I kommunismekalenderens fjerde luke tar Mira Langeland, medredaktør & fast skribent på Politikk Poetikk Praksis, for seg Gianni Vattimos foredrag på Birkbeck University, "Weak communism?". Vattimo er italiensk professor i estetikk og filosofi. Hvem som tar over stafettpinnen herfra for å holde den kommunistiske hypotesen i live er enda uvisst.
"The weakness I am referring to is a theorical weakness necessary to correct those 'metaphysical' claims which characterized communism in its original Marxist formulation" (s. 205)
I Gianni Vattimos bidrag til revitaliseringen av kommunismens idè, «Weak Communism?», fremmer han forslaget om en 'svak' kommunisme. Da sikter han ikke til kommunismens reelle skrøpelighet, men projiserer kommunismens idè inn i sitt eget konsept om 'den svake tanke'/'svak tenkning' (pensiero debole) som vilkåret for vår tids virkelighetsforståelse. Vattimo tar avsats fra Heidegger og Nietzsche og ser modernitetens sekulariseringsprosess som en svekkelse av vestlig metafysikk: Gud, Væren, Fornuft, Sannhet, og såkalt 'sterk' tenkning: rasjonalitet, transcendens, hard science, dogmatikk. Svekkelsen resulterer i et pluralistisk felt, der filosofien ikke lengre befatter seg med 'de essensielle spørsmål', men opererer med et hermeneutisk anlagt utsyn: en sannhets gyldighet er resultatet av konflikter mellom ulike fortolkninger, dialog og konsensus. Vi forhandler om den. Følgelig kan tenkningen bare være en 'ontology of actuality': vår viten er alltid resultat av interpretasjon og derfor begrenset, situasjonell og kontingent - altså svak. Vattimo historiserer idèen, fortolkningen, tanken, og ser på 'historie' som overlevert fortolkning. Hans forsøk på å unngå å i samme vending relativisere og ufarliggjøre den, er å insistere på tradisjonens 'rest' (med uttrykket «what remains»), hvordan historien er virksom i samtiden som spor og erindring.
Vattimo har særlig brukt svakhetsfiguren i sine bidrag til postmoderne religionsfilosofi, et felt som opererer i kjølvannet av – men uten direkte affinitet med - Guds død-teoriene på 60-tallet. For Vattimo, som forholder seg til kristendommen, er det 'a certain God' som er død; den allmektige, allvitende og autoritære Gud. Istedet sentrerer han gudsbegrepet rundt idèen om 'the weakness of God' hentet fra Paulus («For Guds uforstand er forstandigere enn menneskers visdom, og Guds svakhet er sterkere enn menneskers styrke» 1. Kor. 1:25) og ser inkarnasjonen - avsakraliseringen og legemsliggjøringen av Gud - som en ydmyk gestus der gudsbegrepet tømmes (Vattimo bruker begrepet kenosis, 'self-emptying'). Denne dekonstruksjonen av Gud er ikke en engangsevent, men pågår kontinuerlig: Gud 'tømmer' seg i verden. What remains? Når Gud ofrer sin absolutte status, står religionen i sin myke form tilbake, som et etisk imperativ for 'svake' verdier – nestekjærlighet & medmenneskelighet - og det er via disse at den religiøse idè manifesterer seg, at 'Gud skjer' i verden. Guds svakhet utgjør for Vattimo religionens radikalitet.
Vattimos egen radikale vending er idèen om at Guds død åpner opp positive muligheter for å tro. Parallelt med sekulariseringen har religionen fått økt tilslutning, et paradoks som for Vattimo bare er en logisk konsekvens av sekulariseringen: svekkelsen av metafysikken svekker også fundamentet for å være ateist som en absolutt verdi. Hvordan tro etter Guds død? Vattimo sier selv «jeg tror at jeg tror» - en catch phrase som vektlegger tro som fornemmelse og fortolkning, og som unngår pretansjoner om sannhet og gudsbevis. For å oversette fra Vattimos 'svake teologi' til hans 'svake ideologi': 1989 kan sies å være sammenbruddet for 'a certain communism', kommunisme i dens fundamentalistiske, voldelige form. Hvilke muligheter åpner den sterke kommunismens fall opp for kommunisme som en svak idè?
Vattimos tekst er kortfattig, 9 punkter over 2 sider, tilsynelatende i manifestets form - men uten et hardslående program og bombastiske slutninger. Det er kanskje ved hjelp av innholdets vaghet at han følger sin egen appell - at kommunismen må basere seg på 'svak teori' - helt hjem. Om vi grovt deler inn det politisk-filosofiske feltet som det gjøres i Das Beckwerk/Bolts samtalebok, i den makropolitiske, totaliserende Lenin-modellen og den rhizomatiske, mikropolitiske Deleuze&Guattari-modellen, faller Vattimos filosofi innunder sistnevnte. «Trust theory!» sier Zizek, men Vattimo nærer ingen slik tillit til kommunismens teoretiske arv, og med en ikonoklastisk gest rives monumentene ned: «rejecting not only Marx's message, but also Lenin's definition of communism as 'soviet power plus electrification' (assuming it was ever like this) in order to develop a definition that better corresponds to the actual situation (with all the vagueness that inevitably accompanies that expression)» (s. 205). For Vattimo støtter kommunismens tidlige teori seg på metafysisk grunn, der idèen funderes i overordnede strukturer, underliggende føringer eller indre nødvendighet – eksempelvis determinismen i Marx' historisk-materialistiske dialektikk, utpekingen av et revolusjonært ideal som heroisk subjekt og omveltningens drivkraft, eller Lenins 'stats-kommunisme'. Når idèen er evig og absolutt (supersterk!) vil en voldelig og autoritær praksis kunne legitimere seg i den.
Hva består det 'svake' i? Rammen for Birkbeck-seminaret er kommunismen som filosofisk idè. Vattimo streifer likevel inn på mer konkret politisk praksis – men er fremdeles betydningsmessig abstrakt. For eksempel er han skeptisk til noen form for parlamentarisk kommunisme fordi partipolitikkens kompromisser og konsesus-makeri nøytraliserer frontene (Vattimo har selv realpolitisk bakgrunn fra italiensk venstreside og Europaparlamentet) – i regjeringsposisjon er det lite som skiller høyresiden av aksen fra den venstre. Men han vil heller ikke gi fra seg «the few benefits of liberal and democratic society». Når han taler for å forene grasrotaktivisme og parti - «Parliament and the streets, for example, can act in tandem» - foreslår han ikke hva en slik samhandling kunne vært. Istedet formulerer Vattimo i stor grad sin svake kommunisme via negativa, hva den ikke skal være: «We need an undisciplined social practice which shares with anarchism the refusal to formulate a system, a constitution, a positive 'realistic' model according to traditional political methods: for example, winning elections (who believes in them any longer?)» (s. 206).
Denne motviljen mot at politisk tenkning skal nedfelle seg i et positivt, identifiserbart program er tendensiøs innenfor den mikropolitiske modellen. For Vattimo - som har en tradisjonell oppfatning av ideologi som 'stor fortelling', i motsetning til Zizek som vil mene at ideologiene lever i beste velgående på subjektnivå – er hensikten å skissere en potensiell kommunisme som unngår å falle i den sterke tenkningens vold. Men det fins en fare for at idèen blir for svak, for sårbar for å utvikle seg til ren 'laissez-faire'. Hva betyr «an undisciplined social practice»? Den svake kommunist kan fort ligne nyliberalismens individualist: kapitalismen presenterer seg jo gjerne som like udisiplinert og antifundamentalistisk som Vattimos svake kommunisme -'fri flyt', 'markedskreftene rår' (selv om markedets anarki er en strengt kontrollert slave av metafysikkens lov: økonomisk vekst fremfor alt).
Utfordringen er å utvide tenkningen rundt alternative politiske fellesskap: hvordan drive affirmativ politikk uten en «positive 'realistic' model», hvordan fokusere på det som er felles uten å opprette «a constitution», hvordan danne et fellesskap uten å samtidig danne «a system».
Når kommunismens metafysikk er svekket – og stadig svekkes - «what remains?» Hvilke spor er virksomme i samtiden? Den historiske materialiseringen av kommunismens sterke idè rir verdens kollektive hukommelse som et mareritt. Men vi kan tenke oss at kommunismens idè på sitt svakeste skisserer et fellesskap tuftet på rettferdig fordeling, og at denne idèen ikke har 'hendt', men kanskje snarere 'hender' kontinuerlig, i ethvert udefinert kollektiv der «det gis etter evne og brukes etter behov». Vattimo avslutter sin tekst med å mane frem sporet av kommunismens svake idè som ånd, som spøkelse: «Communism must have the courage to be a 'ghost' – if is wishes to recuperate an authenthic reality» (s. 207). Med det nikker han kanskje mot Derrida, som i Marx' spøkelser (1996) lanserer sin idè om en «hauntology», en filosofi om det som har en limboposisjon mellom eksistens (ontologi, «a positive 'realistic' model») og ineksistens: historiens spøkelse. Jeg har ikke kommet lengre enn til Atle Kittangs forord, men så langt skriver Kittang at for Derrida var ikke Marx opptatt nok av det spøkelsesaktige ved sitt kommunistiske spøkelse. Marx vilje
"til å erstatte spøkelse med 'røyndom' (dvs. med rigorøse analyser av reelle klasseforhold, reelle produksjonsforhold), representerer kimen til den dogmatikken som er blitt den negative delen av arven frå Marx. For å seie det på en litt annan måte: Marx besvergjer sine spøkelse i den historiske og dialektiske materialismens namn, dvs. i namnet til ein ontologi. Når denne ontologien blir verkeleggjort som politikk – i det politiske prosjektet som var kalla kommunisme – endar vi i eit totalitært diktatur" (Kittang s. 15)
Å ivareta det spøkelsesaktige og svake ved kommunismens idè kan være vår etiske forpliktelse, og vår holdning ovenfor historiens arv må være fortolkende: «å ta den inn over oss, ikkje som eit sett med dogmer, men som eit incitament til å sortere, filtrere, tenkje kritisk, stille spørsmåla på nytt. Halde spørsmålet ope. For å formulere det i heideggeranske termer: Det ligg i menneskets historiske vereform å måtte forplikte seg 'gjentakande' (wieder-holend) på det faktiske, det som er overlevert frå fortida, dersom ein skal leve 'autentisk'» (Kittang s. 12). Kanskje det er i en lignende retning Vattimos svake kommunisme kommer til å ta i hans kommende verk Hermeneutic Communism. From Heidegger to Marx (2011, samforfattet med Santiago Zabala).
NOTER:
1.Mye av Vattimos filosofi plasserer seg utenfor min forstand, men en bok som forklarer begrepet om 'svak tenkning' i vennlig form er After the Death of God (i dialog med John D. Caputo, red. Jeffrey W. Robbins, Columbia University Press, 2007).
2.Derrida, Jacques. Marx' Spøkelser. Gjeldsstaten, sorgarbeidet og Den nye internasjonale. (Spectres de Marx). Forord: Atle Kittang. Pax Forlag, 1996
3.Alle andre sidetall viser til Vattimos «Weak Communism?» s. 205-207 i The idea of communism. Red. Slavoj Zizek & Costas Douzinas, Verso, 2010.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar