Medredaktør for PPP, Morten Langeland, skriver springende om bidraget til Alberto Toscano, lærer ved Goldsmiths i London og oversetter av Badiou. Foredraget heter «The Politics of Abstraction: Communism and Philosophy».
*
«Hvorfor tolker vi Brand som en fanatiker?» spurte Solstad og Wilhelmsen tidligere i kommunismekalenderen. Hos dagens tenker Alberto Toscano finnes det svar, men også flere spørsmål som utfordrer forståelsen av begrepet fanatisme. I den nye boken hans Fanaticism undersøkes brukshistorien til fanatismebegrepet, og han forfekter at den binære motsetningen mellom fornuftighet og fanatikk bør avløses: I stedet for å se det fanatiske som
en irrasjonell moralsk svikt undersøker han hvordan begrepet om det fanatiske fungerer som en utelukkelsesmekanisme; det er særlig en viss type abstraherende frigjøringspolitikk som blir betegnet som fanatisk og dermed ikke får sitt utløp innenfor samtidens adekvate rammer. Et av målene Toscano setter for boken sin er å utvide det politiske vokabularet til å også kunne favne entusiasme og abstraksjon; ord som tilhører enhver frigjøringspolitikk.
«The most powerful inquiries into fanaticism, and the ones more likely to allow us some distance from facile condemnations, are those that recognize the considerable if unsettling affinities between political behaviour stigmatized as fanatical, and rational, emancipatory politics.» Det klare skillet mellom størrelsene fanatisme og fornuft utydeliggjøres av hvordan forsvaret for demokratiet kan utarte seg. For eksempel Richard Nixon sin 'madman theory' som advarte USAs fiender på en skremmende måte: «they should recognize that we are crazed and unpredictable, with extraordinary destructive force at our command, so they will bend to our will in fear». Samtidens anti-terrortiltak kan sees i forlengelsen av Nixons frådende tale: Den franske sikkerhetstjenesten skal ha benyttet termen 'pre-terrorister' om de ni fra Tarnac, hele forfølgelsen virker inspirerert av preventivpolitirobotene 'Pre-Cogs' fra Minority Report. Frykten for fanatikerne begynner selv å virke fanatisk og fienden kan ligne fornuftig folk: «They have adopted underground methods. They never use mobile telephones, and they live in areas where it is very difficult for the police to gather information without being spotted. They have managed to have, in the village of Tarnac, friendly relations with people who can warn them of the presence of strangers.»
I vårt 'post-ideologiske-samfunn' – som Wilhelmsen gjør godt rede for – er abstraksjoner fryktet som aldri før. Det kommunismekritiske doxa angriper hovedsaklig det abstrakte tankegodset, det idébaserte styret: 'Det er en fin idé, men det funker ikke i praksis'. Når Toscano skriver om kommunisme i sitt foredrag er flere av argumentende slående like de han bruker for å forstå fanatisme i boken sin. Begge begrepene blir i stor grad avskrevet og avkledd i samtiden; fordi de blir betegnet som kontrafornuftige. Ung må verden ennu være. Toscano imøtegår dette rådende synet på forholdet mellom abstraksjon og realitet, og mellom kommunisme som praksis og filosofi. At en ikke på forhånd kan nedtegne programmer for kommunismen betyr ikke at en ikke skal filosofere innenfor den. Han spør med Derrida «Should one save oneself by abstraction or save oneself from abstraction?». Svaret er i spørsmålet.
Toscano framhever i foredraget sitt at det er en sterk tradisjonen innenfor filosofering om kommunisme å være kritisk overfor dogmatisk abstraksjon. Han siterer Marx: «(...) it is precisely the advantage of the new trend that we do not dogmatically anticipate the world, but only want to find the new world through criticism of the old one.» Toscano mener filosofiens oppgave er å bidra med en 'ikke-dogmatisk forventning' (non-dogmatic anticipation) – hva skal tenkes videre på og hva kan tenkes nytt? Det er i utveksling mellom samtiden og forsøk på å forstå en mulig framtid at filosofien kan bistå kommunismen. Filosofien kan bidra til å tenke kommunismen ved å konstruere og formulere kommunismens problem istedenfor kommunismens idé. Her henviser Toscano til Deleuze sin Bergsonism og hvordan filosofihistorien kan sees som formuleringer av problemer hvis løsninger alltid er underlagt premissene for måten de blir formulert. Dette er en måte filosofien kan åpne opp for å diskutere kommunismens mulige utfordringer uten å produsere en plan til etterfølgelse eller en anakronistisk forsvarstale; men en ikke-dogmatisk forventning.
Likhet, revolusjon, kunnskap og makt er fire sentrale punkter som stadig må gjentenkes dersom ideen om kommunisme skal holdes i live. For at denne gjentenkningen ikke skal komme situasjonens behov i forkjøpet, må den også være i utveksling med samtidens konjukturer når den utvikler sine mulige praksiser.
Gjentenkningen og filosoferingen omkring ideen og problemet om kommunisme kan glemme at kommunismen ikke er en negasjon av kapitalismen: Den er i stor grad en begrenset forlengelse av den virkeligheten den oppstår i. Tilsynelatende gjennomgripende samfunnsendringer, for eksempel gjennom en revolusjonssituasjon, krever en filosofisk og teoretisk bevissthet rundt de medbragte tankesett fra kapitalismen. Det er et teoretisk og filosofisk poeng for kommunismen å befatte seg med et begrep som likhet på en helt ny måte: Likhet må tenkes ut fra nye standarder, ikke måles ut fra kapitalismens likhetsbegrep som lar sosiale relasjoner blir dominert av den verdien som tillegges arbeidet. At standardene skrifter med overgangen fra kapitalismen påpekte André Gorz i 1976: "There is no such thing as communism without a communist life-style or 'culture'; but a communist life-style cannot be based upon the technology, institutions, and division of labor which derive from capitalism." For Toscano er dette en påminnelse om at filosofi er - og har historisk vært - en uavbrutt og iboende del av ideen om kommunisme.
Det etterhengende spørsmålet fra Derrida - om hvorvidt det en skal redde seg fra eller i abstraksjonen - kan tenkes iforhold til standardenes skiftning: En tenkning om likhet under den framtidige kommunismen blir abstraksjon i seg selv, men det er gjennom en slik 'filosofisk åpenhet' likhet kan stå imot den abstraksjonen kapitalismens logikk underlegger den. De åpne begrepene bidrar til å insistere på at selve realiseringen alltid er underlagt ideen om kommunisme: Kún ved å ikke programmatisk avgrense begrepet på forhånd blir realiseringen av ideen om kommunismen ikke-dogmatisk.
Communism, to quote a useful, rather minimal definition from Engels’s Principles of Communism, is ‘the doctrine of the conditions for the liberation of the proletariat’. Precisely because doctrine and conditions are not immobile, communism is never exempt from the need to formulate its protocols of realisation. This has important consequences, to my mind, for the philosophical debate about communism, which cannot but also be a debate about communist power. By power I mean the collective capacity both to prefigure and to enact the principles of communism. (Fanaticism, 201)Forsøk på å tenke politisk og filosofisk om kommunisme uten å forholde seg til spørsmålet om makt (power) er en uheldig tendens: Makta, kontrollen og autoriteten kan ikke unnslippe tenkingen fordi å tenke kommunisme er uløselig knyttet til problemet rundt dens realisering. Tendensen til å unngå maktspørsmålet – denne tendensen blir ikke adressert nærmere – skyldes i hovedsak et uunngåelig problem for nyere kommunismetenking: Forholdet mellom organisering og assossiering (tvilsomt oversatt fra organisation and association); mellom arbeid i retning maktovertakelse på et organisatorisk – gjerne økonomisk/institusjonelt – plan, og arbeid for transformering av de individuelle hverdager; altså en orientering mot sosial likhetspraksis.
Det er ikke vanskelig å se hvorfor disse mer tekniske spørsmålene ved kommunismen har blitt viet lite oppmerksom innenfor mye av den nyere politiske tenkningen, men når hypotesen nå holdes i live er disse spørsmålene atter uomgjengelige. Eller vendt om: Det er disse problemene som holder hypotesen i live. Teksten til Toscano baserer seg på dette; ikke glem å filosofere omkring maktproblemene i kommunismen!
Ålreit, la gå, hva filosoferer så Alberto omkring problemet med makt? Han foreslår å splitte makten gjennom en fundamental assymetrisk maktforståelse: «Power is not a homogenous element to be accumulated, but a name for heterogeneous and conflicting forms of practice.» Det er ikke lengre mulig å tenke makt som noe en kan samle innenfor en institusjon, den er omskifteligheten selv, dette bør filosoferingen beskjeftige seg med. Det emblematiske eksempelet Toscano løfter fram er Pariserkommunen: Den baserte seg i stor grad på prefigurativ kommunisme; hverdagspraksisenes omveltninger ble bestemmende for den strategiske organiseringen. Et slags lokalutgangspunkt for organiseringen av de mer overgripende og samhandlende strukturene.
For å arbeide mot en revolusjon som kan forstås må makt og kunnskap være sentrale og artikulerte problemer i kommunisthypotesen: Hvilken rolle skal kunnskapen som finnes om kapitalismens domineringsmekanismer (og retningene vi kan forutse at den tar) få i arbeidet med kommunismens problemer? Hvordan skal makten og styringsformene bli håndtert uten at vi tenker ut fra kapitalismens logikk? De ikke-dogmatiske forventningene til kommunismen kan ikke skilles fra problemet omkring dens realisering, og dette problemet ser radikalt annerledes ut enn det gjorde for 150 år siden, derfor må det nytenkes. Men denne nytenkingen må ikke bli programmatisk eller basere seg på en forhåndsestimert logikk - det er her filosofiens evne til å abstrahere og foreslå problemer bidrar til å utforme kommunismen. Måten spørsmålene og problemene blir stilt på er avgjørende
Til sist er det poesitid med Paul Celan. Hva er det så, dette uholdbare?
Å SMYGE SEG INNTIL
det uholdbare:
to fingre
knipser i avgrunnen, i
kladdebøker
bruser kosmos opp, det kommer
an på deg.
*
Noen kilder.
Fanaticism, 2010, Verso
The Idea of Communism, 2010, Verso
Etterlatt , paul celan , oversatt av øyvind berg , kolon forlag
Toscanos foredrag slik det ble framfør i Birkbeck:
[http://www.cinestatic.com/infinitethought/2009/03/alberto-toscano-communist.html]
Om prefigurativ kommunisme:
[http://libcom.org/library/marxism-prefigurative-communism-problem-workers-control-carl-boggs]
Toscano om Tarnac9:
[http://www.guardian.co.uk/commentisfree/libertycentral/2009/jan/28/human-rights-tarnac-nine]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar