I dagens luke tar Jo T. Brochmann for seg Peter Hallwards bidrag til ”The idea of communism”: ”Communsim of the Intellect, Communism of the Will”. Jo er ufast skribent for PPP, mens Hallward er en kanadisk politisk filosof, best kjent for analysene sine av Alain Badiou og Gilles Deleuzes arbeider. I morgen skriver Eirik Sjåvik om Jean-Luc Nancy og jakten på det revolusjonære subjekt.
Politikk Poetikk Praksis
Hva skal fylle tomrommet mellom disse konseptene? Viljen, er Peter Hallwards svar i artikkelen ”Communism of the Intellect, Communism of the Will”. Viljen må utgjøre bindeleddet mellom en radikal teori og en radikal praksis.
For to luker siden skrev Bendik Wold at Terry Eagleton i artikkelen ”Communism: Lear or Gonzalo?” først og fremst minnet oss om kløften mellom idealismen og materialismen. Dette spenningsfeltet er også utgangspunktet for Hallward. Han trekker fram Alain Badiou og Slavoj Zizek som nåtidens mest markante ytterpunkter hva gjelder ulik vekting av teori og praksis innen kommunistisk teori. Zizek slekter på Hegel og er villig til å sette ’virkeligheten foran ideene’ (han støtter for eksempel Hugo Chávez i enkelte politiske handlinger, på tross av at han er skeptisk til politikken som helhet). Mens Badiou slekter på Kant og setter den regulative ideen over et konkret handlingsprogram. Hallward mener imidlertid at disse to posisjonene kan forenes. Hvis vi retter fokus mot viljen.
Hallward tror ikke at kapitalismen nødvendigvis framtvinger en kommunistisk revolusjon. Han synes heller ikke Marx best leses slik. Snarere åpner kapitalismens utbytting for et handlingsrom, en mulighet for endring. Men endringen skjer ikke av seg selv; vi må ville den. Hallward tolker Marx som at den kommunistiske revolusjon må springe ut fra de revolusjonæres frie vilje, og at denne viljen må bestå i å ville universalisere muligheten til å handle ut ifra vår frie vilje. Likeverd og rettferdighet er essensielt, men viktigst er de som midler for å virkeliggjøre det egentlige målet; hver enkelts frie utfoldelse. Dette er viljens kommunisme (communism ot the will): Fri vilje som middel, fri vilje som mål.
Viljens kommunisme baserer seg på at det finnes noe slikt som en fri vilje, men begrepet har særlig gjennom forrige århundre blitt kraftig sablet ned. Hallward synes imidlertid ikke dette er så problematisk, han legger seg på linje med Jean-Paul Sartre: Om vi er frie i dyp ontologisk forstand kan vi ikke si noe om: Hvordan velge sin egen vilje? Men, det er egentlig irrelevant. Det avgjørende er at vi tross alt vil det vi vil og prøver å realisere dette. Hallward: ”Freedom demonstrates and justifies itself through willing and acting, or else not at all.” Eller: ”We are free as self-freeing.”
Enkelmenneskets frie vilje er én ting, men kommunismen fordrer en kollektiv politisk vilje. For å skissere hva denne bør bestå i trekker Hallward primært veksler på Jean-Jacques Rousseau og Jakobinerne (en radikal politisk gruppe som spilte en viktig rolle i den franske revolusjonen og hadde enemakt i Frankrike mellom 1793-94). Rousseau snakket om den allmenne viljen (general will), og Hallward mener kommunismen avhenger av nettopp denne. Å delta i allmennviljen innebærer og konstant underkaste seg fellesskapets interesse. Og viljen eksisterer kun om viljen til å følge den er sterkere enn egeninteressens distraksjoner (ikke dermed sagt at det ikke kan være uenighet innenfor en allmenn vilje). Det er ikke snakk om proletariatets revolusjon, viljen kan ikke stamme fra én gruppe. Og folkets vilje må forutgå konsepter som representasjon og ”legitim makt”. Den allmenne viljen må være selve grunnsteinen i byggverket, hver røde murstein må plasseres med hensyn til den.
Men hva vil folket? Demokratiets problem: Vet vi vårt eget beste? Hallward mener ja. Som Barack Obama forfekter han en positiv grunnholdning som handler mer om form enn innhold: Yes we can! Yes we can! lyder det gjennom hele artikkelen. Det vil ikke si at den allmenne viljen er lytefri; man vil til en hver tid kunne ta feil med folket fremfor å ha rett alene. Men, gitt at man faktisk vil det felles beste, så hevder Hallward med Rousseau og Sièys at ”in the long run, a general will can neither err nor betray.”
Den allmenne viljen er imidlertid ikke bare en grunnstein. Den er også mørtelen som skal holde bygningen sammen for hver nye murstein som legges. Man må ville konstant. Og om man vil nok måles i handling. Viljen er i seg selv tom for innhold (Yes we can!), den viser og rettferdiggjør seg selv ikke gjennom hva den består i, men gjennom hva den gjør og oppnår. Vi er tilbake hos Sartre. Eller for den saks skyld Simone de Beauvoir: ”Freedom is only by making itself be.”
La oss oppsummere. Hallward mener viljen må ligge til grunn for en ny kommunisme, og vi har nå sett hvordan denne viljen bør se ut. Det han tematiserer er nettopp ”The idea of communism”, mer enn hvordan ideen bør iverksettes. Allikevel kommer Hallward inn på praksisfeltet. Dygd, kalte Rousseau og Jakobinerne det å kjempe for opprettholdelsen av den allmenne viljen. Jakobinerne, med Maximilien Robespierre i spissen, brukte giljotiner og brutal terror for å nå dette målet. Her er Hallward nokså radikal. Han mener terroren kan rettferdiggjøres. Målet kan ’helliggjøre middelet’ (Hallward kommer ikke inn på hvor grensen går). Også andre omdiskuterte skikkelser som Che Guevara blir holdt fram som forbilledlig i sin viljestyrke og handlekraft. Dette kan synes å gå på akkord med ideen om den allmenne viljen. Det er for eksempel vanlig å hevde at en av de grunnleggende feilene til Lenin var at han påtvang folket en politikk før de var klare for den, før de ville kommunismen. Slik jeg leser Hallward er den allmenne viljen idealet, og for at kommunismen skal fungere og opprettholdes i lengden må den være der. Men en gang må (viljes)revolusjonen begynne. Og her er Hallward eksplisitt: Vi må ikke vente. Ikke på kapitalismens fallitt, ikke på en ferdig plan for hvordan kommunismen skal realiseres. Hver og én må innse at kommunismen er den eneste farbare vei, og man må begynne å gå veien allerede nå. Brutalt om nødvendig, alene om nødvendig. Hvem bryr seg om veien er gangbar? ”It is the deliberate striving towards realization itself that will convert the impossible into the possible, and explode the parameters of the feasible.”
Holdningen innebærer et brudd med en tankegang som har tynget oss i århundrer. Paul-Michel Foucault pekte på de kontrarevolusjonære strategiene som ble utviklet for å stagge folkets vilje etter den franske revolusjonen. Hallward mener at disse triksene ingenlunde er lagt under torva siden den gang. Særlig siden slutten av 1970-tallet har både politikken og filosofien vært gjennomsyret av ideen om at historiske, kulturelle og sosioøkonomiske krefter styrer oss, snarere enn motsatt. Men fraskriver vi oss friheten, har vi tapt. Å tro på den frie viljen blir et moralsk, snarere enn et metafysisk anliggende. Yes we can! Det er imidlertid ikke en hvilken som helst vilje vi bør støtte opp om, men den allmenne viljen, den som vil alle andre viljers frihet.
Dette er en utgreiing av Hallwards tekst, ikke en kritikk. Fredrik Wilhelmsen trakk i sin luke om Badiou fram Ibsens Brand. La oss avslutte, som et kritisk punktum, med å hente fram nok en Ibsen-skikkelse, nemlig verdensborgeren Peer Gynt:
Ja, tænke det; ønske det; ville det med,--
men gøre det! Nej; det skønner jeg ikke!
I morgen skriver altså Eirik Sjåvik om Jean-Luc Nancys tekst fra samme konferanse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar