Stéphane Hessel - Indignasjon, sosialdemokrati og det kommende opprøret

I dagens Bokmagasinet i Klassekampen trykkes Arne Borges lesning av Stéphane Hessels Indignez-vous!, med tittelen Gør oprør i den danske oversettelsen av forlaget Tiderne Skifter. Vi publiserer her en utivdet versjon av teksten.


En fransk politisk pamflett med den besnærende tittelen «Indignez-vous!» har til nå solgt oppsiktsvekkende to millioner eksemplarer i hjemlandet og er oversatt til flere språk, blant annet dansk. Her har den fått den mer agitatoriske tittelen «Gør oprør» (men ville det ikke vært bedre å holde fast ved indignasjonen, for eksempel gjennom uortodoks imperativsbruk og assonans: Indignér jer!). Skriftet er skrevet av 93-åringen Stéphane Hessel, motstandsmann under andre verdenskrig og medforfatter av FNs menneskerettigheter.

Det er også den gamle mannen som taler, vel vitende om at hans dager snart er talte, og det er lett å bli beveget av dette: Hvilken vei skal vi som står igjen gå eller løpe, her hvor vi står rådville (og indignerte) med stafettpinnen i hånda? Hessel maner til kamp mot blant annet økende forskjeller under finanskapitalismen, rovdrift av jordas ressurser og uverdig behandling av papirløse innvandrere. Men hans indignerte tale er ikke forbitret, og selv om hans tale er rettet mot ungdommen er ikke harmen det. Håpet er de unge og fienden er korrumperte politikere, pengemakten og en doven presse. Påfallende er det kanskje at det ikke er ånden fra mai ’68 som påkalles, slik andre franske intellektuelle gjerne gjør, men kampen mot nazistene. Hessel flyktet selv til England da krigen brøt ut og sluttet seg der til de Gaulles motstandsgruppe. Senere ble han tatt til fange og sendt til konsentrasjonsleir, som han siden rømte fra. Han innrømmer at det var langt lettere å velge side under en så tilspisset situasjon, og senere under frigjøringen av Algerie, enn i dag: «Det var indlysende, at Algeriet skulle være frit.» Men med en allusjon til Jesu bergpreken – «Søg, og I skal finde» – oppfordrer han den enkelte til å la seg indignere på sin måte, og deretter handle; for det er nok elendighet å la seg provosere av i dag også. Alternativet er likegyldighet og apati (og det er alltids bare én uke til neste episode av Trygdekontoret på NRK3). Å politisere seg selv er det samme som å bli et menneske, som for Hessel blant annet kjennetegnes ved «evnen til at oprøres og det engagement, der følger deraf.»

Det er Hessels posisjon som gir teksten en tyngde den ikke kunne ha påberopt seg om den var skrevet av, for eksempel, meg selv – for det skrevne er ikke opppsiktsvekkende, verken som litteratur eller politisk argumentasjon. Han minner oss stadig om sine personlige erfaringer, og den retoriske effekten er at konklusjonene han drar blir styrket av talerens etos – hans moralske karakter gjennom et langt liv: «93 år. Det er sådan lidt ’sidste etape’ over det. Jeg begynder at kunne skimte målstregen.» Vi farer gjennom en blanding av hans intellektuelle forbilder, motstandskampen og dagens utfordringer. Særlig går det fort i svingene hvor han vedkjenner seg en hegeliansk historieforståelse, som han selv skylder sin egen «naturlige optimisme», ettersom hegelianismen «fortolker menneskehedens lange historie som en målrettet udviklingshistorie, hvori menneskeheden langsomt, men sikkert, vokser i frihed.» Uten videre kritisk refleksjon taler Hessel om å nå den «totale frihet», som for ham er «den demokratiske stat i sin idealform». Han vier riktignok Walter Benjamins historiefilosofiske teser en (svært) kort oppmerksomhet, for å fremvise et historiesyn som er kritisk til fremskrittet, men påkallelsen av Benjamin blir meget overflatisk og kommer ikke til sin rett i den lille pamfletten.

Den hegelianske historieforståelsen og tilliten til staten og politiske institusjoner som allerede finnes, setter «Gør oprør» i klar kontrast til en annen fransk utgivelse, «Det kommende opprøret» («L’Insurrection qui vient», 2007 – omtalt i Bokmagasinet tidligere i år). Selv om de deler oppfordringen om å gjøre opprør, står de langt fra hverandre i både samfunnsdiagnosen og bruken av midler. Tekstene er preget av å være skrevet fra henholdsvis innsiden og utsiden av samfunnet; Hessel er en respektert mann (med diplomatpass) som har utformet rettigheter og dannet institusjoner, mens Den usynlige komité, som de anonyme forfatterne av «Det kommende opprøret» kaller seg, skriver fra et utgangspunkt hvor katastrofen allerede har inntruffet: «Det er nytteløst å vente – på et gjennombrudd, på revolusjonen, kjernekraftapokalypsen eller en sosial bevegelse. Å stadig vente er galskap. Katastrofen er ikke på vei, den er her. Vi befinner oss allerede i sivilisasjonens sammenbrudd. Det er innenfor denne virkeligheten vi må velge side.»

Således kan man si at skrivekollektivet deler Margaret Thatchers påstand om at «det finnes ikke noe slikt som et samfunn» (men her stopper også likheten). Særlig kommer de på kollisjonskurs med Hessel i synet på volden. Den usynlige komités eksplisitte støtte til voldelige motstandsformer, som blant annet ble plukket opp til skrekk og advarsel av den frenetiske (eller tør man si rablende gale) programverten Glenn Beck i Fox TV, står i sterk kontrast til Hessels anmodning om en fredelig oppstand. Han kaller volden et uttrykk for forbitrelse, og setter heller sin lit til håpet. Det lyder naivt og moraliserende, men er begrunnet mer i pragmatikk enn avvisning av volden som sådan: «At sige, at ’volden ikke er effektiv’, er langt mere afgørende, end at tage stilling til, om man bør eller ikke bør fordømme dem, der hengiver sig til den. Terrorismen er ikke effektiv.» En terrorhandling vil, tross sin evne til å skremme mange med enkle midler, være et uttrykk for maktesløshet og impotens, og vil dessuten svekke sakens sympati i verdenssamfunnet. Som tidligere motstandsmann er Hessel klar over at det finnes øyeblikk hvor volden er nødvendig, men han befinner seg ikke i den borgerkrigliknende tilstanden som manes frem i «Det kommende opprøret» med påstanden at «[v]i lever under en okkupasjon, en politiokkupasjon.» For Hessel finnes det derimot stadig et samfunn som det er verdt å kjempe for – tross uverdig behandling av papirløse, rovkapitalisme og klimaendringer.

I et intervju som er oversatt på Vagants nettsider sier han: «Jeg har aldri satt pris på den ekstreme venstresiden. Når jeg forsvarer de papirløse, sier folk til meg: ’Alle må legaliseres!’ Jeg svarer dem: ’Nei, vi må ha en intelligent politikk. Hvis vi bestemmer oss for å legalisere alle og enhver, vil vi åpne opp for katastrofer.’ Ekstremvenstres talemåter, [...] som har enkelte svært sympatiske sider, synes for meg ikke å være svaret. Svaret, det er sosialdemokratiet.» Tross tittelen «Gør oprør», er det altså vanskelig å egentlig la seg opprøre av pamfletten. Lest opp mot «Det kommende opprøret» er det mer enn sideantallet som virker i tynneste laget. Sistnevntes analyser er langt skarpere tenkt og formulert, særlig når de beskriver dagens arbeidssituasjon som en mer politisk enn økonomisk nødvendighet, altså at dagens arbeid består mer i å «produsere seg selv [...] i et samfunn hvor produksjonen ikke lenger har noe objekt.»

Men når det kommer til hva som må gjøres, blir Den usynlige komité mindre overbevisende, i sitt snakk om blant annet å trene, eksperimentere, lære: «Det handler om å vite hvordan man slåss, dirker låser, fikser et brukket ben og behandler sykdommer; hvordan man bygger en piratradio; setter opp gatekjøkken; hvordan man sikter rett». Tablået viser igjen til en katastrofe som allerede har inntruffet, og deres løsninger virker mest besnærende i en slik situasjon, hvor det ikke lenger er noe fellesskap å forsvare, annet enn det kommende fellesskap. I ruinene av en forfeilet sivilisasjon kan man danne grunnlaget for noe nytt. Men er dette egentlig dagens situasjon? Ikke hvis man leser «Gør oprør», hvor den fredelige oppstand og historiens skrittvise gang mot frihet og verdighet allerede er godt på vei, forutsatt at vi stadig er i stand til å la oss indignere av uretten som begås mot andre.