Stoisk kosmopolitisme

I dag er stoisisme forbundet med «stoisk ro», med et individ som bevarer sinnsroen uansett hva som skjer i verden omkring henne. Men det er bare delvis sant at stoisismen består i denne radikale – og kanskje kan man si lidenskapsløse – avsondringen fra verden. Stoisismen er også uttrykk for en livsholdning som vender seg utover – mot verden, mot et større menneskelig fellesskap.

I konstruksjonen av mange lands nasjonale identitet – ikke minst den norske – var ideen om at naturen virker inn på et folks fysiske og kulturelle karakteregenskaper fremtredende. I den norske nasjonalromantiske kunsten på1800-tallet løftes særlig bonden frem som selve legemliggjøringen av det nasjonale og uavhengige. Den norske bonden, intimt forbundet med jordsmonnet og ubesudlet av fremmed påvirkning, ble sett som en autentisk representant for det egentlige norske. I dag tar man ikke omveien om natur, men henviser direkte til kultur – «det norske», «det europeiske» – når man vil skille skarpt mellom de som er innenfor og de som er utenfor fellesskapet, selv om de to – natur og kultur – flyter over i hverandre. Men det er uansett påfallende hvordan det man har benyttet for å naturliggjøre inndelingen av verden i ulike folk og nasjoner også kan brukes til det motsatte: å understreke verdens enhet.

I Amar Kanwars A Season Outside – en film som reflekterer over nasjonalismen med utgangspunkt i den berømte Wagah-grenseovergangen mellom India og Pakistan – løses  forbindelsen mellom naturen og det begrensede fellesskapet opp. Måten det gjøres på grenser kanskje til det banale, men er likevel virkningsfull. Fritt etter hukommelsen (jeg forsøkte å finne filmen på nett for å se den igjen, men lykkes ikke) tror jeg voiceoveren sier – monotont – at treet til venstre i bildet «tilhører oss» (India), mens de to i midten «er deres» (Pakistan). Men ingenting i naturen som vi ser tilsier at trærne tilhører et spesifikt fellesskap og ikke et annet. Ingen grenser er tegnet opp, det eneste man ser er natur som strekker seg utover i et åpent rom.

For den antikke stoiske filosofien fungerte nettopp naturen som grunnlag for en kosmopolitisk, fremfor en lokal og partikulær, orientering. Stoisismen oppstod i den klassiske greske antikken i en tid der den geografisk avgrensende og – ideelt sett – selvforsynte bystaten (polis) utgjorde rammen for både fellesskapet og den politiske tenkningen. Bystaten var preget av etnisk homogenitet, noe som ga næring til en forestilling om egen kulturs overlegenhet, sammenlignet med «barbarene» utenfor. Mot dette insisterer den stoiske tenkningen på at det er viktigere å tenke med henblikk på menneskeheten som helhet, fremfor i delmengder av den, som polis-fellesskapet, nasjonaliteter, etniske grupper, kulturer, osv. «Kosmos», som stoikerne, i likhet med kynikerne før dem, setter det i utgangspunktet avgrensede «polis» opp mot, var det gammelgreske ordet for både «himmel» og «verden», «orden» og «struktur». Begrepet uttrykker verdensaltet som en samlet enhet eller helhet, og er det alt – individet og fellesskapet – skal defineres i forhold til.

I stoisismen brytes skillene mellom «oss» og «dem», «greker» og «barbar», ned, og med henvisning til naturen betoner man verdens enhet og menneskenes likhet. Mennesket er situert i verden som en del av naturen (physis), hevdet stoikerne, og er dermed knyttet opp mot et styrende fornuftsprinsipp (logos) som er nedlagt i verdensaltet. «Naturen» fungerer på denne måten både på et deskriptivt og et normativt plan. Innenfor stoisismen handler det om å leve i overensstemmelse med naturen (physis) som strekker seg utover det partikulære, og omslutter menneskeheten og verden som helhet. Uansett hvilken partikulær situasjon individet måtte befinne seg i, så er menneskene dypest sett borgere av en grunnleggende felles verden – av kosmos – siden menneskene i sin artsbestemthet er definert og determinert av en og samme natur. Det handler om å gripe de felles betingelsene og forutsetningene som menneskeheten som helhet deler, fremfor å betone forskjellene og rangere ulike kulturer og språk. Det viktige er ikke det partikulære uttrykket for en kultur, men at menneskene, ut fra allmennmenneskelige betingelser, er fornuftsvesener som kan kommunisere med hverandre, danne fellesskap, ha etiske relasjoner, uttrykke seg gjennom kultur, osv. Beveger vi oss bort fra den klassisk greske stoisismen og over i den romerske, kan vi for eksempel se hvordan Marcus Aurelius, som  var keiser av romerriket fra år 161-180 e.Kr., argumenterer for et slikt syn i Til Meg Selv:

Hvis tankeevnen er felles for oss, har vi også felles fornuften som gjør oss til rasjonelle vesener. Av den følger også at vi har felles evnen til å gjøre oss opp en mening om hva vi bør gjøre og hva vi ikke bør gjøre. Derav følger igjen at loven er felles. Dermed er vi borgere. Det forutsetter at vi tilhører en stat. Da blir verdensaltet å ligne en stat. For hvilken annen stat kan man si at hele menneskeslekten tilhører? Fra denne felles stat har vi selve tankeevnen, fornuften og loven. Hvor skulle de ellers komme fra?

En ofte brukt innvending mot kosmopolitisme er at den fjerner lokal egenart og undergraver solidariteten og samholdet i samfunnet. En kritikk av globaliseringen de siste 20-30 årene har for eksempel gått ut på at den har oppløst nasjonalstatens og industrisamfunnets stabile identiteter: Hvis en «mannlig norsk arbeider» tidligere kunne vite hvem han var, hvor han hørte hjemme og hva han kunne forvente seg i livet, så har globaliseringen satt en stopper for dette. I møte med en global kapitalisme som støper alt i samme form og skaper et «McDonaldisert» samfunn der stabile identiteter definert av nasjon, klasse og kjønn erstattes av konsumentens flyktige valg på markedet, blir løsningen, ifølge denne – kan vi kalle den konservative? – argumentasjonen, å vende kosmopolitismen ryggen og vende tilbake til det lokale. Med stoiske briller på kan vi si at dette er å stille problemstillingen opp forkjært. Kosmopolitisme innebærer ikke at man må forkaste sin lokale tilknytning, men at de to nivåene får eksistere samtidig, side om side. Den kosmopolitiske innstillingen kan heller ses som et opprør mot homogenisering; kynikeren Diogenes' svar på spørsmålet om hvilken stat han var borger av – «jeg er verdensborger» – trenger ikke leses som en forkastelse av lokale tilhørighetsforhold og et ønske om at alle skal bli like. I stedet kan det leses som et opprør mot en situasjon der individets identitet langt på vei ble bestemt av hvilken bystat han tilhørte. Den lokale tilknytningen er tilfeldig – man bestemmer ikke hvilken stat man fødes inn i –, men som fornuftsvesener kan vi komme frem til universelle lover som gjelder alle, som Cicero (106 f.Kr.-43 f.Kr) skriver. Eller som Marcus Aurelius skriver i Til Meg Selv: «Min natur er rasjonell og sosial. I egenskap av Antoninus har jeg Roma til stat og fedreland, i egenskap av menneske sogner jeg til universet. Det eneste som gagner meg, er det som gagner disse to stater.»

Den form for kosmopolitisme som stoikerne går inn for kan også kritiseres for å være uforpliktende: Man skaper en tenkt etisk relasjon til menneskeheten som helhet, men denne helheten blir så abstrakt at man aldri trenger å etterleve den. Eller som Rousseau skriver i Émile fra 1762: «En filosof kan elske tartarene for at slippe plikten det er å elske sin neste.» Cicero mener imidlertid at det er naturlig at individet, også kosmopolitten, føler sterkest tilknytning til sine nærmeste. Mennesket kan ses som omringet av en serie «konsentriske sirkler», hevder Cicero, de man omgås daglig vil naturligvis være i de innerste sirklene. Men det gir likevel ikke grunnlag for å avvise etiske relasjoner til de som står fjernt fra en selv: Hierokles, som levde i det andre århundre etter Kristus, hevdet vi er stilt overfor et etisk krav om å dra alle sirklene inn mot midten, slik at vi er forpliktet overfor hele menneskeheten.

Man kan si at stoisismen er ekstra relevant i dag, fordi globaliseringen aktualiserer kosmopolitismen: Menneskerettighetene, asylretten og den globale utvekslingen og arbeidsdelingen gjør at vi er forpliktet, ikke bare overfor de vi deler statsborgerskap med, men overfor mennesker fra alle verdenshjørner. Hevder man at økt global samhandling og migrasjon automatisk gjør alle til kosmopolitter, lukker man imidlertid øynene på samme måte som de som hevder at kapitalismens kriser fører til økt oppslutning om sosialisme. Utfallet er alltid uvisst, og ofte ser man at det motsatte er tilfelle; at kapitalismens kriser resulterer i høyrepopulistisk mobilisering og at globaliseringen også aktualiserer nasjonalismen. Innvandringsfiendtlig politikk er ikke lenger særegent for marginale høyreekstreme partier, som Slavoj Zizek skrev i Le Monde Diplomatique i fjor høst: «Fra Frankrike til Tyskland, fra Østerrike til Nederland mener de største partiene nå at det – i tråd med den nye ånden av stolthet over kulturell og historisk identitet – er akseptabelt å understreke at innvandrerne er gjester som må tilpasse seg samfunnets kulturelle verdier – 'det er vårt land, aksepter det eller dra hjem'.» På lignende vis som stoikerne tok naturen til inntekt for kosmopolitisme, kan vi i dag vende «kulturen» mot de som påberoper seg å forvalte «kulturen» og «historien». For som Zizek påpeker i den nevnte artikkelen, kamufleres innvandringsfiendtligheten som  et forsvar for «kristne» og «europeiske verdier», mens den i virkeligheten er «den største trusselen» mot nettopp denne arven. De stoiske tekstene, som er en del av den såkalte «europeiske arven», bekrefter ikke vår egen fortreffelighet som europeere, men konfronterer oss med en kulturarv som verken lar seg redusere til «det europeiske» eller kan tas til inntekt for restriktiv asyl- og innvandringspolitikk. Fremfor å vende seg innover og hegne om egne «verdier», uttrykker stoisismen en livsholdning som vender seg utover – mot verden, mot et større menneskelig fellesskap.

 

___________________________

LITTERATUR

Marcus Aurelius, Til Meg Selv

Marcus Tullius Cicero, Om Pliktene

Marcus Tullius Cicero, Om Staten

Jean Jacques Rousseau, Émile, eller Om Oppdragelse

Claus Vestergaard Sørensen, «Polis og kosmos i den græsk-romerske verden» (I Slagmark nr. 41, 2004)

Slavoj Zizek, «Barbari med et menneskelig ansikt»