Musikkmagasinet ENO: Utvidet anmeldelse

Musikkmagasinet ENO ble opprettet i 2010 og kom med sin sjette utgivelse tidligere i høst, under redaktør Eirik Kydland. Vi publiserer her en utvidet versjon av Arne Borges anmeldelse som sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen, lørdag 10. desember.

Musikkjournalistikken i Norge de siste årene kan neppe betegnes som oppløftende. Tommelfingerlange anmeldelser og intervjuer som reproduserer presseskriv har skapt en tomhet som etter hvert har føltes så naturlig at man kanskje har glemt at det går an å skrive noe leseverdig om musikk. Da ENO oppstod i fjor, var det derfor men  en løfterik visjon om å gi plass til dyptpløyende og nysgjerrige musikktekster, med en tilnærming lik komponisten Brian Eno som bladet er oppkalt etter: «Nyskapende og fabulerende, men alltid med sans for popmusikkens enkle kjerneverdier.» Det uttalte ønsket om å være eklektisk viser seg i tekstutvalget; blant portrettintervjuer og albumomtaler finner man tematiske artikler om humor i musikken, afrofuturisme, instrumentbygging og de arkitektoniske omgivelsenes betydning for lyd. Det gis plass til en fin reportasje om Arild Nyquists musikerkarriere og et grundig intervju med Vazelina Bilopphøggers.

Kunstig vitenskapskonkurranse

Kan naturviterne alene redde miljøkampen?

Bjørn Vassnes har gjentatte ganger ytret sin frykt for at samfunns- og humanvitere ødelegger forskningens gode rykte, sist i Klassekampen 1. desember. Han tar sågar til ordet for en ny runde hjernevask. Slik skal vi bøte på den såkalte kunnskapskrisen vi befinner oss i. Hans fiende er samfunns- og humanviterne, som gjør at befolkningen ikke tror på klimaforskere og dermed hindrer de rette tiltakene. Vi må utdanne hardbarka realister, dersom det skal være noe håp for fremtiden. Gjerne på bekostning av kultur- og samfunnsforskere.

Han tolker betydningen av vitenskapelig innsikt om klimaendringer ved hjelp av en enkel modell; kunnskap fører til politisk konsensus, som igjen fører til politiske tiltak. Sosiale og kulturelle prosesser som virker på valg, følelser og verdier er underordnet, skal vi tro hans mistro til sosialvitenskapene.

Blant spørsmålene vi trenger svar på er: Hvordan responderer innbyggerne i de rikeste landene på global oppvarming? Hvorfor er det så få som bryter ut i handling? Hvorfor er det slik at noen miljøsaker mobiliserer, mens andre ikke? Hvordan klarer folk å usynliggjøre miljøproblemene i sine daglige liv - gitt problemenes omfang?

Svar på slike spørsmål kan komme fra humanvitere, samfunnsvitere og psykologer. Jeg kommer på tre felt hvor disse fagene vil ha avgjørende betydning:

1. Kommunikasjon: Mange fremmedgjøres av grafer, tabeller og figurer. Dette er format som ikke 'snakker vårt språk' og heller ikke evner å snakke til følelsene våre - og i kampen for bedre temperatur er følelser viktige å mobilisere. I møte med "mer kunnskap, mer forskning" ser vi økt apati. Dette er en enorm barriere når vårt kollektive tilsvar skal organiseres.

2. Kampanjeutforming: Hvordan klarte man å få enorme mengder mennesker til å slutte å røyke? Eller til å bruke sikkerhetsbelte? Hva gjorde at flere amerikanere la om til mer vegetarisk kosthold? Hvilke holdningskampanjer har virket før, og hvilke har feilet? Samfunnsvitere kan svare på disse spørsmålene, og denne kunnskapen kan brukes til å utforme effektiv politikk for et bedre miljø. Men endringer i vaner og adferd kan ikke alene redde miljøkampen.

3. Sosiale bevegelser: Vassnes vil at ingeniører skal redde oss; jeg tror ikke de er skikket til oppgaven. "Vi trenger vitenskapen mer enn noen gang", sier Vassnes og mener naturvitenskapen. Et slikt syn avpolitiserer miljøkampen. Teknolologioptimismen, best uttrykt med "mer miljøvennlige biler", kan - som samfunnsvitere vet - føre til en forverring av miljøproblemet. Systemendring må til, vekstparadigmet må utfordres, økonomien og ressursbruken må demokratiseres, og kollektive løsninger må prioriteres. Kun en bred sosial bevegelse med evne til å yte makt kan føre fram slike endringer, noe historikere, sosiologer og sosialtantropologer vet. Nye beslutningsstrukterer, evne til å nå ut, sensibilitet overfor menneskers hverdag og vår kultur er viktig; her vil samfunns- og humanvitere bidra. Kun med tverrfaglig samarbeid - ikke kunstige skillelinjer - kan miljøkampen vinnes.

Klassekampen 7.12.11