Tredje dag for vår kommunismekalender, hvor forskjellige bidragsytere leser hvert sitt kapittel i The Idea of Communism, en antologi utgitt i kjølvannet av konferansen med samme navn på Birkbeck University, London, mars 2009. Dagens lesning gjøres av Arne Borge, medredaktør og fast bidragsyter på politikk poetikk praksis.[1] Foredraget er skrevet av Bruno Bosteels, professor i spansk litteratur ved Cornell University, og heter «The Leftist Hypothesis: Communism in the Age of Terror». I morgen skriver ... ja, hvem skriver egentlig i morgen? Hvem skal holde hypotesen i live?
«Nå har det kommet halsbånd, leiebånd og seler i rosa til støtte for kreftsaken. Alle her inne har sikkert noen i nærhet som har blitt rammet av kreften, og nå kan du gå tur med hunden din og støtte kreftsaken samtidig.»
(Sakset fra diskusjonsforum på canis.no, 2010)Bruno Bosteels skisserer en kjent konflikt på den politiske venstresiden, mellom dem som jobber for organisering, Partiet, fagforeninger o.l., og en mer frihetlig, autonom, anarkistisk tilnærming på den andre siden.[2] «Leftisme» er Bosteels engelske begrep på de sistnevnte, men i det norske språket finner jeg kun et tilfelle, i Dagens Næringslivs kommentarfelt, hvor en sint debattant, under overskriften «leftisme» argumenter for at trafikksikkerheten bedres om man fjerner fotoboksene (slik at man slipper å se etter dem når man kjører for fort, og dermed mister veien av syne). Hvis leftisme er en slags frihetlig, ikke-parlamentarisk variant av mer organisert («ansvarliggjort») venstrepolitikk, slik at den dermed (fra et venstreperspektiv) står i fare for å henfalle til libertariansk individualisme uten solidaritet, skulle man kanskje tro at denne kommentaren var et argument for leftisme. Likevel er det vanskelig å ikke tyde det dit hen at nettdebattanten kritiserer staten for å være leftistisk (?) med sine kontroller av at fartsgrensene overholdes. Begrepet har altså intet feste i det norske språk – det står heller ikke i ordboka – og i de engelske ordbøkene viser leftism simpelthen til den holdningen som støtter venstresidens politikk i bred forstand.
Jeg vil likevel holde meg til denne anglisismen her, av grunner som kanskje Lenins pamflett fra 1920, ’Left-Wing’ Communism, an Infantile Disorder, kan tydeliggjøre. Det kan virke som om Lenin ikke plasserer kommunismen på en slik høyre-venstre-akse, som i norsk medie- og dagligtale (slik at man kan stylte opp høyreekstreme (Holocaust) og venstreekstreme (Gulag) på hver sin ytterside, for deretter å plassere seg selv ansvarlig i midten). Heller kan det se ut til at han anser venstrefløyen innad i partiet som den «anarkistiske impulsen» som nekter å la seg organisere; husokkupanten, blitzeren, situasjonisten – betoningen av kommunismens frihetlige side, kunne man kanskje si. Eller Trotskij, ville kanskje Stalin si. Winston Churchill hevdet som kjent at den som ikke var radikal som ung var ond, og den som ikke var konservativ som gammel var dum. Lenin hevder noe liknende, men hans konservativisme er kommunistisk: Leftisme er en «barnesykdom», men den «involverer ingen fare, og etter den blir konstitusjonen enda sterkere.» Leftismen er altså den sanne kommunismens tidlige fase, som man siden vokser av seg i hengivenhet til den overordnede organisering. Man kan sparke fra seg som ung, men før eller senere må man bli voksen.[3]
Vissheten om kommunismens katastrofe i det 20. århundre fører til to former for leftisme. Den første er representert ved nyfilosofene, en yndet skyteskive blant mange av konferansens talere. Dette er det «ansvarliggjorte» venstre, definitivt hva Zizek ville kalt en kapitalisme med et menneskelig ansikt; under finanskrisen kjent som Kristin Halvorsen, Norges finansminister fra Sosialistisk Venstreparti, som i frykt for økonomisk stagnasjon uttalte: «Shop så det svir i pungen!». Nyfilosofene er venstresidens sannhetsvitner; de har lært av våre feil, og i stedet for det radikale bruddet, som man blant annet kunne lese om i gårsdagens tekst om Badiou og hans begivenhet, er det den daglige filantropi som gjelder: Ingen kan gjøre mye men alle kan gjøre litt. Med en slik logikk lykkes man gjerne med å overbevise seg selv at man gjør noe riktig for miljøet om man flyr til Berlin, kjøper en vegetarsalat, og flyr tilbake; eller man overbeviser seg selv om at det er viktigere å støtte Leger uten grenser eller Amnesty, enn å tenke politisk rundt betingelsene som har gjort slike organisasjoner nødvendige. (Nyfilosofen par excellence, Bernard Henri Levy, er medstifter av SOS Rasisme.) Det er ikke mangel på norske og utenlandske blogger og magasiner som bærer klart preg av postpolitisk maktesløshet, men likevel med en eim av leftisme, manifestert i forbruksvanene.
Nå kan man selvsagt innvende at bistand og veldedighet i seg selv ikke er onder, i hvert fall ikke om ressursene blir brukt på rett måte og ikke skaper et varig avhengighetsforhold. Surmaget kritikk av idealisme finner man allerede i diverse gratisaviser som er for late eller impotente til å tenke forbi sin egen pseudo-nihilisme. Likevel virker det ikke urimelig å oppfatte disse «hvite marsjene» – et fenomen hvor man engleaktig går i demonstrasjonstog mot saker det er umulig å være for, som blind vold, pedofili, rasisme osv. – som symptomer på en post-politisk tilstand, hvor politisk uenighet reduseres til moralisme. Disse post-politiske formene har, ifølge Bosteels, melodramaet som prioritert sjanger; den evige kampen mellom det Gode og det Onde. Disse formene kan gi seg selv en aura av venstrevridd radikalisme etter kommunismens påståtte død – samlet i et pseudo-fellesskap i fakkeltog mot voldtekt. For noen dager siden gikk det en aksjon på Facebook, hvor man ved å velge en tegneseriefigur fra sin barndom som profilbilde, skulle bidra til å sette fokus på vold mot barn. Med Bosteels kunne man da spørre: «Who then is being interpellated?»
Den samme formen for melodramatisk leftisme finner man i enhver rosa sløyfe mot kreftsaken, ethvert hvitt bånd som vil gjøre fattigdommen til historie. Man føler seg simpelthen for god for denne verden, og siden det ikke lenger virker mulig å tenke politisk, henfaller man til barnlig nostalgi, drømmen om da man kunne sitte hjemme og se på Jul i Skomakergata mens verden ennå ikke var større enn huset man bodde i – nostalgien befester ens egen impotens. Så sorterer man sitt søppel, gir 500 kroner til TV-aksjonen, mens man skulle ønske at det ikke ble gjort overgrep mot barn, at alle hadde det samme velstandsnivået som oss her i Norge. Det mangler dessuten ikke økologisk-etiske sertifiserte produkter i kjøleskapet – Tore og Hans kan inviteres på couscoussalat uten fotavtrykk i verken klimaet eller den tredje verdens arbeidsforhold – det føles så godt å gjøre det rette! I Henning Hagerups lesning av Professor Andersens natt av Dag Solstad, peker han på hvordan de middelaldrede professorer og kulturpersonligheter – de fallerte 68’ere – lykkes med å opprettholde sin egen identitet som radikale. Riktignok lever de borgerlige liv, som en hvilken som helst høyrestemmende advokat eller lege, men deres selvforståelse som radikale holdes levende. Igjen virker det betimelig å nevne gårsdagens tekst og Zizeks ideologibegrep: I dag ligger ikke ideologien i hva vi tenker, men hvordan vi handler.
Disse leftistene er altså for gode for denne verden, hvor onde krefter alltid vil finnes, hvor det igjen vil dukke opp en Josef Fritzel med skjeletter i skapet, hvor brudd på menneskerettighetene og «krigskonvensjonene» alltid vil finne sted. I et slikt melodrama er det i hvert fall fint å kunne holde sin egen sti ren.[4] Leftisten er en skjønn sjel i et mumifisert lik, og de hvite marsjene mot vold (Mexico 2008) eller mot pedofili (Belgia 1996), blir «gigantiske festivaler for selvhyllende god samvittighet, den spektakulære, pseudokollektive ekvivalenten til de ’angrende’ leftistene som, i den ene bestselgende bekjennelsen etter den andre, ber om tilgivelse fra det sivile samfunn for deres ungdommelige feiltrinn og utskeielser i 60- og 70-åra.»
Bolivia. Herifra går Bosteels til Bolivia, muligens med det formål å skitne til Ideen, som Badiou holder som et konstant regulativ, et uomtvistelig ideal. Bosteels søker heller å finne en kropp for den kommunistiske ånd/sjel/idé. Og i stedet for den pessimistiske (teologisk inspirerte?) retningen som hevder at kjødet (praksis) er ondt og syndig, argumenterer Bosteels for at vi med hell kan vende vår fokus mot laboratorier hvor former for kommunisme utøves i praksis.[5] Her trekkes den Bolivia frem, og visepresidenten Álvaro García Linera opptrer som en relevant tenker; en materialistisk orientert motvekt mot de evige idealer. Fra dette slutter Bosteels at kommunisthypotesen aktivt må historiseres og tilpasses sine omgivelser, riktignok uten å henfalle til relativiserende kulturalisme.[6]
Det må ikke forstås dit hen at Badiou fremstilles som en naiv, idealiserende romantiker, som uansett hvilke omveltninger som gjøres i kommunismens navn vil rykke ut og si: Dette er ikke sann kommunisme – se mot ideen! Tvert imot informerer Badiou store deler av fremlegget med sitt konseptuelle rammeverk. Bosteels’ formål er heller å klargjøre de interne uenighetene som finnes blant debattantene på konferansen ved Birkbeck, særlig når det gjelder forholdet mellom stat og kommunisme: «The way in which communism can be organized and embodied is also precisely the place where all the major doubts and disagreements can be found». Som Fredrik viste i går, hevder Badiou at statskommunisme er en selvmotsigelse, da den «som noe adskilt og hevet over befolkningen, med dets oligarkier og herredømmeforhold» ikke legger til rette for å strebe etter likhet og rettferdighet. Bosteels innvending vil da være at det i visse tilfeller kan være «mer kommunistisk» å f. eks nasjonalisere oljeressurser som tidligere har vært i hendene på multinasjonale selskaper, enn å kategorisk avvise staten som en konstitusjon for et kommunistisk fellesskap. Kanskje kan bare en samlet stat være sterk nok til å motstå slike globale økonomiske krefter, i hvert fall i første omgang, så man ikke henfaller til pludring og «uskyldig spekulasjon».
Det er med utgangspunkt i García Lineras skrifter han hevder dette. Linera var selv en aktiv motstander av staten (med sitt «iboende korrupte vesen») og kritisk til den «forpliktede intellektuelle» som taler på vegne av folket. Men når han selv kommer i posisjon, som Morales’ høyre hånd, angriper han drømmen om ikke-statlighet. Som Lenin, omtaler han dette som en «primitiv anarkisme». Staten lever uansett av ressursene den innehar og legitimerer av alle dens medlemmer, uansett hvor mye de måtte hevde å bedrive mikropolitisk subversiv virksomhet under statens radar; staten er en «total sosial relasjon» og kan støtte og legge til rette for samfunnets autonome, organisatoriske kapasiteter, og muliggjøre andre former for (kommunistisk) økonomi.
Nå kan man selvsagt lage mange morsomme poenger ut av hvordan Linera gjør helomvending når han selv havner i posisjon, noe også Bosteels gjør, og man kan (og bør) diskutere forholdet mellom stat og kommunisme. Likevel bør man unngå å kategorisk fordømme dette forholdet på grunnlag av europeiske og sovjetiske erfaringer. Bosteels insisterer på å historisere hypotesen, tilpasse den forholdene, fremfor å idealisere det historiske subjektet som skal skape omveltningen. Likevel tjener det lite å holde fast ved Lenins retorikk om umodenhet og barnslighet – stadier mot den endelige dialektiske triumf – og heller tenke sekvenser. Her er han, så vidt jeg kan forstå, igjen på linje med Badiou.
Leftismens lærdom for venstresiden er betoningen av det frihetlige, spontane og uregjerlige ved tilværelsen, og ikke minst gleden av å kunne være slik – utvilsomt et nyttig insentiv i en miserabel historie om kommunismens navn. En sann kommunisme kommer ikke med uniform og faner, leilighetsdiktere og nasjonalsanger. En sann kommunisme overvåker ikke sine borgere (i motsetning til Arbeiderpartiet og innføringen av Datalagringsdirektivet) og melder ikke fra om «dissidenter» og «revisjonister» til et statspoliti; den definerer ikke seg selv gjennom eksklusjon, eksklusivitet. Den er i sannhet infinetely demanding. Likevel er ikke alternativet å henfalle til post-politisk filantropi, i frenetisk angst over en hver form for organisering som potensielt totalitær og «dehumaniserende». En slik frykt er kanskje nærliggende i vårt samfunn som, med Thure Erik Lunds ord, har individualismen som kollektiv farsott, men leder i beste fall til hva Kjartan Fløgstad en gang kalte lennon-marxisme, hvor alt man sier er: gi peace en sjanse. Å avvise de virkelig-eksisterende kommunistiske stater, som for eksempel Bolivia, er derfor kanskje å opphøye en idé fra et annet kontinent og en annen tid, som noe evig gyldig som, uansett hvor uoppnåelig det er, skal stå å skinne, for aldri å tilsmusses av vår kroppslige, historiske virkelighet.
---
Fotnoter:[1] Jeg har ikke forholdt meg strengt til teksten, og jeg utelukker ikke at jeg har utelatt vesentlige deler ved den og muligens misforstått andre. Blant annet har jeg fullstendig ignorert drøftingen av Rancière og hans «plebeier». Jeg siterer Bosteels fritt, ofte uten å nevne at jeg gjør det. Andre ganger skriver jeg varianter av «ifølge Bosteels ...», et knep jeg har lært av universitetet i Oslo, og bruker «out of habit, purely out of habit [...], because it is nice to talk like everybody else, to say the sun rises, when everybody knows it's only a manner of speaking.»
[2] Mao, Lenin, Zizek og Marx vs. Hardt & Negri, Deleuze & Guattari osv. Eller makropolitikk vs. mikropolitikk, som vi har diskutert i Danmarksamtalene på bloggen tidligere.
[3] Derfor ble det også sagt under mai ’68 at det ikke var Marx’ spøkelse som gikk over Europa, men leftismens, som hadde tatt inn over seg de forfeilede forsøkene til virkelig-eksisterende kommunisme i Sovjet, med byråkrati og totalitarisme. Hvis Sovjetunionen var å bli voksen, ville man selvsagt foretrekke å forbli ung.
[4] La det gjerne være sagt: Jeg har selv ingen tro på at det noensinne vil finnes et samfunn hvor vold, konflikter, drap, tortur, incest osv. ikke vil forekomme. I et kommunistisk samfunn vil det stadig være sjalusi, uenigheter, håpløst begjær, slåsskamper, hat. Vi er ikke på vei mot paradis. Spørsmålet er heller, for å parafrasere Bosteels: Er det en mulighet for et «vi» eller «oss» som ikke er fanget av den militante motsetningen mellom «oss» og «dem»? Et «vi» som likevel ikke er fanget av logikken til et «jeg» og dermed pretenderer å være ett subjekt?
[5] Jamfør Center for Vild Analyses introduksjonstekst og avsnittet «Opdelingen af Sydamerika».
[6] Apropos å ikke relativisere «den tredje verden»s historie, men snarere forstå den i et europeisk rammeverk, hevder Zizek i kjent provokativ, eurosentrisk stil at revolusjonen på Haiti lyktes gjennom at haitianerne var mer europeiske enn europeerne selv, ved å følge den franske revolusjonens prinsipper lenger enn franskmennene selv gjorde. ( Prinsippet om likhet, frihet og brorskap er universelt og derfor også gyldig på Haiti.) Som kjent ble Marseillaisen sunget av opprørerne – mot franske soldater! Dette må kunne sies å være en genuin utvidelse av det sanselige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar