Slavoj Zizek samtaler med Alain Badiou. Idet det ser ut til å være slutt – publikum forlater konferansen og kommunismekalenderen er over – fortsetter diskusjonen og en ny start innledes. For kommunismen er spørsmålet om hvordan man kan begynne på ny igjen, med en ny begynnelse, sentralt. I dagens luke utfører Remi Nilsen, som er redaktør for den norske utgaven av Le Monde Diplomatique, en lesning av Slavoj Zizeks bidrag «How to Begin from the Beginning». Med dette avsluttes kommunismekalenderen, og vi vil benytte anledningen til å takke alle som har bidratt.
*
Finished, it's finished, nearly finished, it must be nearly finished.
(Pause.)
Grain upon grain, one by one, and one day, suddenly, there's a heap, a little heap, the impossible heap.
(Beckett, Endgame)
Nok en jul er over. Rituell markering av en begynnelse. En forgangen begynnelse, gjentatt til det forskjellsløse. En begynnelse som en gang introduserte tanken om universalitet. Sluttspillet er innledet, utfallet later til å være klart, det ender ikke bra, men hvordan begynne på ny igjen, med en ny begynnelse, i stedet for en regressiv dialektikk av kreativ destruksjon?
Hvis man drister seg til å ta ordet «kommunisme» i sin munn i selv de mest oppgående sosiale lag, vil man etter kort tid støte på ordet «umulig» (i mer ureflekterte lag hopper «folkemord» raskt fram). Man kunne kanskje formulert en lov à la Godwins om uunngåelige sammenligninger med Hitler i nettdebatter av en viss størrelse; at innen fem minutter etter utsigelsesøyeblikket («kommunisme») vil et ontologisk postulat om umulighet (eller en moralsk fordømmelse) strupe enhver seriøs meningsutveksling om påfallende nødvendige samfunnsendringer.
I en tid hvor framtiden objektivt ser blekere ut enn på lenge – herfra kan det bare gå nedover: velstandssamfunnet er umulig å opprettholde, pensjoner er umulige, klimaavtaler er umulige, reallønnsvekst umulig, utvidet demokrati er umulig, konkurranseevnen dikterer alt – framstår ideen om substansiell samfunnsendring som et forskremt spøkelse. Maktesløst innesperret i en historisk karantene som stadig gjentas av hagtvetske ideologer og kapitalrealister – «ethvert ønske om samfunnsendring ender i massemord», en forunderlig pastisj over Nietzsches passive nihilisme (viljen til å ikke ville, utslette sin egen vilje – gjerne via den Andre, slik Deleuze og Guattari leser nazismen i Mille Plateaux)[i].
«De skjuler det ikke, de ler frydefullt og skriker: ’Han vil falle om et minutt! Fortjener det, galning!’» skriver Lenin i 1922 i «On Ascending a High Mountain» som Slavoj Zizek siterer i siste tekst i On the Idea of Communism, med tittelen «How to Begin from the Beginning». Lenins tekst forbereder nederlaget til Den nye økonomiske politikken (NEP) og advarer om farene og vanskene som ligger i å virkelig endre samfunnet etter den militære seieren i borgerkrigen. Lenin foreskriver møysommelig arbeid, med analogien om fjellklatrere som i jakten på den riktige ruta bør ta den farlige veien tilbake til utgangspunktet og begynne på nytt, i stedet for å falle for fristelsen å bare gå tilbake til forrige punkt. Try again, fail again, fail better … sier Zizek med Beckett. I dag synes det snarere som om spørsmålet ikke er hvordan man skal begynne fra begynnelsen, men hvor begynnelsen i det hele tatt befinner seg?
*
HAMM: Have you not had enough?
CLOV: Yes! (Pause.) Of what?
HAMM: Of this... this... thing.
CLOV: I always had. (Pause.)
Not you?
HAMM (gloomily): Then there's no reason for it to change.
CLOV: It may end.
(Beckett, Endgame)
Ifølge Zizek er menneskeheten truet på fire fronter. Apokalypsens fire ryttere, skriver han et annet sted:[ii] 1) Vår materielle livsverden står i fare for å ødelegges av en økologisk katastrofe; 2) vår sosiale livsverden – våre digitale, kulturelle, kunstneriske, kreative frisoner, våre allmenninger – er i ferd med å havne fullstendig på private hender gjennom juridisk oppdeling og stykksalg; 3) vår biologiske natur trues av bioteknologiens utsikter til å forme rent konkret mennesket i det rådende verdi- og produksjonsregimets bilde; 4) og ikke minst ekskluderes stadig større deler av menneskeheten, med murer, gjerder, grenser og voksende slumbyer.
Ifølge Zizek, dreier de tre første seg om våre felles væren-i-verden – Mitsein, communitas, kommunisme som en førpolitisk, ontologisk fellesværen, slik Jean-Luc Nancy skriver.[iii] Den siste «rytteren» er den avgjørende, ifølge Zizek, fordi den er subjektiv i streng forstand. De ekskluderte, homo sacer, som kun har sin singulære universalitet til felles, har i seg potensialet til å bli et revolusjonært subjekt, ettersom de nettopp ikke bare er ekskluderte materielt og fysisk sett, men også fra identitetslogikken den rådende ideologien hviler på. Og det er denne kategorien som skiller kommunismen fra de falmende drømmene i sosialdemokratiet. Eller som Zizek sier det: «Sosialismen ønsker å løse de første tre motsetningene uten den fjerde, uten proletariatets singulære partikularitet. Den eneste måten det globale kapitalistsystemet kan å overleve sine langsiktige motsetninger og samtidig unngå kommunistløsningen, vil bli å gjenoppfinne en slags sosialisme – forkledd som kommunitarisme, populisme, kapitalisme med asiatiske verdier, eller noe sånt. Framtiden vil bli kommunistisk … eller sosialistisk.»
Med Paolo Virno kunne vi hevde at kapitalismen har sin kommunisme og sosialisme, det vil si at den innlemmer deres sosiale og organisatoriske idealer i kapitalakkumulasjonens tjeneste.[iv] Men som Virno også påpeker, innstifter denne kapitalismen enda sterkere ekskluderinger med sin perverterte fortolkning av de tradisjonelle kommunistiske slagordene om å avskaffe lønnsarbeidet (frilansing), avskaffe staten som makt- og beslutningsmonopol (nyliberalisme). Ifølge Zizek er det nettopp referansen til de som ekskluderes som «berettiger termen kommunisme». Uten denne referansen, dette subjektet, blir miljøvern bare «et spørsmål om bærekraftig utvikling, immaterielt eierskap et utfordrende juridisk sakskompleks og biogenetikken et etisk problem».
Finnes det et slikt revolusjonært subjektet in spe? Som Zizek skriver, var det «store definerende problemet til vestlig marxisme […] mangelen av et revolusjonært subjekt: hvordan kan det ha seg at arbeiderklassen ikke fullbyrdet overgangen fra i-seg-selv til for-seg-selv og konstituerer seg som en revolusjonær aktør?» Vil de stadig voksende gruppene av på-vei-til-å-ekskluderes kunne forene seg og forme et revolusjonært subjekt? Er det bare et spørsmål om tid før spanske flygeledere, franske sykepleiere, engelske studenter, papirløse innvandrere, romani, nyutdannede uten arbeidsutsikter, fattig gresk ungdom, osv. osv. innser at det rådende kapitalistisk-parlementariske systemet ikke vil kunne gi en framtid uten stadige kutt i lønn, kutt i offentlige tjenester, kutt i pensjoner, kutt i rettigheter, flere gjerder, overvåkningskameraer, sikkerhetsvakter, at klimaendringene ikke respekterer kapitalens grenser? Eller vil de hver for seg holde fast på «sosialismens» ekskludering?
Det finnes en moderne myte, som sannsynligvis er dannet av den franske revolusjonen så vel som oktoberrevolusjonen, som sier at økonomisk og sosial kollaps leder til revolusjon i kommunistisk eller sosialistisk retning. De to ovennevnte revolusjoner er vel unntakene snarere enn regelen. Denne myten har slått ut i full blomst de to–tre siste årene. Etter at finansfjellet begynte å vakle, kom det en sitring i lufta, Marx var på bestselgerlistene, avisforsidene var fulle av melankoli for en tapt tid. En drømmeaktig forventning om at dette da måtte lede i retning bort fra (finans)kapitalismen, hang i lufta. Men til hva?
*
And the horizon? Nothing on the horizon?
CLOV: (lowering the telescope, turning towards Hamm, exasperated):
What in God's name could there be on the horizon?
(Beckett, Endgame)
Det mangler ikke på kapitalismekritikk i dag, som Zizek påpeker et annet sted, og det har det heller ikke gjort på lang tid. Dagens Næringsliv og superkapitalist Stray Spetalen har kunnet synge det melankolske refrenget om at «det hele er over». The Economist, Newsweek og en drøs andre liberalistiske og/eller nyliberalistiske publikasjoner har klint til med store bokstaver om sosialisme på forsidene. Uten at det har hatt noe å si. Kongen og halvkongeriket kunne sikkert utbasunert det samme uten at det ville endret noe som helst, annet enn at Dagbladet ville ryddet litt plass på debattsiden, og Morgenbladet ville skrevet nok en tørrvittig reportasje. Endringspotensialet sitter ikke i ordene, noen må gripe anledningen, nekte å gå med på umulighetene.
De ekskluderte er som nevnt nøkkelen for Zizek, som mener man må holde fast på horisonten om en kommunistisk-egalitær frigjøring nettopp i relasjon til de sosiale gruppene som på grunn av deres mangel på en bestemt plass i den «private» ordenen til det sosiale hierarkiet, står direkte for universalitet. Men selv om de står utenfor denne ordenen av eierskap og sosialt sanksjonert identitet, betyr det ikke at deres begjærsobjekter ikke befinner seg på innsiden. «Normalitet begynner å miste sitt grep,» skriver deleuzianeren Brian Massumi i en passasje Zizek siterer. «Denne oppløsningen av normalitet er en del av kapitalismens egen form for makt. Det er ikke lenger disiplinær institusjonell makt som definerer alt, det er kapitalismens evne til å produsere variasjon – fordi marked mettes. De særeste affektive tendensene er ok – så lenge de gir avkastning.» Det Zizek ikke siterer fra Massumi her er hvordan kapitalismens mangfoldsproduksjon også er en begjærsproduksjon. Forutsetningen for kommersialiseringen av variasjon, er at varene begjæres. Det må formes subjekter definert av disse begjærene, altså den etterhvert ontologiske betegnelsen vi daglig får presset på oss, nemlig «forbruker». Hvordan skal vi revolusjonere en orden som har som selve sitt prinsipp konstant selv-revolusjonering? spør Zizek ut fra Massumi. Svaret hans er at nettopp denne prosessen der kapitalismen tar opp i seg deterritorialiserende bevegelser og krefter og reterritorialiserer dem innenfor kapitalstrømmene, åpner opp et rom for revolusjon som vil bryte den onde sirkelen av revolt og gjeninnskrivning. Ideen er nesten ordrett hentet fra Anti-Ødipus, bortsett fra at begjærsproblematikken er fjernet.[v] For hvem er det som reterritorialiserer, gjeninnskriver, holder fast på «systemet», om ikke subjektene som begjærer det? Eller med en parafrasering av Deleuzes parafrasering av Wilhelm Reichs parafrasering av Spinoza: Hvorfor begjærer menneskene sin egen undertrykkelse?[vi]
*
Yes, yes, it's the most comical thing in the world. And we laugh, we laugh, with a will, in the beginning. But it's always the same thing. Yes, it's like the funny story we have heard too often, we still find it funny, but we don't laugh any more.
(Beckett, Endgame)
Vi bør legge merke til at Zizek i «To Begin from the Beginning» siterer Lenins arbeid etter oktoberrevolusjonen, og borgerkrigen. Nettopp på det punktet når det virkelige arbeidet begynner, begynnelsen på tindebestigningen, når slaget er vunnet, men ikke krigen. For revolusjonen er ikke utfordringen, men erkjennelsen at revolusjoner i de fleste tilfeller ikke ender bra. For å bruke en Zizeks trope kunne man si at dette problemet/blindveien er sin egen løsning. Revolusjoner er som oftest negative, enten de er kapitalistiske eller antikapitaliske. De drives fram av at det bestående ikke lenger er levelig i en mer eller mindre konkret og akutt forstand. De har som oftest ikke et positivt prosjekt, kun en negasjon av det bestående. Negasjonen av negasjonen, vil dermed være å skape positive begjær som ikke lar seg innfange av det bestående, altså intensivere i en forstand kapitalismens begjærsproduksjon, kjøre den av hengslene, slik at det kontinuerlige, ideologiske imperativet «nyt!» plutselig fester seg til et «objekt» (en utopi) som ikke lenger lar seg innfange (som nettopp ordet kommunismen kan være betegnelsen på?).
Revolusjonens utfordring er i denne forstand å skape nye institusjoner i videste forstand. I en annen versjon av denne teksten[vii] trekker Zizek fram Lenins håpløse prosjekt med å skape et nytt «ekspertorgan», Den sentrale kontrollkomiteen, som skulle skape en maktbalanse gjennom å kontrollere Sentralkomiteen og dermed begrense dannelsen av en ny herskerklasse, byråkratklassen. Vi bør kanskje ta Zizek på ordet når han snakker om å begynne fra begynnelsen med henvisningen til Lenin og NEP, i stedet for slik det nesten alltid gjøres når man snakker om kommunisme, å starte fra slutten. I stedet for å nok en gang vise at slutten er nær, at de objektive betingelsene for endring er til stede, er tiden kanskje inne for å være virkelig revolusjonær å begynne å snakke om alternative institusjoner, frigjøre begjæret fra det eksisterende. Altså, begynne med begynnelsen i stedet for å strande i et evinnelig gjentakende sluttspill.
[i] «I fascismen er staten mindre totalitær enn suicidal. Det finnes i fascismen en realisert nihilisme.» Gilles Deleuze og Félix Guattari, Mille Plateaux, Ed. de Minuit, 1980.
[ii] Slavoj Zizek, Living in the End Times, Verso, 2010.
[iii] «Communism, the Word», i Zizek og Douzinas, The Idea of Communism, Verso, London, 2010, s. 145–154.
[iv] Paulo Virno, A Grammar of the Multitude, Semiotext(e), 2004. http://www.generation-online.org/c/fcmultitude3.htm.
[v] Zizek står i større gjeld til Deleuze & Guattari enn han selv vil vedgå, særlig i Organs without Bodies – Deleuze and Consquences (Routledge, New York, 2004). Det dukker stadig opp deleuzo-guattarianske begreper og tenkemåter i Zizeks verk, som for eksempel i den aktuelle passasjen, som også er svært talende for Zizeks forhold til Deleuze. Her ser vi hans ortodokse («freudianske») fortolkning av Lacan. Zizek holder fast på det Reelle, og dermed at begjærsobjektet (petit objet a som «det umulige Reelle») er en sprekk eller et gap i den symbolske orden, mens Deleuze & Guattari (særlig i Anti-Ødipus) leser Lacan i retning av at det Reelle som noe som kontiunerlig produseres av begjæret (altså det ubevisste som en fabrikk og ikke et teater). I motsetning til Deleuze & Guattari utelukker Zizek a priori et positivt, produktivt begjær.
[vi] Gilles Deleuze og Félix Guattari, Anti-Ødipus, Spartacus, 2000, s. 40.
[vii]«How to Begin from the Beginning», New Left Review, mai-juni 2009. http://www.newleftreview.org/?view=2779
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar