for ideen, hevder han likevel at det først og fremst finnes to store sekvenser i den kommunistiske hypotesens historie: den eksplisitte formuleringen av den i årene mellom den franske revolusjonen og Pariskommunen, og de første forsøkene på å realisere den på statlig nivå på 1900-tallet. I dag befinner vi oss – paradoksalt nok – nærmere den første sekvensen enn den andre, da det først og fremst handler om å formulere ideen og bringe den inn i virkeligheten, fremfor å skulle realisere den i en statsdannelse. Etter at man hadde formulert ideen om kommunisme på 1800-tallet, forsøkte man på 1900-tallet og realisere den ved hjelp av det kommunistiske partiet, bygget etter en marxist-leninistisk modell. Partiet viste seg imidlertid å være totalt uegnet for å realisere hypotesen: Fremfor å få et egalitært samfunn der staten falt bort, fikk man en sterk og sentralisert stat, der makten ble samlet hos et fåtall i partiapparatet som befant seg høyt hevet over den befolkningen som den vilkårlig utøvde sitt despotiske herredømme over.[10] Vi kan derfor ikke vende tilbake til denne måten å skulle bringe den kommunistiske ideen inn i virkeligheten på, men må finne nye måter å aktualisere den.
Badiou mener vi må oppgi tankene om at kommunismen kan bygge på (en kritikk av den politiske) økonomien, og at oppgaven er å overta statsmakten.[11] «Staten», i Badious definisjon, er ikke noe proletariatet kan overta, men et system av restriksjoner som begrenser hva som er mulig, og som forhindrer at det tenkes ut over det som allerede er eksisterende. (Gitt en slik særegen definisjon, er den kapitalistiske økonomien åpenbart en del av dette restriksjonsapparatet som distribuerer det mulige og det umulige.[12]) Badiou går bort fra Marx' tanke om kommunismen som en bevegelse som drives frem av de indre motsetningene i det kapitalistiske samfunnet, til fordel for en idé om begivenheten som det som kan utfordre den statlige strukturen. Begivenheten er ikke en dialektisk bevegelse, men inntreffer som noe singulært og situert, og skaper et nytt mulighetsrom, en ny «generisk sannhetsprosedyre» som subjektet, som er trofast mot begivenheten, kan følge. «Mai '68» var ifølge Badiou en slik begivenhet: den åpnet et nytt mulighetsrom og nye allianser mellom arbeidere, studenter og intellektuelle, som så sent som i april 1968 ville vært utenkelig. Idet begivenheten inntraff var det umulig å forutsi dens konsekvenser, men i retrospektiv kan vi se hvordan denne måneden – som i virkeligheten strekker seg ut over det neste tiåret – brøt ned grensene for det mulige og umulige, og skapte en ny politisk praksis.[13] Med Jacques Rancière kan vi kanskje si at Badiou mener mai' 68 skapte en ny «deling av det sanselige»: Man inngikk nye allianser med hverandre og brøt opp den logikken som sa at industriarbeidere, studenter, intellektuelle, byråkrater og kvinner tilhører ulike sosiale fellesskap med ulike interesser. Ifølge denne logikken skulle studenter studere på lesesalen, arbeidere arbeide i fabrikken, mens kvinnene skulle være husmødre i hjemmet. I mai '68 utfordret man dette, og dermed den gjeldende distribusjonen av det mulige og det umulige. Opprøret var ikke uttrykk for en bestemt sosial eller økonomisk gruppes krav, men forkastet nettopp en slik logikk som tildeler folk bestemte plasser og roller.[14] Streikene startet i fabrikkene, studentopprøret på universitetet, men begge deler spredde seg raskt ut i gatene og til samfunnet som helhet. Den nye politiske praksisen gjorde at man kunne se, snakke og handle på helt nye måter enn det som hadde vært mulig før begivenheten inntraff. Ved at en begivenhet på denne måten skaper et nytt mulighetsrom, følger det som en nødvendighet, ifølge Badiou, at den må inntreffe på distanse fra staten, da det nettopp er den statlige distribueringen av det mulige man utfordrer. Statsmaktens reaksjon på den deklassifiseringsprossesen som mai '68 representerte, var nettopp å forsøke å skille studenter og arbeidere fra hverandre, og tilbakeføre alt og alle til det «normale». Den konflikten Badiou mente utspilte seg, fanges opp i kontrasten mellom to slagord: Der et av opprørets mest kjente slagord var «Vær realistisk – krev det umulige», lød det offisielle mottoet fra styresmaktene: «Arbeidere tilbake til arbeidet!»[15] Først ti år senere lykkes det «staten» å tilbakeføre alt til det normale. Igjen inntok man de faste plassene sine: partiene på venstresiden styrte når de kunne, fagforeningene stilte sine krav om høyere lønn og bedre arbeidsforhold, studentene og de intellektuelle satt ved skrivebordene, mens arbeiderne sto ved samlebåndene.[16] Kampen med staten om mulighetsrommet ebbet ut, og alt foregikk igjen innenfor den statlige definisjonen av det mulige.
Badiou er overbevist om at en tredje historisk sekvens for den kommunistiske hypotesen vil åpne seg. En gjenetablering avhenger imidlertid av at man inntar den samme distansen til staten som den man hadde i 1968, og at man aktualiserer den på en måte som resonerer med vår egen tid. Konferansen The Idea of Communism, og det filosofiske arbeidet som ligger bak de ulike bidragsyternes presentasjoner, kan, ifølge Badiou, ses som forberedende gjenetableringsarbeid der man forsøker å formulere hypotesen på nytt. Han mener vi er tilbake der man var på 1840-tallet, den gang (særlig) Karl Marx bidro til å formulere ideen. Som den gang, står ovenfor en ytterst kynisk kapitalisme som insisterer på at det ikke finnes noen alternativer til sin egen måte å organisere samfunnet på. Berlinmurens fall symboliserer frafallet av ideologiske alternativer til kapitalismen: Der man tidligere hadde en verden delt i to, mellom kapitalismen i vest og sosialismen i øst, har man nå – tilsynelatende – oppnådd én forent verden. Det er riktig at det ikke lenger finnes noe utenfor kapitalismen, skriver Badiou, men at dette impliserer at det i dag bare finnes én verden, er en ideologisk vrangforestilling. Han trekker særlig frem den utenlandske papirløse arbeideren som et eksempel på hvordan dagens kapitalistiske samfunn opererer med et grunnleggende skille mellom «vår verden» og «de andres verden». Den kommunistiske hypotesen kan imidlertid motvirke dette, og peke mot et nytt mulighetsrom der det kun eksisterer én verden, basert på universell likhet:
Badiou har selv engasjert seg i kampen for de papirløses rettigheter, og denne kampen er et eksempel på en politikk som må utøves på distanse fra staten: Det er nettopp «det statlige restriksjonsapparatets» inndeling av hva som kan tenkes, sies og gjøres med utgangspunkt i et grunnleggende skille mellom to verdener, som må utfordres. Man må vise at det er mulig å skape et annet fellesskap som er basert på universell likhet, fremfor nasjonal identitet og tradisjon. I dag er man tilsynelatende enige om at alle mennesker er likeverdige, uavhengig av religion, livssyn, bakgrunn, språk, osv. Samtidig understreker man – under dekke av realistisk og ansvarlig politikk – behovet for å forsvare «våre verdier» mot «trusselen fra innvandringen». Fremfor å forsvare «kristne verdier» ved å innføre strengere asylpolitikk og diskriminere muslimer, må vi ifølge Badiou gjøre Paulus' ord til virkelighet: «Her finnes verken jøde eller greker, verken trell eller fri, verken mann eller kvinne.»[18] Men det er den kommunistiske ideen om likhet og likeverd, fremfor Kristus, som i dag kan gjøre at vi alle blir én. Ønsker man å være tro mot den kommunistiske hypotesen, må man, i møte med inndelingen av to ulike verdener, kreve at eksistensen av bare én verden blir en realitet. Ifølge Badiou må vårt utgangspunkt være den helt enkle setningen: «det finnes bare én verden». I dag er ikke dette et faktum; setningen er performativ. Neste skritt er for Badiou å dra de radikale og universalistiske konsekvensene av den – og håpe snøskredet ikke tar ham, slik det tok Brand.
Nøkkelvitnet til at våre samfunn åpenbart er in-humane, er i dag den utenlandske papirløse arbeideren: Han er tegnet, immanent til vår situasjon, på at det bare finnes én verden. Å behandle den utenlandske proletaren som om han/hun kommer fra en annen verden, det er oppgaven som gis til «integreringsdepartementet» som har en egen politistyrke («grensepolitiet»). Å stadfeste, mot et slikt statsapparat, at en hvilken som helst papirløs arbeider tilhører samme verden som oss, og å trekke de praktiske, egalitære konsekvensene av det, det er et eksempel på en type provisorisk moral, en lokal orientering som er homogen med den kommunistiske hypotese i en global desorientering som bare dens gjenetablering kan motvirke.[17]
Badiou har selv engasjert seg i kampen for de papirløses rettigheter, og denne kampen er et eksempel på en politikk som må utøves på distanse fra staten: Det er nettopp «det statlige restriksjonsapparatets» inndeling av hva som kan tenkes, sies og gjøres med utgangspunkt i et grunnleggende skille mellom to verdener, som må utfordres. Man må vise at det er mulig å skape et annet fellesskap som er basert på universell likhet, fremfor nasjonal identitet og tradisjon. I dag er man tilsynelatende enige om at alle mennesker er likeverdige, uavhengig av religion, livssyn, bakgrunn, språk, osv. Samtidig understreker man – under dekke av realistisk og ansvarlig politikk – behovet for å forsvare «våre verdier» mot «trusselen fra innvandringen». Fremfor å forsvare «kristne verdier» ved å innføre strengere asylpolitikk og diskriminere muslimer, må vi ifølge Badiou gjøre Paulus' ord til virkelighet: «Her finnes verken jøde eller greker, verken trell eller fri, verken mann eller kvinne.»[18] Men det er den kommunistiske ideen om likhet og likeverd, fremfor Kristus, som i dag kan gjøre at vi alle blir én. Ønsker man å være tro mot den kommunistiske hypotesen, må man, i møte med inndelingen av to ulike verdener, kreve at eksistensen av bare én verden blir en realitet. Ifølge Badiou må vårt utgangspunkt være den helt enkle setningen: «det finnes bare én verden». I dag er ikke dette et faktum; setningen er performativ. Neste skritt er for Badiou å dra de radikale og universalistiske konsekvensene av den – og håpe snøskredet ikke tar ham, slik det tok Brand.
I morgen: Arne Borge om Bruno Bosteels.
[1] Alain Badiou, «The Idea of Communism», i Costas Douzinas og Slavoj Zizek (red.), The Idea of Communism (London: Verso, 2010), 2.
[3] Se for eksempel: Slavoj Žižek, The Sublime Object of Ideology (London: Verso, 1989), 33.
[4] Bue Rübner Hansen, «Spøgelse uden krop: Noter fra en konferance: kapitalismens æstetiske krise & kommunismens genreisning», i Trappe Tusind, 2/2009.
[6] Alain Badiou, The Meaning of Sarkozy (London: Verso, 2008), 98-99.
[7] Henning Hagerup i forordet til Bertolt Brecht gjendiktet av Georg Johannesen, 100 Dikt (Oslo: Cappelen Damm, 2009).
[8] Badiou, «The Idea of Communism», 5.
[9] Badiou, The Meaning of Sarkozy, 99.
[10] Badiou, The Meaning of Sarkozy, 109.
[15] Mikkel Bolt, «Støj eller stemmer: Om de lavere klassers intelligens hos Jacques Rancière», i Vagant 2/2007, 98.
[17] Alain Badiou, «Nåtidens mot», i Le Monde Diplomatique, nordisk utgave, mars 2010, http://lmd.no/index.php?article=12093
[18] Galanterbrevet, kapitel 3, vers 28. Badiou mener Paulus la grunnlaget for universalismen, se: Alain Badiou, Saint Paul: The Foundation of Universalism (Standford: Standford Unversity Press, 2003).
[18] Galanterbrevet, kapitel 3, vers 28. Badiou mener Paulus la grunnlaget for universalismen, se: Alain Badiou, Saint Paul: The Foundation of Universalism (Standford: Standford Unversity Press, 2003).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar