Costas Douzinas med ropert i et rettighetsbeskyttet foto. Lille julaftens kalenderluke skjuler nettopp dette intellekt, og dagens lesning er gjort av Mimir Kristjánsson, journalist i Klassekampen og tidligere leder i Rød Ungdom. I morgen - på julaften - skriver Sjur Sævik om Judith Balso.
«Mennesket eier visse naturlige og umistelige rettigheter. Disse er frihet, eiendomsrett, trygghet og rett til å gjøre motstand mot undertrykkelse.»
Slik lyder første artikkel i det kanskje viktigste dokumentet fra den franske revolusjonen, Déclaration des droits de l'Homme et du Citoyen («Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter»). Den franske menneskerettighetserklæringen, skrevet i revolusjonsåret 1789, slo for første gang i europeisk sammenheng fast at alle mennesker har universelle rettigheter, både som individer og som borgere. I dag er ideen om menneskerettighetene selve grunnsteinen i den rådende doxa i den vestlige verden, og et hvert forsøk på utfordre denne tekningen i offentligheten vil medføre både betydelig hoderystning og alvorlige beskyldninger.
I den kommunistiske tradisjonen har rettighetstenkningen imidlertid alltid representert et vanskelig politisk og ideologisk dilemma. Karl Marx var en skarp kritiker av den franske menneskerettighetserklæringen, som han så som en ”borgerlig erklæring” om rettighetene til det ”egoistiske individet”. Marx mente eiendomsretten bidro til å flytte de økonomiske maktforholdene ut av den politiske sfæren, og at rettighetstankegangen ikke var annet enn et verktøy borgerskapet benyttet seg av for å sikre deres politiske og økonomiske hegemoni i det begrensede borgerlige demokratiet.
Men Marx var ikke avvisende til rettigheter som konsept. I sine kommentarer til revolusjonsbølgen i 1848 skriver Marx om en annen rettighet: ”Retten til arbeid, er i den borgerlige forstanden vås, et fordømt og nidkjært ønske. Men bak retten til arbeid står makt over kapitalen. Overtakelsen av produksjonsmidlene og deres underleggelse av den samlede arbeiderklassen. Det medfører avskaffelsen av lønnsarbeidet, kapitalen og det gjensidige avhengighetsforholdet klassen i mellom.”
Dette paradokset forplanter seg gjennom hele den kommunistiske idétradisjonen. Samtidig som man har avvist den liberale rettighetstankegangen som har hegemoni i dag, har kommunistene vektlagt at virkelig frihet og virkelige menneskerettigheter bare kan la seg realisere i et klasseløst samfunn. Det er denne tvetydigheten som er utgangspunktet også for artikkelen til den greske jusprofessoren og menneskerettighetseksperten Costas Douzanis og hans bidrag til antologien ”The Idea of Communism”.
Douzanis bruker som utgangspunkt den gjenvunne selvtilliten som har preget den kommunistiske tradisjonen de siste ti årene. Etter at den liberale kapitalismen vant en tilsynelatende endelig ideologisk seier med Berlin-murens fall, har stadig flere kommunistiske tenkere våget å utfordre systemets grunnleggende sannheter i det nye årtusenet. Dette gjelder også rettighetstankegangen, som har fått betydelig kritikk fra toneangivende kommunistiser som Alain Badiou, Slavoz Zizek og radarparet Michael Hardt og Antonio Negri. Kommunistene har altså funnet tilbake til sin kritikk av rettighetstankegangen, etter at den i et helt tiår så å si var helt fraværende.
Jeg skal ikke gjengi det fulle innholdet i Douzanis’ tekst, men i stedet forsøke å streke opp noen linjer som jeg mener må være avgjørende for en kommunistisk inngang til rettighetsspørsmålet:
1. En avvisning av de ufullkomne rettighetene i det borgerlige demokratiet trenger ikke innebære en avvisning av rettighetstenking i seg selv. I dag er menneskerettighetene like ofte brukt som påskudd for imperialistiske kriger som for å verne om menneskeverdet. Men at noen misbruker menneskerettighetene er ikke et argument mot menneskerettigheter, men mot måten menneskerettigheter brukes som vikarierende argument i dagens debatt. Avviser vi menneskerettighetene fordi de misbrukes rått av the powers that be, aksepterer vi også at de herskende klasser har eierskap til menneskerettighetene.
En vanlig kommunistisk kritikk av menneskerettighetene er at de tar utgangspunkt i at alle mennesker har lik mulighet til å benytte seg av sine rettigheter. I en kapitalistisk verden er maktmidlene så ujevnt fordelt at nominelle rettigheter ofte forblir nettopp nominelle. Menneskerettighetene er blottet for maktperspektiv. Et eksempel er ytringsfriheten. Formelt har alle mennesker lik rett til å ytre seg i den vestlige verden. Men monopoliseringen av mediene fører, sammen med den tabloide markedslogikken som dominerer mediene, til at en rekke grupper i praksis ikke har noen ytringsfrihet. De har retten til å ytre seg, men de mangler muligheten til å gjøre det. Det er nærliggende å bruke USA som eksempel her, men vi kan like gjerne se på vårt eget hjemland. Det er forstemmende å se hvordan arbeiderklassens perspektiv har forsvunnet fra den offentlige debatten, mens de herskende klassers hegemoni får råde grunnen alene.
Men i et klasseløst samfunn vil det ikke være en tilsvarende ujevn fordeling av makt. Alle vil ha en noenlunde lik mulighet til å ytre seg. Da fylles ytringsretten med innhold, og får gir en annen mening enn den har i dag. Slik er det faktisk også med den eiendomsretten, den mest utskjelte av menneskerettighetene. I et kapitalistisk samfunn innebærer den private eiendomsretten ikke bare retten til personlig eiendom, men også retten til å eie produksjonsmidler. Det er denne eiendomsretten som skaper de akkumulerte forskjellene i den kapitalistiske verden.
I et kommunistisk samfunn vil en slik privat eiendomsrett opphøre. Men eiendomsretten i seg selv vil ikke opphøre. Retten til å eie sine egne ting, og ikke minst sitt egen arbeidskraft, vil fortsatt være sentrale byggesteiner i det klasseløse samfunn.
I stedet for å avvise universelle rettigheter som sådan, må vi altså snakke om en annen typen menneskerettigheter.
2. Mange kommunister avviser det universalistiske prinsippet i menneskerettighetene. Men de glemmer at kommunismen også er en universalistisk idé. I det klasseløse samfunn skal alle ha styringen over sin egen arbeidskraft, og rett til å delta i samfunnsutviklingen. Det er i denne sammenhengen Marx’ rett til arbeid må forstås. Målet er et frihetens rike, der alle kan få realisert sitt kreative potensial. Denne rettigheten er ikke forbeholdt en enkelt klasse men alle, derav navnet ”det klasseløse samfunn”.
Det er altså ikke noe i veien for universalistiske rettigheter i kommunistisk tradisjon. Men den kommunistiske rettighetstenkningen må være en annen enn den borgerlige. De borgerlige menneskerettighetene har som formål å sikre menneskers frihet fra undertrykking. Det er viktig nok, men tanken om frihet fra undertrykking representerer et avstumpet frihetsbegrep. En radikal rettighetstenking må også inkludere friheten til. Man skal ikke bare ha retten til å unngå forfølgelse, men også rett til å delta i styringen av samfunnet.
De borgerlige menneskerettighetene blir oftest benyttet som minoritetens rettigheter i møte med majoriteten. Dette er i alle tilfeller bortsett fra ett både prisverdig og viktig (unntaket skal vi komme tilbake til). Men de borgerlige rettighetene gjør fint lite for å verne om majoritetens rettigheter, om det reelle folkestyret. Unntaket er selvfølgelig eiendomsretten, som i realiteten slår fast minoritetens makt over majoriteten som hellig og ukrenkelig prinsipp. Radikale rettigheter må også være majoritetens rettigheter til gjennom demokratiske prosesser å styre over samfunnsutviklingen.
Den viktigste menneskerettigheten i et radikal perspektiv er retten til motstand, det Douzinas beskriver som the right to resistance. Det er denne rettigheten som gir menneskene muligheten til å motsette seg undertrykking i praksis. Det er ikke liberalistiske appeller til maktesløse internasjonale domstoler som kan redde de som daglig opplever undertrykking og forfølgelse, men motstand. Slik var det i Sovjet, slik var det i Vietnam og slik er det i Afghanistan. Det er dette som er virkelig viktig med den franske menneskerettighetserklæringen: den er tuftet på at franskmennene benyttet seg av sin rett til motstand og kastet det eneveldige kongehuset.
Det kan synes som et paradoks å rettighetsfeste retten til motstand. Dette er også Kants poeng. Loven kan ikke inneholde rom for å bryte den. Men forsvaret for retten til motstand over hele verden må være et grunnleggende radikalt prinsipp. Når borgerlige aktører forsøker å avskrive frihetskjempere i den tredje verden fordi de ikke følger de liberale spillereglene, er det kommunistenes plikt å forsvare retten til motstand. Retten til motstand er til syvende og sist den eneste retten som betyr noe for de undertrykte i møte med undertrykkerne.
3. En siste innvending mot menneskerettighetene er at de begrenser folkestyrets makt. Rettighetstenking og rettsliggjøring er ment til å være tregheter i systemet som bremser flertallets rett til å utøve sin makt. Denne tregheten har selvfølgelig en funksjon. Rene folkedomstoler er det vanskelig å forsvare, nettopp fordi de vil ramme minoritetene. Det finnes ingen bedre styringsform enn folkestyre, men også folkestyre bør ha sine begrensninger.
Men det finnes også grenser for hva slags tregheter man kan legge på folkestyret. I dag ser vi en utvikling der eliten ivrer for rettighetstenkning på stadig flere felt. Man implementerer den ene internasjonale konvensjonen etter den andre, og overlater stadig mer av folkestyrets makt til domstolene. I mange land står kommunister i spissen for denne utviklingen. I sin iver etter å verne kvinner, homofile og muslimer (og i grunnleggende mistro til folkeflertallet) setter man folkestyret til side til fordel for konvensjonene. Ropene på at den europeiske menneskerettighetsdomstolen skal sette en stopper for det avskyelige minaretforbudet i Sveits får stå som eksempel. En slik inngripen vil være lite hensiktsmessig, men også prinsipielt betenkelig. I hvilken grad skal majoriteten ved lov bli overstyrt av minoritetene? Kan vi ikke tillate at folkestyret gjør feil?
Svaret er at man må dele menneskerettighetene i to. På den ene siden noen basale, universelle rettigheter (ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet, men også retten til motstand, og flertallets rett til å styringen over samfunnsutviklingen). Disse universelle menneskerettighetene er et viktig verktøy for å sikre kommunismen mot tidligere tiders totalitære feilgrep. På den andre siden må man forkaste store deler av den stadig voksende katalogen av ”rettigheter” som er i ferd med å gjøre seg gjeldende.
Spørsmålet om rettigheter er for kommunister altså ikke et spørsmål for eller mot rettigheter, men i høyeste et spørsmål om hva slags rettigheter man skal ha.
På julaften skriver altså Sjur Sævik om Judith Balso.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar