17. maitale

Jeg og kjæresten var i ekstra godt humør. Jeg skal ha gått ned på kne i New York, og fått et umiddelbart ja fra den 17 år yngre milliardærarvingen. Jeg har åpenbart ikke gitt opp ekteskapet, og jeg har heller ikke latt meg skremme av tidligere erfaringer. På motevisningen koste jeg meg med døtrene mine, jeg var flydd inn som kveldens underholdning. Heller ikke denne gangen har jeg inngått særeieavtale. Jeg var uheldig og knuste diplomet, men lot ikke det legge noen demper på feiringen: Jeg ble satt pris på. –Her skulle mamma ha vært, ropte jeg ut foran de frammøtte. Vi kunne alle smile etter en vellykket prisutdeling. Jeg hevdet lenge at mitt ville liv var forbi, men 15. april ble jeg igjen tatt for kokainmisbruk etter en razzia – knappe tre måneder etter den forrige skandalen. –Jeg elsker kokain, skal jeg ha sagt i følge politirapporten. Jeg dro til Thailand for å komme meg unna oppstyret. Jeg er frustrert, men jeg lar meg ikke knekke. Jeg har tidligere snakket åpenhjertig om demonene mine og går nå regelmessig til møter for rusmisbrukere. Vi støtter hverandre i sorgen. Flere ganger ble de vitner til at jeg måtte tørke tårer. Det virker som om begeret begynner å bli fullt.

Det er liten tvil om at følelsene mellom oss er sterke. Jeg skal ha svart ja uten å nøle. Jeg har begynt å våkne klokken 08:00 hver morgen. Jeg har meldt flytting til Kypros, vi er derfor oftest å se i London. Kvelden før deltok vi på en veldedighetstilstelning. Jeg var blant dem som sa ja til å komme, og det var spesielt morsomt for henne. Jeg er et bevis på at en kjole ikke trenger å være fargesprakende for å vekke oppsikt. Jeg er en selvskreven gjest, jeg minner lite om min lubne rollefigur. Jeg jobbet på gatekjøkken og spiste skrapmat hver eneste dag. Jeg er stolt av min nye kropp.

Lørdag måtte jeg i ilden da familie og venner holdt et ellevilt utdrikningslag for meg. I tillegg måtte jeg vise hvordan man tar av seg trusa uten å ta av seg buksa. Jeg hadde knapt våknet søndag, før jeg gikk ut i hagen og heiste flagget. Alene i hagen denne fantastiske solskinnsmorgenen og med flagget vaiende i vinden, følte jeg meg stolt og veldig norsk. Det er herlig å få vokse opp i et slikt land. Jeg slår av en prat med både butikkansatte og kunder. Jeg dytter handlevogna selv når jeg gjør ukas innkjøp. Jeg elsker liv og røre, og blir beundret fra alle hold. Tradisjon tro viste jeg meg for mitt folk på bursdagen forleden. Derfor er det så viktig at man aldri glemmer de som ga sitt for at vi skal ha det slik.

For 20 år siden sto jeg på toppen av den norske ambassaden i Kuwait. Selv om jeg var hverdagslig kledd så glitret det kongelig i min nydelige safir- og diamantring. Byen hadde akkurat blitt befridd av amerikanske styrker. Sammen med daværende fotograf i Dagbladet Odd R. Andersen var jeg den første som satte beina i ambassaden, som til da hadde vært beleiret av irakiske soldater. Det første vi gjorde var å ta oss opp på taket og heise et norsk flagg. Jeg ble trukket fram av kona mi. Vi koste oss i sola, og bidro til en flott opplevelse. Stemningen var på topp da jeg latet som om jeg skulle kaste henne i vannet. Vi fikk tid til å prate sammen. De fleste så ikke en gang at det var meg: Min folkelige stil hylles av folket.

Jeg spiste lunsj sammen med min kommende svigermor på onsdag. Jeg gjorde unna søndagshandelen på Joker. I ettertid har jeg mange ganger tenkt på episodene. Alltid med gode minner. Hendelsene illustrerer hvor viktig det er for oss nordmenn å vise at vi er stolte og glade over å føle tilhørighet til lille Norge. Da jeg søndag så flagget vaie i nabohager og på skoler og i offentlige bygg, følte jeg noe av den samme stoltheten jeg følte på ambassadetaket i Kuwait by i 1991. Å flagge på frigjøringsdagen 8. mai er viktig for å hedre alle de som kjempet for at kommende generasjoner skal fortsette å kunne leve i et fritt og demokratisk land. Men vel så viktig er det å minne nye generasjoner nordmenn at det ikke er en selvfølge å kunne ha det så fredelig. Det krever mot og vilje til å bekjempe urettferdighet og udemokratiske røster som ikke respekterer det norske samfunn og levesett. Som drømmer om et «annet» og unorsk Norge. Jeg stilte opp på flekken da jeg ble invitert til å samle inn penger til kreftsyke barn, og smilte fra øre til øre mens en blind gutt malte meg i ansiktet, og senere fikk jeg prøvesitte i et akrobatikkfly. La oss nå stå sammen og være stolte av det vi har oppnådd. Å flagge er det aller minste hver og en av oss kan bidra med.