Kommunismekalender: Terry Eagleton og utopiene


Terry Eagleton åpner en flaske Farris mens Jacques Rancière (mer om ham senere) leser om arbeiderkultur på 1800-tallet. Kommunismekalenderen fortsetter etter en kort pause. I dag presenterer Bendik Wold, tidligere litteraturredaktør i Morgenbladet og Klassekampen, nå redaktør i Flamme forlag, Terry Eagletons «Communism: Lear or Gonzalo?». Eagleton kommer opprinnelig fra Irland, og er professor i engelsk litteratur ved Lancaster University. Han har utgitt en rekke bøker om litteraturteori, marxisme og annet. (Sist på norsk: Etter teorien, Pax, 2009.) Vi har sluttet å spå om hva som kommer i morgen, men det kommer mer.


The Tempest er et Shakespeares mest anvendelige dramaer. Det kan leses livsfilosofisk (med fokus på sisteaktens forsoningsbudskap); feministisk (med fokus på den dydige Miranda, kasteball menn imellom); postkolonialt (med fokus på slaven Caliban, kasteball kolonister imellom); metafiksjonelt (ved å sette likhetstegn mellom den boklærde trollmann Prospero, en slags «rasjonell irrasjonalist», og dikteren selv: «We are such stuff/ As dreams are made on …»), og endelig konspiratorisk (ved å saumfare venstremargens førstebokstaver og f.eks. stave ut navnet «F. Bacon», liksom Petter Amundsen og Erlend Loe gjør i boka Organisten). Generelt florerer referansene til The Tempest i samtidas kunst, politikk, vitenskap: Sist jeg støtte på luftånden Ariel, f.eks., var i epigrafen til Julian Assanges artikkel «State and Terrorist Conspiracies» fra 2006. Like etterpå leste jeg Terry Eagletons bidrag til antologien The Idea of Communism, hvor han gjør et stort nummer av et par replikker fra den noe unnselige Gonzalo, en gammel «hedersmann» hvis primære rolle i stykket er å holde fabulerende enetaler og generelt framstå som et stykke «hel ved», i motsetning til ensemblets yngre bajaser. Vi klipper fra André Bjerkes norske gjendiktning, kalt Stormen (1970), siden vi tross alt har et nasjonalspråk (ikke fordi Bjerkes versjon er lytefri):

Jeg ville ordne alt i staten motsatt
det vanlige. All handel ble forbudt
og øvrigheten borte. Vekk ble også
all boklærdom. Vekk rikdom, fattigdom
og tjenerforhold. Vekk kontrakter, arv,
hegn, markskjell, aker, vingård. Og forbudt
all bruk av korn, vin, olje og metall.
Forbudt all virksomhet: hver mann, hver kvinne
ble lediggjenger, alle uskyldsrene,
og uten hersker.


Åh, idealisme! Men selvfølgelig fins det en gledesdrepende kyniker blant tilhørerne, som med forutsigelig presisjon skyter inn: «Utgangen på hans stat glemmer inngangen» (originalt: «The latter end of his commonwealth forgets the beginning»), dvs. en variant av den «realisme» som ikke ugjerne påminner oss at kommunismen er «en fin idé, men umulig å omsette i praksis». Gonzalo overhører innvendingen:

Naturen skulle yde alt for alle
helt uten slit og svette. Svik og svindel,
dolk, sverd, spyd, skyts, og bruk av krigsmaskiner
ble strengt forbudt. Naturen skulle gi
av egen kraft rik høst og overflod
til føde for mitt gode folk.


Eagleton kaller dette «a moving, beautiful vision of communism», uten å legge til at store deler av Gonzalos tale er nasket – nesten linje for linje – fra Montaignes essay «Om kannibaler», oversatt til engelsk av John Florio i 1603 (dvs. sju–åtte år før The Tempest ble til). Denne opplysningen gjør ikke Gonzalos tale mindre «luftig», men bringer uorden i Eagletons politiske lesning: Heller enn å formidle en slags før-marxistisk sosialisme, blir Gonzalos monolog uttrykk for hvordan en lærd franskmann rundt midten på 1500-tallet kunne forestille seg – stort sett basert på hearsay, får vi tro – de innfødtes stammesamfunn i Vest-India. Plutselig er det ikke en (preskriptiv) «utopist» som taler, men en (forsøksvis deskriptiv) representant for kolonimakten, om enn en sentimental og patosfylt sådan.

Når dét er sagt, er det ikke unaturlig å trekke en linje fra 1500-tallets koloniromantikk til 17-/1800-tallets «føydale sosialisme», altså den utopiske tradisjon fra Saint Simon og Fourier til Proudhon. (Derimot var Gonzalo neppe noe viktig forbilde for den britiske industriherre og utopist Robert Owen, som motsatt franskmennene ville bygge sin sosialisme omkring fabrikkteknologien.) Men Eagletons forsett er heller ikke å tale utopistenes sak; i stedet bruker han Gonzalos enetale til å belyse forholdet mellom ånd og materie, form og innhold, idealisme og materialisme innen marxismen. Kort fortalt: Kommunismens forsett er å transcendere det materielle; ikke bare å unngå materiell nød, men fullt ut legge bak seg muligheten for sult og fattigdom. En forutsetning for å nå så langt, er at kommunister stadig insisterer på betydningen av «basis» – liksom feminister gang på gang må ødelegge hyggestemningen rundt kafébordet ved å insistere på eksistensen av kvinneundertrykking. Så langt, så godt. Men Eagleton gir resonnementet en ekstra omdreining: Opphevelsen av materiell nød frigjør oss ikke fra det materielle som sådan, men – og dette kan umiddelbart låte kontraintuitivt – fra det immaterielle. Med «det immaterielle» viser Eagleton til vareformen, som i et kapitalistisk samfunn innehar «absolutt ingen tilknytning til [arbeidsproduktenes] fysiske natur og de tinglige forholdene som springer ut av denne» (Marx i Kapitalen). Det materielle tenkes altså å «gjenoppstå», etter revolusjonen, i frigjort form. Tingenes «mystiske karakter», deres «åndelighet», forsvinner; bare bruksverdien står igjen. Dette gjelder like mye på individnivå: «Only through communism,» skriver Eagleton, «can we come to experience our bodies once again.»

Hvis man allerede har lest kapitlet om Marx i The Ideology of the Aesthetic (1990), inneholder Eagletons artikkel lite nytt. Her er mye gjenbruk. Men poengene står seg godt, tjue år seinere: Kommunismen bør ikke tenkes som «ren ånd» (jf. Solstads essay-i-romanen i 16.07.41), men som «ren kropp» – materialitet uten åndelig aroma. Det demoniske er for Marx synonymt med det som mangler kjød, det som nekter å inngå i et «samfunnsmessig forhold mellom mennesker». Som Eagleton ganske riktig påpeker, gjelder dette også for mange av skurkene i Shakespeares dramaer: De mangler evnen til å empatisere med andres lidelse, og omdefinerer mellommenneskelige relasjoner til relasjoner mellom «ting».

Eagletons hovedgrep i The Ideology of the Aesthetic er å sammenstille estetikk og (politisk) ideologi. Den borgerlige ideologien er i høy grad modellert over det autonome kunstverket. Liksom kunstnerne ikke adlyder noen ekstern makt, men finner loven i sitt indre (jf. Kants «lovmessighet uten en lov»), forventes subjektene på det kapitalistiske markedet å «styre seg selv». Doxa avløser tvangsmidler; nytelse avløser plikt; autonomi avløser autokrati. Kort sagt – makten (og maktdiskursen) estetiseres.

I kapitlet om Marx viser Eagleton hvordan denne tankemodellen videreføres av 1800-tallets revolusjonære. Atskillige av marxismens økonomiske kategorier er implisitt estetiske. Eagleton siterer kunsthistorikeren W.J.T. Mitchell, som hevder at «the terms that Marx uses to characterise the commodity are drawn from the lexicon of Romantic aesthetics and hermeneutics». Når Marx kritiserer kapitalismen, gjør han det ut fra et ideal om organisk enhet: Samfunnet skal være som et godt utført stykke kunst, hvor «discordant opposites» (Coleridge) forsones, og kategoriene «form» og «innhold» faller sammen. «Formen har ingen verdi,» skriver Marx i 1842, «med mindre den er innholdets form.» Det kan bl.a. bety: Hvis ikke demokratiet favner om alle samfunnets ikke-politiske delområder, herunder den økonomiske sfære, er det kun et tomt skall; så forblir formen noe ytre i forhold til det samfunnsmessige «innholdet». Heri ligger det borgerlige demokratiets hovedproblem: Hva skal vi med et «folkestyre» som ikke «styrer»?

Heri ligger også – kan vi tilføye – den marxistiske tradisjonens hovedproblem: Den har vært sauset sammen med borgerlig ideologi helt fra starten av. Eagleton påpekte dette allerede i Walter Benjamin or Towards a Revolutionary Criticism (1981): «The vulnerability of Western Marxism to idealist deformations lies above all in its relative separation from mass revolutionary practice; and the fate of most ‘Marxist aesthetics’ has been to reproduce this condition at a specific level.» Eagleton snakker om en «flertydig legering av idealisme og materialisme»; idealismen stammer nettopp fra den estetiske tenkningen til Kant, Hegel, Schelling og Schiller, som Marx – tross sin preferanse for realisten Balzac – ingenlunde var immun mot.

Det har vært mye snakk om idealisten Gonzalo. Hva så med Lear? Vel, Lear er nettopp hans antitese – en utopist, ja vel, men på materialistiske premisser: Gonzalos kommunistiske visjon forutsetter en overflod av naturressurser; «naturen skulle yde alt for alle». Kong Lear har derimot innsett at naturen ikke er en uuttømmelig ressurs. Derfor betoner han fordelingsaspektet (og nå siterer jeg på engelsk, siden jeg ikke har noen norsk gjendiktning for hånden):

… O I have ta’en
Too little care of this! Take physic, pomp:
Expose thyself to feel what wretches feel,
That thou mayest shake the superflux to them.
And show the heavens more just …
Let the superfluous and lust-dieted man
That slaves your ordinance, that does not see
Because he does not feel, feel your power quickly:
So distribution should undo excess,
And each man have enough.


Eagleton spør: Er det ikke mer sannsynlig, når alt kommer til alt, at en framtidig revolusjon vil ha Lears utgangspunkt, ikke Gonzalos – dvs. apokalypsen, ikke den paradisiske overflod? Radikal omfordeling vil neppe skje på filantropisk grunnlag; snarere under trusselen om sivilisasjonssammenbrudd, for eksempel etter en atomkrig eller en miljøkatastrofe. Samtidig nekter Eagleton helt å gi slipp på Gonzalos utopisme: «… neither must one simply abandon the dream of Gonzalo as pre-environmentalist naivity.»

Framfor noe er Terry Eagletons artikkel en påminnelse om at marxisters evigløpende diskusjon om form og innhold, idealisme og materialisme ikke kan – eller bør – munne ut i entydige svar. Det er som i Benjamins prosastykke: En strømpe oppleves av barnet som en «lomme». Når strømpen vrenges, forkludres skillet mellom innside og utside, til barnets grenseløse fascinasjon: «Det lærte meg at form og innhold, hylster og det innhyllede er det samme. Det ansporet meg til å trekke sannheten ut av diktningen like varsomt som barnehånden dro strømpen ut av ‘lommen’».

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar