God julaften. Vi fortsetter vår kalender som har til hensikt å kommentere samtlige kapitler i The Idea of Communism, en antologi som samler fremleggene på konferansen med samme navn i London, mars 2009. Dagens bidragsyter heter Sjur Sævik, han er bosatt i Malmö. Hans utvalgte tenker er Badiou-disippelen Judith Balso. Grunnet enkelte forsinkelser planlegger vi å fortsette denne kalenderen med nye tekster hver dag fra og med 27/12 og avslutte på nyttårsaften.
Hva kan vi trekke ut fra Judith Balsos tekst i The Idea of Communism, «To Present Oneself to the Present»?[1] For det første kan vi anta at det ikke er tilfeldig at redaktørene har valgt å legge denne teksten direkte etter Badious «programtekst» i boken. Noe av det Balso forsøker å gjøre er å avklare det det teoretiske rammeverket for oppgaven Badiou formulerer for konferansen/boka The Idea of Communism. Uten å nevne Badiou (eller andre fra konferansen heller for den saks skyld) eksplisitt annet enn i bisetninger, kan Balso allikevel sees som å være i dialog med prosjektet slik det er formulert av Badiou: å undersøke kommunismens idé, eller heller den kommunistiske hypotese, og teste dens validitet idag.
For Balso er det en nødvendig forutsetning for en slik oppgave å ha foretatt en preliminær avklaring, eller utrensking, av undersøkelsens begreper. Hovedpoenget i denne sammenheng er å skille kommunisme fra politikk, å fastslå at dette begrepsparet tilhører en avsluttet historisk periode og at den kommunistiske hypotese ikke lenger kan være en politisk hypotese Det vil si at den kommunistiske hypotese som politisk hypotese ifølge Balso er falsifisert. Kommunismen slik den framsto i sekvensen hun identifiserer mellom utgivelsen av Det Kommunistiske Manifest, og Mai 1968, er avsluttet. Denne sekvensen ble kjennetegnet av en sirkulasjon mellom politikk, historie og filosofi. Konsekvensen av at denne sekvensen er avsluttet er at «one can no longer think within its political categories, and that all political questions must be taken up afresh.»[2] Med dette som postulert utgangspunkt blir det nødvendig å «rekke opp stingene» som binder kategoriene sammen, for så å undersøke dem i et nytt lys.
I dag er det kun filosofer, og kun i filosofien, spørsmålet om den kommunistiske hypotesens validitet stilles. Men for å gjøre dette må filosofene først gjøre en «clean break» mellom kommunisme og politikk. Her vil jeg peke på noe som Balso kanskje underkommuniserer, men som synes å være tilfelle i det minste i denne teksten: Et grunnleggende skille mellom begrepene politikk og det politiske. Substantiv og adjektiv. Balso mener at kommunismens hypotese må skilles fra politikken, men synes ikke å mene at en konsekvens av dette er at den slutter å være politisk. Politikken er en sfære med sine egne spilleregler, men det at den kommunistiske hypotese ikke lenger antas å tilhøre denne sfæren betyr ikke at den ikke kan få viktige politiske konsekvenser. Konklusjonen Balso trekker fra dette er at filosofiens oppgave er at spørsmålet om Staten som har vært et tema i hele den politiske historien til kommunismen, må tenkes om igjen fra bunnen opp. Dette kontrasteres allikevel med at Balso ser det som en viktig oppgave å bryte opp sammenknytningene («sutures») mellom politikk og filosofi generelt, for å konstruere et nytt forhold mellom de to.
Hva betyr det at politikk og kommunisme ikke lenger er knyttet sammen, at dette er en avsluttet historisk epoke. Svaret handler kanskje mer om hva politikk er og hva politikk gjør enn om den kommunistiske hypotese. «Politics proceeds on its own. [...] Politics proceeds on its own because it has no appointment with history»[3] Hva betyr dette? For det første at det ikke er noen automatikk at arbeiderklassen eller «massene» får et utrykk i politikken. «Politics proceeds on its own because it is not expressive of a class nor does it take, as a point of reference, an already constituted people nor groups already in existence.» Politikken har en indre mekanikk som ikke tillater representasjon i denne forstand, kun den som «melder seg inn» i politikken blir presentert i politikken. Jeg tolker dette som at «arbeiderklassen-i-politikken» ikke refererer til arbeiderklassen men bare til seg selv som navn i politikken.
Så hvis kommunisme er et begrep som ikke lenger kan anvendes på noen fruktbar og meningsfull måte i politikken, hva skal vi da med den i det hele tatt? Hvis Jeg forstår Balso rett (jeg er ikke bastant på dette punktet), vil ideen om et kommunistisk parti, uansett modell være en anakronisme. Det samme vil «arbeiderpartier» som representanter for arbeiderklassen eller folket. Balso synes å knytte ordet «politikk» til den historiske partistaten, enten det er den stalinistiske ettpartistaten eller det parlamentariske demokratiet. «[...] the invention of the Leninist party is the invention of modern politics it self».[4] Det er dette politikk kretser rundt. Men det er ikke Staten i seg selv men partistaten forstått som et rom eller sted for politikk som har dominert den aktuelle perioden. Slik sett er politikk «stedet» der kampene for frigjøring finner sted, men ikke stedet for undersøkelsen av spørsmålet om den kommunistiske hypotesen. «Politics proceeds on its own.» Politikk er ikke bundet fast til staten, men oppstår som «øyeblikk», «øyeblikk» forstått dithen at politikkens tid er nåtid. Historisk sett har Politikk og Staten vært tilnærmet identiske men i dag synes det for Balso at en politikk utenfor og med avstand til Staten er mulig og på vei. Filosofien kan undersøke kommunismens hypotese, men politikken kan det ikke fordi: «Politics proceeds on its own because it has no appointment with history».[5]
Jeg nevnte ovenfor at jeg ante en utvei i Balsos tekst i det at det finnes en forskjell mellom politikk og det politiske. Leser man teksten i tråd med Badiou blir det implisitte svaret på oppløsningen av begrepsparet kommunisme/politikk noe slikt som at kommunismens idé kan aktualiseres med utspring i det som faller utenfor politikkens kategorier, men som likevel vil være politisk. Politiske kamper kan forutsette den kommunistiske hypotese, men ikke undersøke den slik filosofien kan.
Judith Balso avslutter sitt inlegg med to ledetråder for filosofien og dens forestående oppgave. Jeg leser det som et tilsynelatende antiklimaks. For det første, som en slags oppsummering av innlegget, er det å jobbe for separeringen av paret filosofi og politikk. Den andre ledetråden blir formulert slik: «to investigate the word ‘politics’ itself instead of just sticking the word ‘communism’ on to the hypothesis of an emancipatory politics. [...] If we assume that it is possible to institute new sites for politics that remains at a distance from the State, that is because there is politics and politics.»[6] Et antiklimaks i lyset av at det nettopp er kommunismens idé som er navnet på konferansen, og her kommer altså Balso og sier at det ikke er det man bør konsentrere seg om, og ihvertfall ikke et ord man bør slenge rundt seg her og der uten videre analyse.
Det finnes kanskje her et stikk til en del samtidige filosofer som nettopp ser ut til å sette navnet «kommunisme» på enhver frigjøringspolitisk bevegelse på siden av «systemet». Men en undersøkelse av «politikk» er på sin plass i vår verden – vår historiske verden – og det er verdt å følge Balso på dette punktet: Det er filosofiens oppgave å undersøke politikk i seg selv fordi politikken ikke kan gjøre det.
Fotnoter
[1] Alle referanser er til: Judith Balso «To Present Oneself to the Present, The Communist Hypothesis: A Possible Hypothesis for Philosophy, an Impossable Name for Politics?» i Costas Douzinas og Slavoj Zizek (Red.)The Idea of Communism, Verso 2010
[2] s. 23
[3] s. 25
[4] s. 19
[5] s. 25
[6] s. 31
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar