Kommunismekalenderen går videre, i dag med et bidrag fra Eirik Sjåvik, som for tiden befinner seg i El Salvador. Teksten han skriver om er "Communism, the Word' av Jean-Luc Nancy, for anledningen i kledelig sommerhatt. I morgen skrives det trolig om Rancière. Eller Douzinas. Eller Balso. Eller Hardt. Eller Russo.
Kommunisme, hevder Nancy, hører ikke til det politiske; kommunisme er ontologi, det er noe før-politisk, noe som stiller krav til det politiske. For å forstå hva ordet kommunisme innebærer må man derfor analysere det fra et egentlig ontologisk utgangspunkt, dvs. fra et Heideggeriansk ståsted.
I steden for å si at kommunisme er noe, et samfunn, en historisk tilstand som er resultatet av at historiens motor klassekampen er ført til sin ende, blir kommunisme et krav fra eller om egentlig menneskelig samvær.
At Nancy fører begrepet inn i en ontologisk kontekst, dvs som grunnbestanddel i den menneskelige eksistens, gjør at teksten hans i tillegg er nødt til å tolkes inn i den ny-kommunistiske problematikken av å finne nye historiske subjekter som kan ta over oppgavene til Marx’ proletariat, Maos ungdom eller Che Guevarras campesinos.
Hvilke konsekvenser for det kommunistiske prosjekt får denne ontologiseringen? For å svare på dette la oss begynne med å se nærmere på Nancys framgangsmåte.
Kommunisme som historisk aktør
Målet med teksten statueres øyeblikkelig, ordet kommunisme skal spores opp som begrep og som historisk aktør. Nancy gir oss så en standard etymologisk gjennomgang. Ordet ble først brukt på 1300-tallet for å designere felleseie som en juridisk kategori, det dukker så opp like før den franske revolusjonen og har da tilegnet seg en betyding som er nærmere den vi kjenner i dag. Drømmen om å grunnlegge et livsfelleskap, altså et slags proto-politisk prosjekt om en annen, bedre, felles framtid. Det er altså her begrepet erverver sin politiske dimensjon.
Men, Nancy avbryter gjennomgangen sin og følger ikke ordets utviklinger lengre enn dette. Istedenfor hevder han at: «Actually, those historical data are unable to give us the origin and the meaning – or, even better, the sense – of “communism”. No history, no etymology either, can produce anything like sense.»
Men undersøkelsen har ikke vært fullstendig bortkastet, begrepet i betydningene diskutert har klare koblinger til 1) fellesskap, via den latinske prefikset co- (sammen), 2) eiendom, det som er felles er det som er eid, og 3) noe som er på vei, en bedre framtid, noe som kommer: kommunisme.
Nancys neste steg er å gå bort fra en etymologiske analysen og heller analysere de topoi hvor begrepet finner sine utspring. Mye står på spill i begrepet, det er det lett å se ut fra de punktene vi har nevnt, framtid, eiendom, fellesskap er mektige ord. Hva er det som får ordet til å oppstå?
Begrepet kommunisme oppstår ikke når som helst, hevder Nancy, men dukker opp under store sosiale omveltninger. Hvorfor? Fordi når den sosiale strukturen faller sammen, forsvinner også det fellesskapet som holder delene sammen. For Nancy: co-’en, altså samholdet, går tapt. Dermed, ut av tapte fellesskapet, reiser begrepet kommunisme seg som historisk aktør: «It comes or it emerges, perhaps it constitutes itself because what it calls, what it names or designates is not or is no longer given.»
Kommunisme er det som kjempes for når samfunnet bryter sammen, når det ikke finnes noe fellesskap som er gitt for alle. Nancys term for prosessen som bryter ned et samfunn er dekonstruksjon, det henvendes dermed ikke direkte til ontiske undergangshendelser som konkrete voldshandlinger, opprør eller elendighet, men til den historiske logikken som manifesterer seg i disse prosessene. Denne logikken dytter fram i klarhet det som ikke var til stede tidligere, det egentlige fellesskap. En kontrast åpner seg mellom «Samfunnet», det faktiske samholdet som medlemmene må akseptere og rettferdiggjøre, hvor enkeltindividene er koblet sammen i etterkant og ut fra deres primære fraskilthet, og «Kommunen», ideen om et samhold som rettferdiggjør tilstedeværelsen av dets medlemmer. Kommunisme, ønsker Nancy å knytte til det Heidegger kaller Mitsein, medværen.
Mitsein
«Das Alleinsein ist ein defizienter Modus des Mitseins ...», hevder Heidegger i Sein und Zeit (120 §26) og føyer til på sin egen underfundige måte «... seine Möglichkeit ist der Beweis für dieses.» Aleneværen er kun mulig på bakgrunn av at det finnes et allerede forutgående samhold der. For Heidegger finnes det ikke noe subjekt som er gitt før og isolert fra alt annet, og som så må kjempe seg ut av sin indre verden av representasjoner til den ytre verden hvor kontakten med ting og mennesker kan opparbeides. Heideggers tenkning setter fenomenene først, vi er bestandig i en eller annen relasjon med verden, eller mer korrekt, vi er bestandig i verden (mennesket er for Heidegger nettopp væren-i-verden). Vi er dermed bestandig ute blant ting og mennesker, vi befinner oss bestandig i et eller annet samhold, enten vi vil det eller ikke.
«An existential with implies that neither you nor me are the same together or separate. It implies that the with belongs to the very constitution or disposition or as you may wish to call it - say : to the being of us.»
En av disse måtene å være sammen på er å være alene, man er i en relasjon som man forsøker å gå ut av, men uansett hvor langt ute i verdensrommet man skulle dra for å isolere seg fra andre mennesker, vil man aldri miste verken forståelsen av andre mennesker eller det som ligger til grunn for denne, at vi er væren-i-verden.
For Heidegger skisseres det i Sein und Zeit bare to mulige varianter av Mitsein, muligheten av å springe foran (vorauslaufen) samt å springe i veien for (einspringen). Begge disse eksistensielle mulighetene er imidlertid knyttet mer til relasjoner man kan innta ovenfor andre, og Heideggers diskurs i $26 henter mye fra Søren Kierkegaards framlegging av egentlig og uegentlig kommunikasjon omhandlende hvordan man kan gjøre den andre fri til selv å eksistere.
Det som gjør Nancys analyse annerledes enn Heideggers er at Nancy knytter eiendom inn i den ontologiske analysen under begrepet medværen: «Property is not my possession : it is me.» Eiendom blir mer enn bare et kontingent og eksternt faktum, det er meg i betydningen at det tilhører min ontologiske konstitusjon. Bruddet med Heidegger blir her tydelig. Heidegger knyttet egentlighet til den individuelle egne (eiendommelige) Dasein, det er i bunn og grunn et selvforhold, mens Nancy finner egentlighet i samhørighet og kategorien som regulerer denne: eiendom.
Nancy lander slik på denne definisjonen av kommunisme: «Communism is the speech act of existence as it is ontologically being-in-common. This speech act claims (for) the ontological truth of the common...». Kommunismen springer ut av historiske rystelser i samfunnets grunnpilarer og krever en medværen (samvær) hvor det som er felles kan oppstå på en egentlig måte. «It does not belong to the political. It comes before any politics. It is what gives to politics an absolute requirement : the requirement to open the common space to the common itself...». Kommunisme blir dermed noe dypere enn rent ontiske beskrivelser av konkrete samfunn, det går forut for dette.
Revolusjonert historisk subjekt
Nancys tekst, som gjør kommunisme til et krav fra en felles menneskelig ontologisk base, tvinger oss nærmest til å vurdere den som et bidrag i debatten om et revolusjonært historisk subjekt. Grunnen er, rett fram, at ved en slik ontologisering universaliseres kommunismen, den er ikke lenger et produkt av en spesiell subjekttype, proletariatet, bøndene, men isteden et grunntrekk ved alle mennesker. Alle deler av samfunnet, uavhengig av økonomisk, sosialt, kulturelt, etnisk tilhørighet blir dermed gitt det samme revolusjonære potensial.
Men at kommunismen forsvinner bak det ontiske, at det abstraherer fra sosiale sjikt og konkrete utviklinger gjør at begrepet blir frarevet sin base i den historiske utvikling, det forsvinner som reell mulighet og tar plass, som et uoppnåelig ideal, på samme hylle som Platons idealstat, Moores Utopia, den kristne himmel, eller Kants kategoriske imperativ.
Et kommunistisk alternativ er nødt til, hvis det skal være et reelt alternativ, å overta produksjonsmidlene. For å gjøre dette trenger man en sosial bevegelse som er sterk nok, som er målrettet nok, som er forent nok, og hvis man ikke har en slik bevegelse skaper man den, slik Lenin gjorde i Sovjet. For å få revolusjonen i gang måtte befolkningen proletariseres. Nancys strategi innebærer å legge kimen til kommunisme i en fellesskapelig utspringende idé eller krav om nettopp et bedre fellesskap. Men dette er bare kravet, veien videre står uskildret. Det er ingen konkret gruppe som blir utpekt til å spille rollen som proletariatet tradisjonelt har spilt i marxistisk teori. Veien videre blir henlagt til den rene spontanitet. Slik som Heideggers lignende begrep om samvittigheten som krever en egentlig Dasein blir kritisert for å komme med helt formelle krav som kan realiseres på hvilken som helst ontisk måte så står kravet om en egentlig samhørighet, et egentlig fellesskap, i fare for å være for vagt til å være til hjelp for faktisk å endre på situasjonen i verden i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar