Vi publiserer her siste del av brevvekslingen med Jørn H. Sværen, gjort i anledning utgivelsen av Dronning av England. (Les første del her.) Diktsamlingen feires i kveld (2/2-11, kl 19) på deichmanske bibliotek, Grünerløkka. Grunnet skjenkeregler må man sende en uforpliktende påmelding til cathrine.stroem@gmail.com om man ønsker å være med. Opplesninger, rimelig drikke, salg av bøker.
Kjære Jørn,
Takk igjen for meningsfulle kommentarer. «En død metafor er et billedlig uttrykk som ikke lenger blir oppfattet som et billedlig uttrykk. Tiden går.» Du inviterer virkelig til seinlesning; jeg oppfattet først ikke «tiden går» som en død metafor. Jeg leste det ganske enkelt dit hen at med tiden blir metaforene døde, men jeg leste ikke samtidig at du slo dette fast gjennom å bruke en død metafor. Min erfaring, som trolig også er grunnen til at jeg lenge har hatt (og stadig har) vansker med å lese poesi, er nettopp at jeg ikke er i stand til å se ordene som står der. Det er som om det umiddelbart igangsettes en abstraheringsprosess, som jeg tror er mindre billedskapende enn den er informasjonsetterspørrende: hva skal dette bety? Når det står «tiden går», leser jeg kanskje «tiden passerer», «lenge etterpå», «klokka går» eller liknende. Jeg ekstraherer ut det jeg tror er meningen og oversetter den ukritisk til en frase med beslektet semantikk. Møtet med din bok konfronterer meg særlig med dette, og det er jeg takknemlig for.
Det kan kanskje virke avsporende at jeg snakker om meg selv som leser, men jeg tror ikke jeg er alene om mine utfordringer knyttet til å lese (dikt). Jeg tror ikke vi nødvendigvis var flinkere til å lese før, men det er neppe en kontroversiell påstand å hevde at måten jeg leser på er formet av min daglige omgang med tekst, ord, bilder: informasjon. Tidligere hadde jeg tv og fulgte flere dagsaviser. Under frokosten står radioen stadig på. På toppen av det hele kommer internett.
Under Audiatur-festivalen i 2009 snakket, hvis jeg husker riktig, både Robert Fitterman og Steven Zultanski om skimming (skumlesing), og hvordan enkelte konseptuelle verk var ment å skulle skummes fremfor å leses mer inngående. (Kenneth Goldsmiths Soliloquy, hvor han skriver ned absolutt alt han sier i løpet av en uke, legger kanskje opp til en slik lesning.) Dette forsto jeg som et forsøk på å imøtekomme informasjonsstrømmene som gjennomsyrer våre liv på en historisk sett unik måte, ved å innreflektere dette formmessig i verket – liknende da Andy Warhol hevdet at hans film av John Giorno som lå og sov (Sleep, 1963) trolig var bedre egnet til å bli diskutert enn å faktisk ses i sin helhet. (Analogt med skumlesning kunne man eventuelt spolt seg gjennom filmen i høy hastighet.) Selv tenker jeg at en slik strategi står i fare for å bli ren mimesis av en informasjonsutvikling forfatteren burde stille seg kritisk til og intervenere mot med andre midler. Det snakkes iblant om at poesien ikke forholder seg til tiden man lever i – men hva slags tid lever vi i? Hvem tar tiden?
Mitt poeng er at Dronning av England er det motsatte av dette, og jeg konfronteres med min skumlesende teksttilnærming gjennom at den overhodet ikke fungerer. Dette gjelder riktignok det meste av hva jeg ville kalt god prosa og poesi, men det blir særlig tydelig med det knappe antallet ord per side hos deg.
Roubauds kritikk av avantgarden er interessant, og hvis jeg har forstått det rett, vil ulike tenkere som Friedrich Kittler og Jacques Rancière i dag heller snakke om lag i kulturen, og påpeker de forskjellige kunst- og teknologiformenes sameksistens, selv om de riktignok har visse nedslag i historien hvor de dominerer mer enn ellers. Da blir det fåfengt å si «vi lever i 2011» som et argument i seg selv, eller «vi er ferdig med det der nå». Jamfør dine egne håndbundne bøker, som ifølge bruddtenkningen skulle tilhørt en forgangen epoke. Så hvor står vi med dette? Forfekter Dronning av England menneskets treghet; muligheten av å opprette forbindelseslinjer helt tilbake til antikken? Et forsøk på å gå i dialog med historien? Du skriver i En kirke:
kilder
ruiner er kirker
de dyrker jorden mellom dem
Hvis man velger å lese de to nederste linjene i sammenheng, noe jeg selv gjør ettersom du har satt dem på samme side, får vi en besjeling av ruinene, altså at de dyrker jorden mellom dem. Jeg vil ikke pålegge diktene dine transcendentale pretensjoner – man trenger ikke lese en besjeling som en metafysisk påstand. Er dette et forsøk på å tydeliggjøre figuren ruin, altså et bilde på noe som var, som ikke lenger er? Vil du i så fall gå med på å kalle det en slags «refortrylling av verden», riktignok uten illusjoner? Forsøker du å vise at figuren fremdeles finnes, selv om den ikke trenger garanti i noe hinsidig?
La meg så gå over til ditt spørsmål: Du skrev til meg før jul at du «jobber med en implisitt politisert skriving». Kunne du si noe mer om det?
Tankene mine rundt dette er ikke spesielt dyptpløyende, og ettersom jeg ikke har fulgt med i diskusjonene rundt poesi og politikk mer enn et års tid, så vil jeg trolig stå i fare for både å gjenta det allerede talte, og å overse mulige innvendinger på mine påstander. Det slår meg at det er fåfengt å skrive et manifest om politisk diktning. Eller et essay, eller en aforisme. Hadde dette eksistert, kunne vi lest det. Men det finnes anslag – mange av dem er fruktbare. I «Ikke solen, men en brann» skriver Henning Hagerup om forholdet mellom lyrikk og politikk, og han drar på Adornos «Tale om lyrikk og samfunn», som argumenterer for at selv om lyrikken er avhengig av samfunnet, griper den også utover det, i kraft av sin subjektivt vinklede påberopelse av noe grunnleggende allment – en menneskeverdigere samfunnstilstand enn den foreliggende. Altså bør diktet være et Zeitgeist – men også alltid noe mer: det både fanger tiden og griper utover den. Det diktet som tematiserer spenningsforholdet mellom diktets avhengighet til samfunnet og dets overskridelse av det, har en politisk mulighet. Et bilde: Et lyrisk jeg på en skute som er i hardt vær og tar inn vann. Skuta er staten, den er i krise, men forlater man den, drukner man.
La meg forsøke å eksemplifisere min implisitt politiserte skriving. Det handler ikke om å stille seg på utsiden og fare med en ramsalt sosialrealistisk kritikk (eller hyllest) à la Arnulf Øverland, Nordahl Grieg og Rudolf Nilsen, men dette er vel uansett en inntørket stråmann. Innenfor mitt skjøre rammeverk handler det om å se hvordan samfunnet bor i meg, og hvilke motstandsstrategier som finnes. Hvorfor får jeg gåsehud på ryggen av filmklipp jeg misliker av politiske og moralske grunner? Å ikke akseptere gåsehuden som en naturlig reaksjon, snarere som en av mange affekter som kroppen min produserer av grunner som skyldes samfunnet jeg lever i, er et eksempel. Samtalene i universitetskantinene er et annet: Hva snakker vi om og hvordan? Det virker åpenbart at vår virkelighetsoppfatning preges av hvordan vi formulerer virkeligheten. Avisene formulerer virkeligheten, poetene gjør det samme. Og filosofene og politikerne og kvinnen og mannen i gata. Iblant blir jeg svimmel av å tenke på at det bor folk overalt.
Danske René Jean Jensen, som debuterte i fjor, skriver: «hvordan gøres den hjernevaskede beskidt igen»? Det er sikkert begrensende å plukke en enkelt linje ut av en større sammenheng og lese den som en politisk ytring. Jeg har blitt fortalt at Fredrik Nyberg skriver i tidsskriftet Luj at det politiske diktet alltid bør spørre seg hvorfor det har valgt diktet som sjanger (og ikke kronikken, som en hvilken som helst partipolitisk spire ville valgt). Å trekke enkeltlinjer ut på denne måten er kanskje å overse Nybergs betimelige bemerkning, men RJJ skriver tross alt en nærmest aforistisk poesi til tider, og jeg drister meg til å plukke han fra hverandre.
Hvordan gjøres den hjernevaskede tilskitnet igjen? For meg fungerer dette på flere nivåer. Begrepet «hjernevask» plukkes fra hverandre, eller det tas ut av den vante konteksten: undertrykkende diktaturer som hjernevasker befolkningen. Mange nordmenn sitter på dagbladet.no og hånler av nordkoreaneres verdensanskuelse. Det er et interessant faktum. Hva fylles hjernen opp med – skitnes til med – etter at den har blitt vasket? Begrepet utstilles; enten er alt hjernevasking, eller ingenting er det. Jeg heller mot det første, vi vasker og skitner til hverandres hjerner hele tiden, det er uunngåelig – og med dette følger ansvarliggjøring. «Vi deltar alle i produksjonen av mening», skriver du. Metaforikken om tilskitning blir for meg dessuten en identitetspolitisk ytring. Vi ser i dag en utvikling i Europa, hvor man som en motreaksjon på økt ikke-vestlig innvandring begynner å dyrke en nasjonal identitet, med bunader, bukkehorn og det hele. Det skapes dermed et renhetsideal, ikke bare i samfunnet generelt; den enkelte person stiller krav til sin egen identitet, hvor man forsøker å fortrenge det faktum at den er et resultat av impulser fra alle steder og tider. I stedet forsøker man å bygge murer: mellom Europa og den tredje verden, mellom seg selv og den «beskidtningen» som hele tiden skaper det tilblivende selvet. Politiske representanter drar norske verdier opp av baseballcapen.
Således kan jeg kanskje si at det politiske jeg tenker på i min implisitt politiserte skriving, er knyttet til produksjonen av identiteter. Motstrategien handler kanskje om en form for selvomsorg; å tillate seg selv å være mange, tillate andres innvirkning i ens liv – også utenfor kjernefamiliens oppdragelse. «Ikke for at nå frem til det punkt hvor man ikke længere siger jeg, men for at nå frem til det punkt hvor det ikke længere er vigtigt om man sier jeg eller ej.» (Deleuze & Guattari, Tusind plateauer.) Jeg tenker meg en identitetskritisk poetikk, som likevel ikke avstår fra å skrive «jeg». Juliana Spahr sier, i et intervju i Vinduet gjort av Audun Lindholm:
«Jeg er redd for at anklagene mot subjektiviteten i poesien har brukt jeget som stråmann. Anklagene dreier seg heller om narsissisme. De dreier seg om dikt som ikke undersøker privilegiene de tar del i, og om poesi som stiller opp svar. [... Jeg forsøkte] å tenke over hva som kan være komplisert ved subjektiviteten, og samtidig anerkjenne den; å bevege meg vekk fra denne 'krisen' og likevel unngå det bekjennende.»
Et forsøk fra meg:
det er stille i rommet
så er det kaldt,
hele veien
jeg kjenner meg igjen
samler utvekstene, utveksler
fluktlinjer, synger til min make
kvitrevitt kvitt kvitt kvitrevitt kvitt kvitt
det dirrer i stolpene, i
fallet griper fingrene vilt
Jeg sendte deg denne blant flere av mine diktskisser tidligere – du har kanskje noen bedre eksempler der. Med fare for å forenkle mitt eget dikt, vil jeg driste meg til å se at det iscenesetter en slags identitetsoppløsning. Jeg spriker i alle retninger, kleber seg fast til verden på forskjellige måter. «jeg kjenner meg igjen» kan derfor både leses alvorlig og ironisk, gjerne samtidig. Forsøket på å «samle utvekstene» kan i så måte være et bilde på den nevnte muren rundt en selv, men i fallet griper fingrene vilt rundt seg. Det blir vilt, det hele, kvitrevitt. Åpningen med stillhet, deretter kulde, kan kanskje leses som et forsøk på å koble sansene fra hverandre, slik fingrene koples fra kroppen (utvekster). Det blir nevnt en og annen protese, en avdød persons hologram og liknende i andre forsøk. Fluktlinjene er kanskje hentet fra Tusen platåers vokabular – stolpene kan kanskje forstås som dirrende telefonstolper – forbindelser. Full spredning. René Jean Jensen skriver:
jeg ville så gerne være
i nuet men det står
udenfor mig
med fugle i
Det er ikke tilfeldig at jeg snakker rundt emnet – jeg har som du skjønner ikke noe klart svar på det. Et forsøk her, et forsøk der.
Gode ønsker,
Arne
*
Kjære Arne,
takk igjen, jeg setter pris på at du skriver så personlig. Dette er morsomt:
Min erfaring, som trolig også er grunnen til at jeg lenge har hatt (og stadig har) vansker med å lese poesi, er nettopp at jeg ikke er i stand til å se ordene som står der.
Jeg har det omvendt, det er derfor jeg ikke leser romaner. Til kildene:
kilder
ruiner er kirker
de dyrker jorden mellom dem
Hvis man velger å lese de to nederste linjene i sammenheng, noe jeg selv gjør ettersom du har satt dem på samme side, får vi en besjeling av ruinene, altså at de dyrker jorden mellom dem.
Jeg tenker på 'de' som en gruppe mennesker i dette tilfellet. Jeg er forsiktig med besjeling. Men jeg kan forstå at du leser det slik, ting oppstår på en side. Hva med den første linjen? Jeg har lettere for å forestille meg at 'de' står til 'kilder', hvis jeg skal knytte forbindelser. Er den for langt unna?
Å lese er også et oversettelsesproblem. Fra fransk til norsk for eksempel. Pronomenet il er 'han' eller 'den' eller 'det'. Pronomenet elle er 'hun' eller 'henne' eller 'den' eller 'det'. Intetkjønn finnes ikke. Hvis disse pronomenene står uten en kontekst, som i et fragment for eksempel, så er det uklart hva det skal bety. Jeg skjemmes over mange valg i oversettelsene mine. Jeg driver likevel på, det er en annen og langsommere måte å lese på.
Det ene ordet på motstående side:
kilde
Det er det eneste som står på en venstreside i de små bøkene.
Jeg vil ikke pålegge diktene dine transcendentale pretensjoner – man trenger ikke lese en besjeling som en metafysisk påstand. Er dette et forsøk på å tydeliggjøre figuren ruin, altså et bilde på noe som var, som ikke lenger er? Vil du i så fall gå med på å kalle det en slags «refortrylling av verden», riktignok uten illusjoner? Forsøker du å vise at figuren fremdeles finnes, selv om den ikke trenger garanti i noe hinsidig?
En «refortrylling av verden» – det er store ord. Jeg ville kanskje heller kalle det «en gjenoppvekkelse av ordet», med Sjklovskij. Men det handler ikke om fremmedgjøring eller underliggjøring. Du siterer Karl Kraus: «Jo nærmere vi betrakter et ord, desto større er den avstand det stirrer tilbake fra.» Det er bedre. Ord er ruiner. Ruinen fremkaller forestillinger om både tid og rom. Våre bilder av verden er bygget på ruiner, vi leser historien gjennom dem. Det er en skjør konstruksjon.
Tusen takk for diktene dine. Jeg liker tonen i dem, det avmålt akutte, og blandingen av høyt og lavt («vi har da ytringsfrihet her i landet»). Jeg liker hvordan dette ender:
de usynlige trådene
fra øyet til hjernen
vendte jeg meg til
protesen:
jeg hører hva du sier
Jeg ble sittende og tenke på Tom Raworth etter å ha lest diktene dine. Han er en formidabel sitattekniker, og morsom. Fra «Gaslight»:
poetry is neither swan nor owl
but worker, miner
digging each generation deeper
through the shit of its eaters
to the root—then up to the giant tomato
Raworth siterer et brev fra faren i sine «Letters from Yaddo», apropos våre «vansker med å lese poesi»:
Dear Tommy, Wherever you are when you read this, we hope all goes well. We were very pleased to get your letter, and it was kind to send the book so carefully packed (I almost threw away the letter written on the cardboard). We read it with interest (including the laudatory words on the back of the jacket) and hope it will add to your reputation. I shall try to get the Penguin book in May. There seems to have been a poetry explosion, and the resulting poeticised particles are too small for me to handle mentally with any satisfaction. Sometimes I seem to hover on the edge of a meaning to these minutiae of sensibility, but finally it eludes me. Perhaps it is a private world that I am not supposed to enter. A pity, because beauty does not lose by being shared.
Det er et gripende portrett, og det er en treffende karakteristikk av Raworths dikt (these minutiae of sensibility). Jeg tenker ofte på foreldrene mine når jeg skriver. Jeg vokste opp i et hjem uten bøker. Du nevner Fredrik Nybergs tekst i Luj. Han siterer Jesper Olsson: «Vad varje dikt med ambitionen att bära ett politisk budskap til sina läsare i slutänden måste vara beredd att svara på är frågan om varför den valt att presentera sig som poesi.» Det er et godt spørsmål. Hvorfor har du valgt å skrive dikt? Jeg tenker på formen. Det er derfor jeg kom til å tenke på Raworth. De tidlige tekstene hans er fortsatt gjenkjennelige som dikt, i likhet med dine. Du snakker om «identitetsoppløsning» og «en identitetskritisk poetikk», og jeg tenker at du kan gå hardere til verks med tanke på formen. Raworths tekster er blitt mer og mer dystopiske og disjunktive med årene. Det er som om syntaksen gjenspeiler samfunnet, de brå overgangene, fra linje til linje, det ene utsagnet avløser det andre uten at vi rekker å dvele ved dem. Fra «West Wind»:
heart
where pain was
qualified search
through combinations
of impressions
for continuing
cold water
under pressure
colours change
with tilt
machines strike
electricity in sympathy
considering time
as two dimensions
dimpled
as frosted glass
line displacement
as motion ripples
later fragments
we assume
are one with those before
a sad dance
invoking your attention
for whom
does thought
translate?
Han leser i en stor fart, med samme trykk på hver linje. Det lyriske subjektet forsvinner i en strøm av informasjon. Det samme kan sies om de ikke-kreative strategiene som du kritiserer hos Kenneth Goldsmith osv. Det lyriske subjektet er forsvunnet og bare store mengder prosaisk informasjon gjenstår. Det finnes likevel en lyrikk i disse verkene, i de ordrette gjengivelsene av baseballkamper og vær- og trafikkmeldinger. En hverdagens poesi, med alle sine håp og skuffelser. Dette er også sørgespill. Goldsmith er en tragiker og en allegoriker. Hvis bøkene hans er politiske, så er de det først og fremst i kraft av sin idé. Veien er ikke lang til Duchamp, og kritikken ligner.
Jeg har ingen tro på en ren konseptualisme. Men jeg har heller ingen tro på det tradisjonelle modernistiske diktet. Du snakker om intervensjon «med andre midler». Det er bare å begynne.
J.
Kjære Jørn,
Takk igjen for meningsfulle kommentarer. «En død metafor er et billedlig uttrykk som ikke lenger blir oppfattet som et billedlig uttrykk. Tiden går.» Du inviterer virkelig til seinlesning; jeg oppfattet først ikke «tiden går» som en død metafor. Jeg leste det ganske enkelt dit hen at med tiden blir metaforene døde, men jeg leste ikke samtidig at du slo dette fast gjennom å bruke en død metafor. Min erfaring, som trolig også er grunnen til at jeg lenge har hatt (og stadig har) vansker med å lese poesi, er nettopp at jeg ikke er i stand til å se ordene som står der. Det er som om det umiddelbart igangsettes en abstraheringsprosess, som jeg tror er mindre billedskapende enn den er informasjonsetterspørrende: hva skal dette bety? Når det står «tiden går», leser jeg kanskje «tiden passerer», «lenge etterpå», «klokka går» eller liknende. Jeg ekstraherer ut det jeg tror er meningen og oversetter den ukritisk til en frase med beslektet semantikk. Møtet med din bok konfronterer meg særlig med dette, og det er jeg takknemlig for.
Det kan kanskje virke avsporende at jeg snakker om meg selv som leser, men jeg tror ikke jeg er alene om mine utfordringer knyttet til å lese (dikt). Jeg tror ikke vi nødvendigvis var flinkere til å lese før, men det er neppe en kontroversiell påstand å hevde at måten jeg leser på er formet av min daglige omgang med tekst, ord, bilder: informasjon. Tidligere hadde jeg tv og fulgte flere dagsaviser. Under frokosten står radioen stadig på. På toppen av det hele kommer internett.
Under Audiatur-festivalen i 2009 snakket, hvis jeg husker riktig, både Robert Fitterman og Steven Zultanski om skimming (skumlesing), og hvordan enkelte konseptuelle verk var ment å skulle skummes fremfor å leses mer inngående. (Kenneth Goldsmiths Soliloquy, hvor han skriver ned absolutt alt han sier i løpet av en uke, legger kanskje opp til en slik lesning.) Dette forsto jeg som et forsøk på å imøtekomme informasjonsstrømmene som gjennomsyrer våre liv på en historisk sett unik måte, ved å innreflektere dette formmessig i verket – liknende da Andy Warhol hevdet at hans film av John Giorno som lå og sov (Sleep, 1963) trolig var bedre egnet til å bli diskutert enn å faktisk ses i sin helhet. (Analogt med skumlesning kunne man eventuelt spolt seg gjennom filmen i høy hastighet.) Selv tenker jeg at en slik strategi står i fare for å bli ren mimesis av en informasjonsutvikling forfatteren burde stille seg kritisk til og intervenere mot med andre midler. Det snakkes iblant om at poesien ikke forholder seg til tiden man lever i – men hva slags tid lever vi i? Hvem tar tiden?
Mitt poeng er at Dronning av England er det motsatte av dette, og jeg konfronteres med min skumlesende teksttilnærming gjennom at den overhodet ikke fungerer. Dette gjelder riktignok det meste av hva jeg ville kalt god prosa og poesi, men det blir særlig tydelig med det knappe antallet ord per side hos deg.
Roubauds kritikk av avantgarden er interessant, og hvis jeg har forstått det rett, vil ulike tenkere som Friedrich Kittler og Jacques Rancière i dag heller snakke om lag i kulturen, og påpeker de forskjellige kunst- og teknologiformenes sameksistens, selv om de riktignok har visse nedslag i historien hvor de dominerer mer enn ellers. Da blir det fåfengt å si «vi lever i 2011» som et argument i seg selv, eller «vi er ferdig med det der nå». Jamfør dine egne håndbundne bøker, som ifølge bruddtenkningen skulle tilhørt en forgangen epoke. Så hvor står vi med dette? Forfekter Dronning av England menneskets treghet; muligheten av å opprette forbindelseslinjer helt tilbake til antikken? Et forsøk på å gå i dialog med historien? Du skriver i En kirke:
kilder
ruiner er kirker
de dyrker jorden mellom dem
Hvis man velger å lese de to nederste linjene i sammenheng, noe jeg selv gjør ettersom du har satt dem på samme side, får vi en besjeling av ruinene, altså at de dyrker jorden mellom dem. Jeg vil ikke pålegge diktene dine transcendentale pretensjoner – man trenger ikke lese en besjeling som en metafysisk påstand. Er dette et forsøk på å tydeliggjøre figuren ruin, altså et bilde på noe som var, som ikke lenger er? Vil du i så fall gå med på å kalle det en slags «refortrylling av verden», riktignok uten illusjoner? Forsøker du å vise at figuren fremdeles finnes, selv om den ikke trenger garanti i noe hinsidig?
La meg så gå over til ditt spørsmål: Du skrev til meg før jul at du «jobber med en implisitt politisert skriving». Kunne du si noe mer om det?
Tankene mine rundt dette er ikke spesielt dyptpløyende, og ettersom jeg ikke har fulgt med i diskusjonene rundt poesi og politikk mer enn et års tid, så vil jeg trolig stå i fare for både å gjenta det allerede talte, og å overse mulige innvendinger på mine påstander. Det slår meg at det er fåfengt å skrive et manifest om politisk diktning. Eller et essay, eller en aforisme. Hadde dette eksistert, kunne vi lest det. Men det finnes anslag – mange av dem er fruktbare. I «Ikke solen, men en brann» skriver Henning Hagerup om forholdet mellom lyrikk og politikk, og han drar på Adornos «Tale om lyrikk og samfunn», som argumenterer for at selv om lyrikken er avhengig av samfunnet, griper den også utover det, i kraft av sin subjektivt vinklede påberopelse av noe grunnleggende allment – en menneskeverdigere samfunnstilstand enn den foreliggende. Altså bør diktet være et Zeitgeist – men også alltid noe mer: det både fanger tiden og griper utover den. Det diktet som tematiserer spenningsforholdet mellom diktets avhengighet til samfunnet og dets overskridelse av det, har en politisk mulighet. Et bilde: Et lyrisk jeg på en skute som er i hardt vær og tar inn vann. Skuta er staten, den er i krise, men forlater man den, drukner man.
La meg forsøke å eksemplifisere min implisitt politiserte skriving. Det handler ikke om å stille seg på utsiden og fare med en ramsalt sosialrealistisk kritikk (eller hyllest) à la Arnulf Øverland, Nordahl Grieg og Rudolf Nilsen, men dette er vel uansett en inntørket stråmann. Innenfor mitt skjøre rammeverk handler det om å se hvordan samfunnet bor i meg, og hvilke motstandsstrategier som finnes. Hvorfor får jeg gåsehud på ryggen av filmklipp jeg misliker av politiske og moralske grunner? Å ikke akseptere gåsehuden som en naturlig reaksjon, snarere som en av mange affekter som kroppen min produserer av grunner som skyldes samfunnet jeg lever i, er et eksempel. Samtalene i universitetskantinene er et annet: Hva snakker vi om og hvordan? Det virker åpenbart at vår virkelighetsoppfatning preges av hvordan vi formulerer virkeligheten. Avisene formulerer virkeligheten, poetene gjør det samme. Og filosofene og politikerne og kvinnen og mannen i gata. Iblant blir jeg svimmel av å tenke på at det bor folk overalt.
Danske René Jean Jensen, som debuterte i fjor, skriver: «hvordan gøres den hjernevaskede beskidt igen»? Det er sikkert begrensende å plukke en enkelt linje ut av en større sammenheng og lese den som en politisk ytring. Jeg har blitt fortalt at Fredrik Nyberg skriver i tidsskriftet Luj at det politiske diktet alltid bør spørre seg hvorfor det har valgt diktet som sjanger (og ikke kronikken, som en hvilken som helst partipolitisk spire ville valgt). Å trekke enkeltlinjer ut på denne måten er kanskje å overse Nybergs betimelige bemerkning, men RJJ skriver tross alt en nærmest aforistisk poesi til tider, og jeg drister meg til å plukke han fra hverandre.
Hvordan gjøres den hjernevaskede tilskitnet igjen? For meg fungerer dette på flere nivåer. Begrepet «hjernevask» plukkes fra hverandre, eller det tas ut av den vante konteksten: undertrykkende diktaturer som hjernevasker befolkningen. Mange nordmenn sitter på dagbladet.no og hånler av nordkoreaneres verdensanskuelse. Det er et interessant faktum. Hva fylles hjernen opp med – skitnes til med – etter at den har blitt vasket? Begrepet utstilles; enten er alt hjernevasking, eller ingenting er det. Jeg heller mot det første, vi vasker og skitner til hverandres hjerner hele tiden, det er uunngåelig – og med dette følger ansvarliggjøring. «Vi deltar alle i produksjonen av mening», skriver du. Metaforikken om tilskitning blir for meg dessuten en identitetspolitisk ytring. Vi ser i dag en utvikling i Europa, hvor man som en motreaksjon på økt ikke-vestlig innvandring begynner å dyrke en nasjonal identitet, med bunader, bukkehorn og det hele. Det skapes dermed et renhetsideal, ikke bare i samfunnet generelt; den enkelte person stiller krav til sin egen identitet, hvor man forsøker å fortrenge det faktum at den er et resultat av impulser fra alle steder og tider. I stedet forsøker man å bygge murer: mellom Europa og den tredje verden, mellom seg selv og den «beskidtningen» som hele tiden skaper det tilblivende selvet. Politiske representanter drar norske verdier opp av baseballcapen.
Således kan jeg kanskje si at det politiske jeg tenker på i min implisitt politiserte skriving, er knyttet til produksjonen av identiteter. Motstrategien handler kanskje om en form for selvomsorg; å tillate seg selv å være mange, tillate andres innvirkning i ens liv – også utenfor kjernefamiliens oppdragelse. «Ikke for at nå frem til det punkt hvor man ikke længere siger jeg, men for at nå frem til det punkt hvor det ikke længere er vigtigt om man sier jeg eller ej.» (Deleuze & Guattari, Tusind plateauer.) Jeg tenker meg en identitetskritisk poetikk, som likevel ikke avstår fra å skrive «jeg». Juliana Spahr sier, i et intervju i Vinduet gjort av Audun Lindholm:
«Jeg er redd for at anklagene mot subjektiviteten i poesien har brukt jeget som stråmann. Anklagene dreier seg heller om narsissisme. De dreier seg om dikt som ikke undersøker privilegiene de tar del i, og om poesi som stiller opp svar. [... Jeg forsøkte] å tenke over hva som kan være komplisert ved subjektiviteten, og samtidig anerkjenne den; å bevege meg vekk fra denne 'krisen' og likevel unngå det bekjennende.»
Et forsøk fra meg:
det er stille i rommet
så er det kaldt,
i rommet
gjentakelsen truerhele veien
jeg kjenner meg igjen
samler utvekstene, utveksler
fluktlinjer, synger til min make
kvitrevitt kvitt kvitt kvitrevitt kvitt kvitt
det dirrer i stolpene, i
fallet griper fingrene vilt
rundt seg
Jeg sendte deg denne blant flere av mine diktskisser tidligere – du har kanskje noen bedre eksempler der. Med fare for å forenkle mitt eget dikt, vil jeg driste meg til å se at det iscenesetter en slags identitetsoppløsning. Jeg spriker i alle retninger, kleber seg fast til verden på forskjellige måter. «jeg kjenner meg igjen» kan derfor både leses alvorlig og ironisk, gjerne samtidig. Forsøket på å «samle utvekstene» kan i så måte være et bilde på den nevnte muren rundt en selv, men i fallet griper fingrene vilt rundt seg. Det blir vilt, det hele, kvitrevitt. Åpningen med stillhet, deretter kulde, kan kanskje leses som et forsøk på å koble sansene fra hverandre, slik fingrene koples fra kroppen (utvekster). Det blir nevnt en og annen protese, en avdød persons hologram og liknende i andre forsøk. Fluktlinjene er kanskje hentet fra Tusen platåers vokabular – stolpene kan kanskje forstås som dirrende telefonstolper – forbindelser. Full spredning. René Jean Jensen skriver:
jeg ville så gerne være
i nuet men det står
udenfor mig
med fugle i
Det er ikke tilfeldig at jeg snakker rundt emnet – jeg har som du skjønner ikke noe klart svar på det. Et forsøk her, et forsøk der.
Gode ønsker,
Arne
*
Kjære Arne,
takk igjen, jeg setter pris på at du skriver så personlig. Dette er morsomt:
Min erfaring, som trolig også er grunnen til at jeg lenge har hatt (og stadig har) vansker med å lese poesi, er nettopp at jeg ikke er i stand til å se ordene som står der.
Jeg har det omvendt, det er derfor jeg ikke leser romaner. Til kildene:
kilder
ruiner er kirker
de dyrker jorden mellom dem
Hvis man velger å lese de to nederste linjene i sammenheng, noe jeg selv gjør ettersom du har satt dem på samme side, får vi en besjeling av ruinene, altså at de dyrker jorden mellom dem.
Jeg tenker på 'de' som en gruppe mennesker i dette tilfellet. Jeg er forsiktig med besjeling. Men jeg kan forstå at du leser det slik, ting oppstår på en side. Hva med den første linjen? Jeg har lettere for å forestille meg at 'de' står til 'kilder', hvis jeg skal knytte forbindelser. Er den for langt unna?
Å lese er også et oversettelsesproblem. Fra fransk til norsk for eksempel. Pronomenet il er 'han' eller 'den' eller 'det'. Pronomenet elle er 'hun' eller 'henne' eller 'den' eller 'det'. Intetkjønn finnes ikke. Hvis disse pronomenene står uten en kontekst, som i et fragment for eksempel, så er det uklart hva det skal bety. Jeg skjemmes over mange valg i oversettelsene mine. Jeg driver likevel på, det er en annen og langsommere måte å lese på.
Det ene ordet på motstående side:
kilde
Det er det eneste som står på en venstreside i de små bøkene.
Jeg vil ikke pålegge diktene dine transcendentale pretensjoner – man trenger ikke lese en besjeling som en metafysisk påstand. Er dette et forsøk på å tydeliggjøre figuren ruin, altså et bilde på noe som var, som ikke lenger er? Vil du i så fall gå med på å kalle det en slags «refortrylling av verden», riktignok uten illusjoner? Forsøker du å vise at figuren fremdeles finnes, selv om den ikke trenger garanti i noe hinsidig?
En «refortrylling av verden» – det er store ord. Jeg ville kanskje heller kalle det «en gjenoppvekkelse av ordet», med Sjklovskij. Men det handler ikke om fremmedgjøring eller underliggjøring. Du siterer Karl Kraus: «Jo nærmere vi betrakter et ord, desto større er den avstand det stirrer tilbake fra.» Det er bedre. Ord er ruiner. Ruinen fremkaller forestillinger om både tid og rom. Våre bilder av verden er bygget på ruiner, vi leser historien gjennom dem. Det er en skjør konstruksjon.
Tusen takk for diktene dine. Jeg liker tonen i dem, det avmålt akutte, og blandingen av høyt og lavt («vi har da ytringsfrihet her i landet»). Jeg liker hvordan dette ender:
de usynlige trådene
fra øyet til hjernen
vendte jeg meg til
fulgte naboenes samleier med en viss interesse
protesen:
jeg hører hva du sier
Jeg ble sittende og tenke på Tom Raworth etter å ha lest diktene dine. Han er en formidabel sitattekniker, og morsom. Fra «Gaslight»:
poetry is neither swan nor owl
but worker, miner
digging each generation deeper
through the shit of its eaters
to the root—then up to the giant tomato
Raworth siterer et brev fra faren i sine «Letters from Yaddo», apropos våre «vansker med å lese poesi»:
Dear Tommy, Wherever you are when you read this, we hope all goes well. We were very pleased to get your letter, and it was kind to send the book so carefully packed (I almost threw away the letter written on the cardboard). We read it with interest (including the laudatory words on the back of the jacket) and hope it will add to your reputation. I shall try to get the Penguin book in May. There seems to have been a poetry explosion, and the resulting poeticised particles are too small for me to handle mentally with any satisfaction. Sometimes I seem to hover on the edge of a meaning to these minutiae of sensibility, but finally it eludes me. Perhaps it is a private world that I am not supposed to enter. A pity, because beauty does not lose by being shared.
Det er et gripende portrett, og det er en treffende karakteristikk av Raworths dikt (these minutiae of sensibility). Jeg tenker ofte på foreldrene mine når jeg skriver. Jeg vokste opp i et hjem uten bøker. Du nevner Fredrik Nybergs tekst i Luj. Han siterer Jesper Olsson: «Vad varje dikt med ambitionen att bära ett politisk budskap til sina läsare i slutänden måste vara beredd att svara på är frågan om varför den valt att presentera sig som poesi.» Det er et godt spørsmål. Hvorfor har du valgt å skrive dikt? Jeg tenker på formen. Det er derfor jeg kom til å tenke på Raworth. De tidlige tekstene hans er fortsatt gjenkjennelige som dikt, i likhet med dine. Du snakker om «identitetsoppløsning» og «en identitetskritisk poetikk», og jeg tenker at du kan gå hardere til verks med tanke på formen. Raworths tekster er blitt mer og mer dystopiske og disjunktive med årene. Det er som om syntaksen gjenspeiler samfunnet, de brå overgangene, fra linje til linje, det ene utsagnet avløser det andre uten at vi rekker å dvele ved dem. Fra «West Wind»:
heart
where pain was
qualified search
through combinations
of impressions
for continuing
cold water
under pressure
colours change
with tilt
machines strike
electricity in sympathy
considering time
as two dimensions
dimpled
as frosted glass
line displacement
as motion ripples
later fragments
we assume
are one with those before
a sad dance
invoking your attention
for whom
does thought
translate?
Han leser i en stor fart, med samme trykk på hver linje. Det lyriske subjektet forsvinner i en strøm av informasjon. Det samme kan sies om de ikke-kreative strategiene som du kritiserer hos Kenneth Goldsmith osv. Det lyriske subjektet er forsvunnet og bare store mengder prosaisk informasjon gjenstår. Det finnes likevel en lyrikk i disse verkene, i de ordrette gjengivelsene av baseballkamper og vær- og trafikkmeldinger. En hverdagens poesi, med alle sine håp og skuffelser. Dette er også sørgespill. Goldsmith er en tragiker og en allegoriker. Hvis bøkene hans er politiske, så er de det først og fremst i kraft av sin idé. Veien er ikke lang til Duchamp, og kritikken ligner.
Jeg har ingen tro på en ren konseptualisme. Men jeg har heller ingen tro på det tradisjonelle modernistiske diktet. Du snakker om intervensjon «med andre midler». Det er bare å begynne.
J.
Spennende lesning.
SvarSlett