«Vi er på møte i Planka Oslo. Det er under sterk tvil at vi har fått innpass på miljø-aksjonsgruppens første samling, i den grad at vi måtte tilbringe den første halvtimen på gangen. Først etter å ha gått oss vill i Hausmanias skrekkabinett av fargesprakende korridorer, for så å bli servert borsjtsj av en mystisk russerinne, får vi lov til å tre inn i det aller hemmeligste.»
Det er forestillingen om politisk aktivisme fra 60 og 70-tallet som fremdeles er referansegrunnlaget. Her er russeren på plass, det samme er den berømte Akp-paranoiaen – det er en lyssky gjeng vi blir introdusert for.
Journalisten innrømmer at dreadsfaktoren på plankerne er lavere enn forventet. Men karikaturpennen slippes ikke. Etter et intermezzo hos miljø- og samferdselsbyråd Jøran Kallmyr (Frp), er vi tilbake hos våre to fremmedartede aktivister, og referansen til «ung, norsk og politisk» når dessverre sitt lavmål med en referanse til Pelle og Proffen: «[Vincent] strekker seg, småstøl etter en times trikkekjøring. Ingen plankepenger i kassa til Ruter denne gangen. Vincent fisker frem en rullings. (Pelle, slapp a’!)»
Universitas leker med idealtypene, og bruker dem aktivt i miljøskildringens navn. Selv når journalisten moderer seg introduseres nye sjablonger:
«På Hausmania skjenker Matias kaffe fra en sliten plastdunk. Dype stoler og flat struktur dominerer. Ja, for det er noe skuffende lite oppviglersk over gjengen som sitter parkert i sofagruppen. Selv to jesuslignende fyrer som en kanskje kunne forventet mer av, later til å være mer innstilt på kaffe enn revolusjon.»
En slags korreksjon til tross; skildringene befinner seg godt innenfor rekkevidden av en idealtype. Sitter ikke leseren da likevel igjen med en følelse av at virkeligheten er som forestillingen?
Hva som er virkelighet og hva som er forestilling virker ikke klart etter å ha lest «Plankekjøring». Hva som er Universitas ønske med å dekke saken, er heller ikke godt å vite. Kravet fra sjangeren, dette dypdykket uten dykkerklokke, ser uansett ut til å prege artikkelen. I slike saker blir politisk vilje vinklet som noe alternativt i dagens Oslo; et infantilt krumspring man i beste fall omtaler som «motkultulturell» kuriosa i avisene.
Vi ønsker ikke å forfekte den såkalte objektive journalistikken. Valg av sak, valg av vinkling og valg av form gjør også journalisten til dikter, og disse valgene gjør også journalistikken subjektiv. Denne teksten synes imidlertidig først å fremst å være en reise inn i journalistens egne fordommer. Tintin i Kongo spør: Hva slags jungelskapninger er dette?
PPP
En avstandstaken fra det man oppsøker er vel journalistiskkens fortrinn, er det ikke? Hvis ikke, kunne man bare lest informasjonsbrosjyrer eller nettsider til det man måtte være interessert i.
SvarSlettOg at et medieskeptisk snikekollektiv med tilholdssted Hausmania gir visse forventninger hos lesere såvel som journalist er rimelig opplagt, og dermed et godt litterært bakteppe for en featureartikkel som denne.
Jeg er enig i at en avstandstaken til det journalisten undersøker er en fordel. At du kan oppsøke informasjon andre steder, som du sier, dersom du er interessert i informasjon på informantens premisser, er et godt poeng. Ankepunktet i kommentaren er likevel hvordan nonsjalant avstandstakning gjør at saken handler mer om journalistens fremmedkulturelle opplevelse enn om politikk. Hvis møtet mellom journalist og aktivister hadde foregått på Kaffebrenneriet, ville journalisten rett og slett bare hatt selve aksjonen igjen å skrive om. Da hadde Spetakkelet blitt annerledes. At det å beskrive forestillingene, som mulig også er tilstede hos leserne, er et godt litterært bakteppe, er jeg ikke enig i. Det blir vel skrevet en del svak journalistikk på de premissene i alle aviser, eller i tv.
SvarSlettPlanka Oslo kan vel neppe kalles medieskeptiske: http://plankaoslo.org/2011/02/14/planka_oslo_ut_i_verden/.Virker som det var god stemning i samtalen- kanskje det var journalisten som var aktivistskeptisk? Møystad og Bals har også skrevet litt i Universitas om bakgrunnen for aksjonen her: http://universitas.no/leserbrev/55843/hvorfor-planka-.
Guy Debord er flott, men jeg tror han ville blitt litt sur dersom han hadde fått høre at hans Société du Spectacle var blitt redusert til moralisering over en journalists fordommer.
SvarSlettEllers er jeg enig i kritikken.
Fine innspill her.
SvarSlettMagnus, jeg tror Debord til slutt ble sur over det meste, så det har du nok rett i. Det er mulig 'Spetakkelet' i Petters tilsvar sitter litt løst, men på et generelt plan er det vel ikke urimelig å applisere stor teori på små emner? Det innebærer vel ikke at man reduserer omfanget av tenkningen, bare at man finner ett nedslagsfelt (blant flere) hvor perspektivet bidrar til å sette tilfellet inn i en større sammenheng?
Dessuten ser jeg ikke på dette innlegget som moraliserende - vil du utdype det?
Andreas, takk for kommentar. Jeg kan være enig i din første innvending, men jeg er følger Petter i at din siste del ikke holder; jeg syns simpelthen ikke det er rimelig opplagt slik du synes å hevde.
Tilsvaret var en kommentar både til hovedinnlegget og til Petters kommentar.
SvarSlettJeg mener at konklusjonen, nemlig at teksten «først og fremst er en reise inn i journalistens fordommer», blir for enkel - og at det bidrar til å isolere, eller individualisere, et problem som i virkeligheten både er mer omfattende og har dypere røtter.
Journalisten kritiseres mer eller mindre eksplisitt for å innta en ovenfra-og-ned, objektiviserende holdning til fenomenet hun skriver om og for dermed å overse hva Planka egentlig handler om. Eller, det er i hvert fall slik jeg forstår referansen til Tintin i Afrika og de antropologene som i sin tid fulgte i kjølvannet av 1800-tallets kolonialisering.
Men slik står innlegget i fare for å gå i samme felle som den legger ut for journalisten. Man fremstiller journalisten som en idealtype, ja, man sammenlikner henne rett ut som en tegneseriefigur. I steden for å forsøke å undersøke de betingelsene som muliggjør en slik dekning, en slik vinkling og en slik form - i steden for å forsøke å besvare spørsmålet om «Hva som er Universitas ønske med å dekke saken [...]», reduserer man teksten til et uttrykk for en enkelt journalists idealtypiske fordommer, eller (a)politiske holdning («kanskje det var journalisten som var aktivistskeptisk?»).
Slik mener jeg at innlegget står i fare for å bli mer en forestilling om la société du spectacle (en slags «spectacle du spectacle») enn en kritikk (som jeg antar er intensjonen).
MMM.
SvarSlettMen Magnus, det innledes med å påpeke at artikkelen "faller inn i en journalistisk trend som også preger de mer etablerte mediene; en slags tongue-in-cheek ironisk avstandstagen til det man tilsynelatende nysgjerrig oppsøker."
Skal man nærme seg problematiske aspekter ved denne typen featureartikkel så tror jeg en av de bedre måtene er å ta utgangspunkt i en sak med teksteksempler vi kan diskutere tekstnært ut fra.
Jeg er ikke enig i at dette innlegget bidrar til å isolere problemet. Men vi kan godt bygge ut istedenfor å isolere.
*
Andreas brukte begrepet litterært bakteppe, jeg vet ikke hva det er, men dersom det sikter til de stemningsskapende grepene i teksten og de gjenkjennelige motivene som bygger ut rom for leserens innlevelse, da tror jeg det litterære bakteppet er noe av kjernen i problemet.
Er det ikke slik at innleggets frustrasjon nettopp retter seg mot de litterære grepene som benyttes i featuresaken? Særlig der hvor den frie dikteren har holder for hardt i pennen og skriver seg opp mot noen stereotypiske forestillinger? Når disse bildene i stor grad ikke samsvarer med virkeligheten blir det litterære bakteppet en løgnaktig stemningsfaktor.
For eksempel er styringsformen i foreningen Planka åpne allmøter, det er altså åpent for alle. Og det er ikke bare Universitas som til nød får «lov til å tre inn i det alle hemmeligste». Dette med åpne allmøter blir ikke nevnt i artikkelen.
*
«I steden for å forsøke å undersøke de betingelsene som muliggjør en slik dekning, en slik vinkling og en slik form - i steden for å forsøke å besvare spørsmålet om «Hva som er Universitas ønske med å dekke saken [...]»
Dersom problemet er konvensjoner i sjangerens form og vinkling, eller et ønske om «litterært bakteppe», så kan vi tilskrive journalisten (og avisa, redaktøren, osv) ansvaret for å ikke karikere seg selv inntil gjenkjennelige tegneseriefigurer. Og samtidig som vi 'isolerer' enkeltsaken så tvinger vi fram tanker om hvordan skrive feature inn i framtiden.
Dersom problemet og betingelsene for saken ligger et annet sted, hvor er det?
Det virker som har noen tanker omkring dette Magnus («problem som i virkeligheten både er mer omfattende og har dypere røtter.») - vi kan jo forsøke å nærme oss dette for en mer givende samtale enn hvem som er Spetakkel og hvem som er Conan. Noe tanker?
Kommentaren i seg selv handler mer om inntrykket journalisten legger igjen til leseren, enn forestillinger om journalisten, som jeg ikke oppfatter som et fokus (likefullt er det berettiget å peke på arbeidsmetoden). Formuleringen "først og fremst" i siste avsnitt kan kanskje strykes , siden vi er enige om at det handler om noe mer enn det. Ellers synes jeg det blir referert relativt disiplinert til tekstens innhold her, som Morten sier. Tintin-referansen faller kanskje utenfor den nevnte disiplinertheten, det kan jeg være enig i. Det er god stemning i artikkelen og kommentaren tuller litt tilbake med at Tintin er i jungelen.
SvarSlettDet kan hende at journalister i denne typen reportasjer ønsker å gi en målgruppe en leseropplevelse, hvor leseropplevelsen både er et difust og bestemt kriterie. Difust fordi det er så oppkonstruert etter vage forestillinger om hva "folk vil ha" og bestemt fordi dette kriteriet i seg selv er nok til å hevde en prioritering av en lettere og mindre undersøkende (eller utfordrende) stil. Jeg tror med dette kriteriet at journalist og redaksjon tenker seg et oppfatningsfellesskap hos målgruppen, og at teksten skal stemme overens med dette - slik vil det lønne seg å "skrive seg opp mot noen steriotypiske forestillinger".
Men dette graver ikke opp særlig mye av røttene.
Noen som kan peke på noe lignende i andre artikler?
Morten: det var ikke meningen å føre samtalen inn på et lite «givende» spor, og som sagt er jeg enig i mye av kritikken. Jeg mener heller ikke at innlegget som sådan bidrar til å «isolere og individualisere problemet», men at konklusjonen, hvis man kan kalle den det, står i fare for å gjøre det.
SvarSlettJeg er også enig i at det er svært nyttig å ta utgangspunkt i konkrete teksteksempler, og jeg er enig i at Plankekjøring-artikkelen er et eksempel på en type journalistikk som man ser svært mye av i norske aviser.
Men nettopp derfor mener jeg det blir feil å lese artikkelen som et uttrykk for journalistens fordommer. Hvis dette er et generelt problem med norsk featurejournalistikk, så fordrer det også en mer generell lesning.
Man kan naturligvis, som du påpeker, «tilskrive journalisten (og avisa, redaktøren, osv) ansvaret for å ikke karikere seg selv inntil gjenkjennelige tegneseriefigurer», og man kan håpe på at man dermed vil «tvinge frem tanker om hvordan skrive feature inn i fremtiden». Men jeg tror det er mer sannsynlig at man, ved selv å fremstille journalisten som Tintin i jungelen, isteden vil havne i en diskusjon om hvem som er Conan og hvem som er Spetakkel - en diskusjon vi kan være enig om er lite givende.
Jeg mener man må velge sine kamper, og sine motstandere, med omhu, og tror Planka gjør seg selv en bjørnetjeneste dersom de velger å ta opp kampen med journalister og avisredaksjoner. Ikke fordi journalister er så ekstremt intelligente, taleføre eller mektige (det er de ikke), men fordi de er apatiske, uengasjerte og uinteresserte.
Det er synd, men generelt sett tror jeg apati alltid vil trumfe engasjement i en direkte konfrontasjon. Dersom Planka ønsker å nå sitt politiske mål om fullfinansiert kollektivtransport i Oslo, mener jeg følgelig det vil være en uklok strategi å gå head-to-head med journalister og avisredaksjoner.
For bidra til å føre diskusjonen inn på et mer givende spor vil jeg foreslå at Plankekjørings-artikkelen først og fremst leses som et uttrykk for en generell depolitisering av norsk og europeisk samfunnsliv. «Ironisk distanse» - om det er riktig å kalle det det - preger ikke bare denne artikkelen, eller featuresjangeren som sådan, men er noe som karakteriserer den sosio-politiske uviklingen i Norge og Europa de siste 20 årene.
På bakgrunn av dette blir spørsmålet hvordan man skal snu denne utviklingen, noe post-marxister som Badiou, Zizek, Hardt og Negri alle har sine ideer om. Det kan være informativt å lese disse, men man får ikke nødvendigvis noen klar idé om hvordan man skal gå frem for å repolitisere slike ting som kollektivtransport i Oslo.
Jeg skal ikke selv påberope meg å vite hvordan man skal gå frem, men jeg tror en av de tingene man må tenke nøye igjennom er hvordan man skal forholde seg til mediene, og hvordan man eventuelt kan bruke mediene for å nå sine mål. Og selv om det er fristende å kjøre på med en Debord-inspirert kritikk, mener jeg man heller bør forsøke å slå fienden på hjemmebane, og bli bedre og mer kreative enn Geelmuynden og Kiese og First House på kommunikasjon.
Jeg vet ikke om det ble gjort i forkant av Universitas-intervjuet, men man kunne for eksempel ha gjort research på journalisten som skulle skrive artikkelen; man kunne lest gjennom featureartikkelene som er skrevet i Universitas de siste årene; og man kunne, på grunnlag av den informasjonen man hadde, lagt en strategi for hvordan man skal få Universitas til å skrive seriøst om budskapet istedenfor å henfalle til en retro-romantiserende fremstilling.
Det er naturligvis ikke mulig å kontrollere for alle faktorer, og noen ganger bommer man, men spørsmål man bør stille seg i etterkant er blant annet om det var lurt å invitere journalisten inn på Hausmania?; om det var lurt å si ja til å få dette dekket i form av en featureartikkel?; om det var lurt å si ja til at intervjuet ble gjort på trikken?; om det ble gjort nok for å få journalisten over på sin side?; om man ga journalisten for mye tid og tilgang?; etc.
Oppfatter journalisten som en Natt Og Dag/DB Fredag-journalist med godt fotfeste på 90-tallet. Det er et slags misforstått New Journalism-ideal, der de litterære virkemidlene og journalistens ego blir viktigere enn å fortelle en god historie og formidle noe interessant. Saken lyser av klassisk ungdomsarroanse, den som kjennetegner nybakte studenter som "vet alt" og skal opp og fram i verden.
SvarSlettOm man trenger å blande inn så mye medieteori i det vet jeg ikke. For aktivister er nok et godt register og en svarteliste over journalister mer nyttig enn å ha lest Debord og situasjonistene.
Typisk bør man kartlegge: Er dette en glup journalist som normalt skriver bra? Er dette en dust journalist som ikke har peiling på særlig mye? Har journalisten et tydelig politisk standpunkt (evt apolitisk "objektivt" standpunkt) osv?
Tror de fleste journaliste ville hatt svært godt av å bli avvist med en begrunnelse om at de var kjent for å være usaklige.
Hvem sa ungdomsarroganse? Eller arroanse som det egentlig står...
SvarSlettJeg er veldig usikker på om avstandtagen er et godt journalistisk prinsipp. F.eks er det mange journalister som aldri deltar i demonstrasjoner fordi de vil fremstå som "nøytrale". Problemet med dette er selvsagt at de ikke får innsikt i det fenomenet de skal beskrive. I sportsjournalistikken brukes f.eks ekspertkommentatorer som selv har drevet/driver med den sporten de kommenterer. Jeg kunne godt tenke meg f.eks Lillevolden som kommentator til opptøyer og demonstrasjoner. Mainstream-journalister bommer jo som regel totalt på dynamikken i slike situasjoner.
SvarSlettI den nevnte artikkelen er det ikke bare avstand men også IRONISK avstand. Dette er jo et retorisk grep som absolutt ikke er verdinøytralt.
Jeg er usikker på hvorfor akkurat det å snike på T-banen skal være en så revolusjonær form for aktivisme. Hvorfor ta fra kollektivselskapene, og gi til de egoistiske? Alle med et snev av analytiske evner skjønner at dette aldri kommer til å skape noen samfunnsendringer utover flere kontroller. Takkskalderefaenmegha.
SvarSlettJeg er også usikker på hvorfor akkurat det å snike på T-banen skal være en så revolusjonær form for aktivisme; jeg er usikker på hvorfor du skriver det, jeg lurer på hva du mener med revolusjonær aktivisme. Jeg forstår heller ikke spørsmålet ditt, men det er vel et retorisk spørsmål, noe som ikke gjør det mer forståelig.
SvarSlettAlle med et snev av analytiske evner skjønner bare det som står i avisen. Det skal noe mer til; flere snev, så det ikke blir for snevert.