Brevveksling mellom Arne Borge og Jørn H. Sværen, 10.–30. januar 2011 – første del

Onsdag 2. februar er det slippfest for Jørn H. Sværens diktsamling Dronning av England på Deichmanske bibliotek, avdeling Grünerløkka, Oslo. I den anledning har vi invitert ham til en en elektronisk brevveksling, som vil gå i to deler. Siste del publiseres onsdag morgen. Om man ønsker å komme på lanseringen må man grunnet skjenkebevilgningen melde seg på til cathrine.stroem@gmail.com. Påmeldingen er ikke bindende, det vil bli servering av drikke og flere opplesninger.

Jørn,

Med dette tenker jeg å innlede vår samtale i anledning utgivelsen av Dronning av England (Kolon Forlag 2011). Jeg har nå lest gjennom boka, og mye var som ventet kjent stoff. Likevel var det fint å kunne lese det i sammenheng, og jeg syns prosastykkene supplerer diktene på en fruktbar måte, ved å invitere meg som leser inn i noen av (bak)tankene. I forberedelsene av denne samtalen begynte jeg å se nærmere på Walter Benjamins allegoribegrep slik det gjøres rede for i Trauerspiel-avhandlingen hans. Jeg føler meg imidlertid ikke på helt stødig grunn her, men om dette har vært av betydning for din måte å lese og skrive på, hører jeg gjerne mer. Jeg leste også Terry Eagletons kommentarer til Benjamins barokke allegori, og et av hans sentrale poenger var å skille Benjamin fra de engelske nykritikerne, representert ved T.S. Eliot og F.R. Leavis. Disse to favoriserte symbolet fremfor allegorien, da den førstnevnte etterstreber å smelte uttrykk og innhold sammen til en høyere enhet, om jeg har lest det riktig. Derfor favoriseres Donne fremfor Milton, siden sistnevnte skriver på en «kunstig» måte, mens Donne ligger tettere opp mot den poetiske stemme (slik at tegnets materielle tilstedeværelse ignoreres). Som Eagleton også er innom, minner dette om hva Derrida har kalt «an absolute proximity of voice and being, of voice and the meaning of being, og voice and the ideality of meaning», altså at stemmen (uttalt gjennom skriften) har forrang i vestlig filosofisk tenkning – en slags «stemmens metafysikk». Dette inntrykket forsterkes av nevnte Leavis, som kritiserer Milton for å dyrke «a feeling for words rather than a capacity for feeling through words.» Først når stemmen uttrykker en genuin, gjerne spontan følelse blir poesien på høyde med seg selv, slik at en sannhet finner sted i kråketærne på det hvite arket.

Utvidet anmeldelse: [Noord] 1-3

[Noord] 1-3
Lars Skinnebach, Kapitaland
Sigurd Tenningen, Vevet
Christina Kullmann, människor og verksamheter

Vi trykker her en utvidet versjon av Arne Borges anmeldelse av den nordiske utgivelsesserien [Noord], som ble trykket i Klassekampen i dag, 22. januar. De utvidede passasjene gjør muligens helheten noe løsere, men er tenkt å kunne åpne opp for videre diskusjon.

Før jul ble den nye nordiske utgivelsesserien [Noord] lansert som et resultat av et samarbeid mellom tre småforlag – norske Gasspedal, svenske OEI Editör og danske [FINGERPRINT]. Dette har resultert i tekstpamfletter fra Lars Skinnebach (D), Sigurd Tenningen (N) og Christina Kullmann (S). Trykksakene er gratis, noe som er fast praksis hos Fingerprint, og ble utdelt på stoppestedene på deres lille skandinaviaturné. De er nå tilgjengelige på Audiatur, hvor man kun betaler porto.
   Formatet ser ut til å gi både etablerte og mindre etablerte forfattere og poeter en ny plattform, samtidig som det bidrar til å styrke den nordiske utvekslingen – eller kanskje simpelthen ta denne utveksling for gitt, grunnet våre språklige forutsetninger for en felles litterær offentlighet. Materialet – resirkulert papir som allerede bærer preg av å ha blitt lest og svertet av andre bøker i sekken min – vitner om en prosessuell, intervenerende agenda, eller for å trekke Walter Benjamin litt ut av kontekst: «Betydelig litterær virksomhet kan bare oppstå i streng veksling mellom å handle og skrive; den må utvikle de uanselige former som vil ha større innflytelse i arbeidene kollektiver enn bokens fordringsfulle, universelle gest, dvs.: flyveblad, brosjyrer, tidsskriftartikler og plakater.»

Kommunismekalender: Sluttspillet – og begynnelsen

Slavoj Zizek samtaler med Alain Badiou. Idet det ser ut til å være slutt – publikum forlater konferansen og kommunismekalenderen er over –  fortsetter diskusjonen og en ny start innledes. For kommunismen er spørsmålet om hvordan man kan begynne på ny igjen, med en ny begynnelse, sentralt. I dagens luke utfører Remi Nilsen, som er redaktør for den norske utgaven av Le Monde Diplomatique, en lesning av Slavoj Zizeks bidrag «How to Begin from the Beginning». Med dette avsluttes kommunismekalenderen, og vi vil benytte anledningen til å takke alle som har bidratt. 

Kommunismekalender: Frihet, likhet og viljen til brorskap – Jacques Rancière og Peter Hallward

Jacques Rancière ser ut til å ha funnet seg til rette i rollen som læremester, mens en yngre mann, til forveksling lik Peter Hallward, forsøker å tilegne seg kunnskapen. I kommunismekalenderens nest siste luke utfører Kristoffer Jul-Larsen, som er stipendiat i nordisk litteratur ved NTNU, en lesning av både Rancières og Hallwards bidrag til The Idea of Communism. I morgen avslutter vi kommunismekalenderen med Remi Nilsens lesning av Slavoj Zizeks bidrag «How to Begin from the Beginning».

Kommunismekalender: Alessandro Russo - Did the cultural revolution end communism?

 Kommunismeskalenderen fortsetter i det nye året (og stopper aldri, vi er den permanente revolusjonen). I dag presenterer Torgeir Holljen Thon, medredaktør og fast bidragsyter på PPP, bidraget til den italienske sosiologen Alessandro Russo (til venstre på bildet), «Did the Cultural Revolution End Communism? Eight Remarks on Philosophy and Politics Today». I morgen skriver Kristoffer Jul-Larsen om Jacques Rancière.