Utvidet anmeldelse: [Noord] 1-3

[Noord] 1-3
Lars Skinnebach, Kapitaland
Sigurd Tenningen, Vevet
Christina Kullmann, människor og verksamheter

Vi trykker her en utvidet versjon av Arne Borges anmeldelse av den nordiske utgivelsesserien [Noord], som ble trykket i Klassekampen i dag, 22. januar. De utvidede passasjene gjør muligens helheten noe løsere, men er tenkt å kunne åpne opp for videre diskusjon.

Før jul ble den nye nordiske utgivelsesserien [Noord] lansert som et resultat av et samarbeid mellom tre småforlag – norske Gasspedal, svenske OEI Editör og danske [FINGERPRINT]. Dette har resultert i tekstpamfletter fra Lars Skinnebach (D), Sigurd Tenningen (N) og Christina Kullmann (S). Trykksakene er gratis, noe som er fast praksis hos Fingerprint, og ble utdelt på stoppestedene på deres lille skandinaviaturné. De er nå tilgjengelige på Audiatur, hvor man kun betaler porto.
   Formatet ser ut til å gi både etablerte og mindre etablerte forfattere og poeter en ny plattform, samtidig som det bidrar til å styrke den nordiske utvekslingen – eller kanskje simpelthen ta denne utveksling for gitt, grunnet våre språklige forutsetninger for en felles litterær offentlighet. Materialet – resirkulert papir som allerede bærer preg av å ha blitt lest og svertet av andre bøker i sekken min – vitner om en prosessuell, intervenerende agenda, eller for å trekke Walter Benjamin litt ut av kontekst: «Betydelig litterær virksomhet kan bare oppstå i streng veksling mellom å handle og skrive; den må utvikle de uanselige former som vil ha større innflytelse i arbeidene kollektiver enn bokens fordringsfulle, universelle gest, dvs.: flyveblad, brosjyrer, tidsskriftartikler og plakater.»

Sigurd Tenningen. Man kan spørre seg om vi ikke i vår tid tenderer mot å overdrive skillet mellom voksne og barn, og om denne rollesementeringen rammer begge parter negativt. Mens vi i våre barn dyrker homo ludens-idealet – sport, tegning, musikk, teater o.l. – ser det ut til at kreativiteten må ta slutt en gang (med mindre man blir ballkastende kommunikasjonsmedarbeider); man vokser opp til å bli en ansvarlig borger – uten illusjoner. Der barna roses for å skape sine egne lekeplasser, nøyer vi oss med underholdningsindustriens tilbud; først når vi siden blir senile, kommer ballene og gitarene tilbake som kommunale tilbud. De få anledningene vi unner oss til å nyte hverandres fellesskap – være ren kommunikabilitet – bør helst legitimeres innenfor en økonomisk-rasjonalistisk tenkemåte, best illustrert i slagordet til veldedighetskonseptet Rødnesedagen: «Gjør noe som fenger for penger». Selv utagerende one night stands bærer preg av denne tenkemåten, som prosjekter med god eller dårlig avkastning innenfor vår lille private nytelsesøkonomi.

I sin forrige utgivelse, Gæa (også på Gasspedal, 2007), oppsøkte Sigurd Tenningen en fantastisk verden gjennom drømmene, og det var mulig å på den ene siden assosiere til Jorge Luis Borges’ fabler, samtidig som at teksten «240 K (kriminalfortelling)», minnet om den franske gruppa Oulipo og deres selvpålagte, kreativitetstriggende begrensninger: alle ordene begynner på k og danner til slutt en kriminalfortelling.
   Med [Noord] finnes en annen begrensning: formatets lengde. I Vevet er det erindringen som står sentralt: barndommen og tiden som renner gjennom oss.[1] Det dreier seg ikke om å gå i barndommen for å mimre om en trygg, ansvarsløs fortid gjennom husker du-scener man skal kjenne seg igjen i – selv om barndommens mikrokosmiske sjørøverier er kjente nok. Heller er det et forsøk på å innlemme imaginasjonens tilstedeværelse i det voksne liv, hvor håret gråner og trekker seg tilbake. Erindringen og forvrengningene av den, er alltid til stede og gjør at «minnene» strømmer på «så jeg ikke lenger kan skille dem fra brødkniven og avisoppslaget jeg har liggende på bordet foran meg.» Som tanken selv, beveger teksten seg uanstrengt fra en mer generell utlegning om erindringens vesen, til å omhandle episoder fra en barndomssommer under en rhodondendronbusk, kalt vevet.

Selv om Tenningen, som Proust, følger sporet av en tapt tid, er det ikke for å tette skoddet mellom selvet og dets omgivelser ved å gi subjektet fylde og holde det i tømmene. I en paradoksal bevegelse blir erindringen – ens egen fortid – det punktet hvor identiteten dels går i oppløsning: «Ennå i dag hender det at fotografier kan oppheve meg på den samme måten; den umulige likheten tømmer meg innenfra og lar meg flyte ut i rommet der jeg oppløses av alle ting.»
    Når fortelleren gjenkjenner foregående slektsledd i sin egen hodeform, brukes ikke dette til å slå fast at han hører hjemme et bestemt sted og bør finne sin plass. Snarere er han bebodd: «Noen minner er flyktige og dukker bare opp når jeg drømmer. Det er som om de fører en egen tilværelse der inne, helt uavhengig av meg selv.»

I et intervju på danske DR2,[2] som jeg hørte etter at denne teksten ble sendt til Klassekampen, snakker Tenningen om en uintendert overordnet tematikk i de tre [Noord]-utgivelsene – rom – og han refererer til Sloterdijks tanker om sfærer og hvordan man hele tiden skaper sin egen virkelighet, som barna under rhodondendronbusken. Tenningen hevder, med Sloterdijk, at dette ikke er noe som slutter med barndommen, men følger oss hele livet: «For Sloterdijk er det et antropologisk poeng at mennesket er det vesen som bygger og skaper seg sin verden. Jeg synes det er interessant at dette foregår allerede hos små barn – og at det vi ser på som formålsretta, rasjonelle strukturer i samfunnet egentlig er en fortsettelse av det samme deliriet.»[3]

Christina Kullmann står bak Noords eneste diktutgivelse foreløpig, og er for meg et ukjent navn. Om det er tiden som tematiseres hos Tenningen, er det kanskje rommet människor och verksamheter utforsker. Det selvfølgelige settes i scene, med nedstrippede sider som gjerne har kun én eller to verselinjer, som: «vi går på trägolvet», «gula grävmaskiner gräver», «vita streck på asfalten» og «det står en skylift vid bygget». Med dette antydes muligens komplekse storøkonomiske prosesser som står bak boligbygging og logistikk i privat eller offentlig regi.
   Det finnes mange vi i diktsamlingen, men hvem som er inkludert i viet og ikke, er skiftende. Skillet går blant annet mellom dem som har eiendom («vi har en tomt här») og dem som ikke har det («vi söker bostad»). I noe som likner et funnet objekt fra et eiendomsfirma, står det: «totalt äger och förvaltar vi drygt 220 fastigheter med en area på cirka 2,7 miljoner kvadratmeter». Om man ikke ønsker å gå like langt som anarkisten Proudhon som hevdet at all eiendom var tyveri, så peker likevel människor och verksamheter på de maktforholdene som er knyttet til eiendom, som i følge Rousseau ble naturliggjorte da samfunnspakten ble dannet, med fatale følger. Dessuten antydes det brister i det skarpe skillet mellom dem som er innenfor og utenfor: «vi sover i sängar» går på neste side over i «okända husdjur».
   Man trenger ikke være mer radikal enn FNs 25. menneskerettighetskonvensjon om man hevder at alle har rett til et godt sted å bo, og i en tid hvor det har blitt allment akseptert å spekulere i boliger som salgsobjekter, samtidig med at et kommende regjeringsparti reagerer frenetisk ovenfor en hver boligokkupasjon, virker Kullmanns manøver underliggjørende og skjerpende.[4]

Lars Skinnebach. Fra væren-i-tiden og væren-i-rommet, er vi i Kapitaland over i en slags væren-i-Syden. Lars Skinnebach, best kjent som poet, har i dette prosastykket sendt jegpersonen på familieferie til Asia, omringet av servile tjenere: «[de] stresser mig en smule, men det er sikkert en erfaring jeg deler med de fleste idioter, der stiller sig i den situation, at de er bekymret over deres privilegier.» De vestlige turistene isoleres fra hverandre i sine forskjellige pakkeløsninger; hyttene er plassert slik at man ikke se over til hverandre: «Det sikrer din uforstyrrede udsigt, den individuelle lykke.»

Tilfeldighetene ledet til at jeg samtidig med dette leste Henning Hagerups essay om politisk lyrikk, kalt «Ikke solen men en brann», hvor han beskriver Brechts eksildikt «Nachdenkend über die Hölle» om den realiserte amerikanske drømmen som et sant helvete: «At ingen, ikke en gang overklassen, kan trives i helvete, er et ledemotiv i diktet, og betoner den gamle (men alt for lett glemte) marxistiske oppfatningen av de øvre samfunnslagene som like slavebundet under kapitalismen som underklassen er, skjønt de har en større økonomisk frihet, eller en større frihet til å kjøpe.»

Både herre og trell nedverdiges i sitt samhørighetsforhold, men i Brechts tilfelle står dikteren på utsiden og sympatiserer med en viss ironi med det øvre lag. Skinnebach, på sin side, er sauset inn i relasjonen som priviligert idiot.  Når han skriver «Jeg har større sympati med de andsatte her end med mig selv», bør det ikke oppfattes som en selvmedlidende og usmakelig påstand fra forfatterens side, for å sikre ens selvoppfattelse som «god på bunnen», men heller som en iscenesettelse av den sentimentalitet som oppstår i den tosidig uverdige relasjonen. Ethvert forsøk på å forsvare sin egen luksustur som en måte å få fart på reisemålets økonomi – som man så ofte hører fra dem som har reist til fattige områder og «lagt igjen penger» – , vil etter en gjennomlesning av Kapitaland ha en enda beskere smak i munnen enn tidligere.

Avslutningsvis kommer følgende dikt:

Kigger på skyskrabere
og ser det hele glimte
Hver gang et andet menneske
kigger på mig
bliver jeg omfavnet
af lovgivning, det er min pligt
at bilde mig tingene så smukt ind
at jeg ikke bliver, senere
likvideret. Mit eget blik
hæmmer mig kun
her er verden
enten boede der ikke så mange børn
i de gyldne lande, tidligere eller også
er det en hidsig eftermiddag
og senere mødes vi
står som en lunge
på gaden, ånder

Dette bragte mine tanker mot Juliana Spahrs «Dikt skrive etter 11. september 2001», gjendiktet av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke i Alle med lunger kopla saman, hvor

Alle med lunger pustar rommet inn og ut slik at alle med lunger pustar rommet mellom hendene inn og ut (...)

slik at alle med lungar pustar rommet mellom hendene og rommet kring hendene og rommet i rommet og rommet i bygningen som omsluttar rommet og rommet i dei næraste nabolaga og rommet i byane og rommet i regionane inn og ut osv.

Som dypere og dypere åndedrett følger diktet en akkumulativ bevegelse som impliserer sammenheng: Vi som er mennesker, med lunger, puster sammen, er koblet til det samme rommet. Annelie Axén og Simen Hagerup skriver i etterordet til Spahrs, at hun er i et nærmest teknokratisk diktunivers, «der det ikkje lenger er mogleg å skrive anti-krigsdikt, berre krigsdikt.» Man kunne kanskje si tilsvarende om Kapitaland, at det ikke lenger er mulig å skrive anti-globaliseringsdikt, bare globaliseringsdikt. Heller ikke poeten velger sin samtid; alt hva vi priviligerte idioter nå vet om verden, innreflekteres, og det finnes ingen utside å trekke tilbake til: «Hver gang et andet menneske / kigger på mig / bliver jeg omfavnet / af lovgivning». Mikkel K. Frantzen har i sin anmeldelse i danske Information påpekt forskjellen mellom det danske og engelske ordet love – lover eller kjærlighet, noe en av Morgenbladets journalister forøvrig også skrev om noen uker tilbake, angående sitt forsøk på å få fast oppholdstillatelse til sin mexikanske kjæreste. Den «frie flyten» av varer og tjenester virker å være langt mer fleksibel enn menneskenes muligheter til å bevege seg over landerensene. Tenk bare på hvordan ordet «lykkejeger», som vi med stolthet brukte på vår onkel i Amerika, i dag har blitt et skjellsord i det politiske ordskiftet, en figur simpelthen ingen kan sympatisere med. Lykken får du finne i den staten du er født inn i, og selv om vi står sammen på gaten og ånder den samme lufta, så kan våre nasjonale opphav sørge for at ikke love, men lov, will tear us apart.


Fotnoter


[1] Som det fremkommer i min anmeldelse forøvrig, har jeg kalt Tenningens tekst en tematisering av væren-i-tiden, og i man kan kanskje hevde at dette er noe grovkornet, tatt i betraktning at mesteparten fortellingen omhandler episodene rundt (rommet) «vevet». Jeg la sterk vekt på innledningen, hvor altså erindringen står i fokus, og lot den ligge som et bakteppe for resten av teksten. Jeg syns stadig det har noe for seg, men innbiller meg heller ikke denne gangen å ha gjort en uttømmende lesning.
[2] Hør intervjuet her.
[3] Transkriberingen er lånt fra Gasspedals redaktør Audun Lindholm, delt på Underskog. 
[4] Tenningens bemerkning om Sloterdijks sfærer kan muligens også appliseres på Kullmann. Tidlig i diktsamlingen skriver hun «köra rundt // byta bil», og på nest siste side står det skrevet: «leksaksbilen kör rundt på lekmattan». Selv om verken Tenningen eller Kullmann skriver med et surrealistisk billedspråk, så kan Adornos siste avsnitt i essayet «Når vi ser tilbake på surrealismen» muligens appliseres på tenkningen barn/voksen og sfærekonstruksjonen: «Modernitetens barnebilete er samanfattninga av det sakligheten dekkjer til med eit tabu, fordi det minner den om dens eige tinglige vesen og om at den ikkje blir ferdig med dette: at dens rasjonalitet blir verande irrasjonell. [... N]år surrealismen sjølv verkar forelda i dag, er det fordi menneska nettopp nektar seg sjølv det medvitet om fornekting som vart halde fast i surrealismens negativ.» Muligens faller denne assosiasjonen litt på siden, men jeg lar den stå. 

Litteratur og lenker

Adorno, Thedor W. Notar til litteraturen
Bredeveien, Jo Moen. «Velkommen til Norge», i Morgenbladet
Frantzen, Mikkel Krause. «Skinnebach holder sig (næsten) på måtten», i Information
Hagerup, Henning. Vinternotater
Spahrs, Juliana. Alle med lungar kopla saman
Tenningen, Sigurd. Gæa