Flere har tatt til orde for at vi ikke kan forstå Anders Behring Breiviks handlinger i politiske termer; i stedet må vi se dette som en gal manns verk. Man leter derfor i barndommen etter et punkt der han falt utenfor. En tysk avis har, etter hva jeg har fått høre, pekt på mangelen av en farsfigur som en mulig forklaringsmodell. TV2 intervjuet en amerikansk «profiler» som hevdet at politikken kun fungerte som en overbygning for massemordere som Breivik; de egentlige grunnene er å finne i privatlivet hans. Hun trakk frem venners påstander om at han aldri har vært i et parforhold, og mente galskapen kan ha blitt utløst av en følelse av å bli avvist og krenket av det motsatte kjønn. Massakren på Utøya kan i lys av en sånn teori forstås fullstendig apolitisk: Han drepte ikke på grunn av xenofobiske forestillinger eller for å «strupe den fremtidige rekruteringen» til Arbeiderpartiet (slik han selv har hevdet), men for å hevne seg på ungdommer som befinner seg i den samme livsfasen som han selv gjorde den gangen han ble krenket.
