Musikkmagasinet ENO: Utvidet anmeldelse

Musikkmagasinet ENO ble opprettet i 2010 og kom med sin sjette utgivelse tidligere i høst, under redaktør Eirik Kydland. Vi publiserer her en utvidet versjon av Arne Borges anmeldelse som sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen, lørdag 10. desember.

Musikkjournalistikken i Norge de siste årene kan neppe betegnes som oppløftende. Tommelfingerlange anmeldelser og intervjuer som reproduserer presseskriv har skapt en tomhet som etter hvert har føltes så naturlig at man kanskje har glemt at det går an å skrive noe leseverdig om musikk. Da ENO oppstod i fjor, var det derfor men  en løfterik visjon om å gi plass til dyptpløyende og nysgjerrige musikktekster, med en tilnærming lik komponisten Brian Eno som bladet er oppkalt etter: «Nyskapende og fabulerende, men alltid med sans for popmusikkens enkle kjerneverdier.» Det uttalte ønsket om å være eklektisk viser seg i tekstutvalget; blant portrettintervjuer og albumomtaler finner man tematiske artikler om humor i musikken, afrofuturisme, instrumentbygging og de arkitektoniske omgivelsenes betydning for lyd. Det gis plass til en fin reportasje om Arild Nyquists musikerkarriere og et grundig intervju med Vazelina Bilopphøggers.

De sporer ringetonen Nokia Tunes historie hundre år tilbake til den spanske gitaristen og komponisten Francisco Tárrega. Og ettersom den godt formidlede fortellingen om Tárrega virker noe mytedannende – han sammenliknes for eksempel med oksen Ferdinand som heller enn å kjempe med tyrefektere ville sitte under treet sitt – er det en styrke at Kristian Bredenbeck supplerer teksten med flere kildehenvisninger, slik at man enkelt kan finne frem til de forskjellige historiske fremstillingene på egenhånd.

Eller de serverer tekster om The Baseball Project, et band sammensatt av etablerte musikere som lager sanger nettopp om baseball. «Baseball er inspirasjon for låtene, mens låtene er en inspirasjon for å lære seg mer om baseball», skriver Eirik Blegeberg og fyller sin gjennomgang med vittige baseballanekdoter og grufulle dødsfall blant sportens legender. Flere av disse litt skeive tilnærmingene til musikken skaper morsomme leseropplevelser.

Kritiske høydepunkter
Bernt Erik Pedersen, som til vanlig er kulturjournalist i Dagsavisen, leverer en kritikk av Frode Gryttens Morrissey-fortolkning (Dronninga er død, Flamme forlag) som gnistrer av kampvilje. På en grundig og overbevisende måte argumenterer Pedersen for at originaltekstens forsøk på å allmenngjøre sine opplevelser fra Manchester på 80-tallet under thatcherismen, blir en nostalgisk tralling over det sosialdemokratiske Odda i Gryttens versjon. Kildemangfoldet er rikt uten at det henfaller til akademiske sjargong, og vi rekker også innom en mer generell oversettelsesproblematikk, behjulpet av Olav H. Hauge. Pedersen viser frem Morrisey som en politisk dikter, og at det er noe ganske annet å opponere mot det britiske kongehuset – med «det britiske monarkiets linjer til århundrer av systematisk undertrykking i et rigid klassesamfunn» – enn å sette seg til motmæle mot dronning Sonja. Eirik Kydland utfører en liknende allmenngjørende operasjon i sin reisereportasje i sporene av Prøysens «Så seile vi på Mjøsa», riktignok på en langt mer forsonende måte. Pedersens tekst kunne virke forbilledlig på andre musikkjournalister, som til det daglige jobber med (eller mot) hurtige deadlines og lite spalteplass.

I samme nummer leverer Aksel Kielland en skarp og polemisk beskrivelse av sitt møte med Rockheim, museet – eller opplevelsessenteret – for norsk populærmusikk i Trondheim. I sin sedvanlige syrlige og sitatvennlige stil skildrer Kielland museet som et hyperteknologisk inferno, sammenlignet med følelsen av «å befinne seg i en tredimensjonal DVD-meny hvor selve filmen mangler, og kun kan skimtes i konturene det fiffige ekstramaterialet tegner opp rundt den.» Kielland skriver frem en posisjon det er vanskelig å ikke ta stilling til når han hevder at vi «later til å leve i en tid som fetisjerer ideen om kunnskap og kulturarv», men som først og fremst dyrker finurlige tekniske løsninger og en «urokkelig tro på det eviggyldige i interaktivitet og demokratisering av formidlingsakten.»

At jeg trekker frem Pedersen og Kiellands tekster som høydepunkter i den unge ENO-historikken sier kanskje like mye om mine egne preferanser, men det er i alle fall påfallende lenge mellom de kritiske tekstene i magasinet. Særlig blir dette blitt tydelig når man pløyer gjennom seks utgaver på ganske kort tid – den kritiske tenkningen er nedprioritert til fordel for begeistringen. Så selv om redaktør Kydland skriver i en leder at de tenker at «enhver tekst kan være kritikk, om ønskelig», så er det ofte vanskelig å finne dette ønsket realisert i de forskjellige tekstene, med mindre man opererer med et så utvidet kritikkbegrep at bare det å skrive teksten impliserer en slags (positiv) kritikk. De kortfattede ledertekstene er først og fremst entusiastiske; de uttrykker heller en glede over å kunne lage et musikkmagasin enn noen kritisk misjon: «Det har også denne gangen vært fantastisk moro å lærerik å lage ENO». Eller: «Vi har i alle fall hatt det fantastisk gøy mens vi lagde det. Swag!»

Da jeg vurderte ENO #2 i samme avis tidligere i år beskrev jeg den som en profesjonell fanzine, og det inntrykket er vedvarende etter å ha lest halvannen årgang. De forskjellige skribentene virker som regel å ha valgt sine artister eller tematikker etter personlige idiosynkrasier, og dermed kan bladet i lengden oppleves som litt motstandsløst. Intervjuene med større artister kan også bære preg av beundring og servilitet, selv om det sjeldent blir så provinsielt som når Martin Bjørnersen spør Big Boi fra Outkast om han husker fakkeltoget for Benjamin Hermansen, som ble arrangert samme dag som Outkast varmet opp for Eminem i Oslo. Big Boi svarer: «Det husker jeg faktisk veldig godt. Det var noen som fortalte oss at det hadde skjedd.» Det er vanskelig å forstå hvorfor man skal lese dette, utover å fylles av en varm norskefølelse av at Big Boi husker noe som hendte i Norge for ti år siden.

Intervjudominans
Der jeg i litteraturtidsskrifter ofte anser intervjuene som høydepunkter, tilhører det sjeldenhetene at artistintervjuene i ENO inneholder slående innsikter som gjør det fristende å lese dem flere ganger. Og det er svært mange intervjuer – jeg har talt over femti fordelt over de seks utgavene. En del musikere foretrekker å avfeie mer teoretiske eller politiserende påstander med at de «gjør det de føler for» i en velkjent against theory-ånd. Ofte får vi vite mer om artisten som person enn den musikken som gjorde intervjuet relevant i utgangspunktet.

Indie-rockeren Sufjan Stevens sier: «Alle vil vite ting om meg som person, men jeg vet ikke hvor interessant det er.» Han vil heller snakke om håndverk, men intervjuet glir likevel fort tilbake til å handle om at han ikke deltar i sosiale medier eller at stefaren tar seg av forretningene og postordrebestillingene hans. Det er ikke nødvendigvis et dårlig intervju, men det blir noe avspist og assosiativt og avsluttes med spørsmål om juleplatene hans, som han heller ikke virker veldig interessert i å snakke om. Der forfattere i gode intervjuer deler litterære betraktninger, gjerne med utgangspunkt i deres egne verk, tenderer ENO-intervjuene litt for ofte mot å dreie seg om musikerens kreative persona og livsstil. Poet Audun Mortensen har gjerne en konseptuell vri på intervjuene han gjør, og selv om disse ofte viker fra mer musikalske spørsmål, så er de i alle fall festlige. Alt i alt burde man kanskje ta intervjusjangeren mer på alvor siden det er så dominerende, slik at man ikke bare løper pressemeldingenes ærend.

Oversettelsesproblematikk
En vanlig problemstilling i musikkjournalistikken og -kritikken er overførbarheten fra lyd til det skrevne ord. Sammenliknet med litteraturen og andre språkspill, virker gapet større mellom kritikken og den utøvende musikken. Men det er ingen grunn til å begråte denne avstanden – mellom det skrevne og det hørte – noe ENO heller ikke gjør. I stedet utvider de problemkomplekset ved å innføre en faste tegnespalte i 2011, hvor forskjellige illustratører og serietegnere får en utfordring: «Kan en ordløs anmeldelse eller en tegnet fortolkning av musikk gi oss noe annet enn det en skrevet tekst kan?»

Men på tross av en kort innledende teoretisk diskusjon mellom litteraturviter Eirik Vassenden og tegneserie- og musikkanmelder Walther Wehus, som diskuterer artikulasjonsproblemet og det manglende begrepsapparatet, blir det fort klart at tegnerne velger å fortolke fremfor å anmelde. Og når illustratøren Julia Scheele skal peke på fordeler og ulemper ved å anmelde musikk gjennom illustrasjon, hevder hun at det trolig kan engasjere folk i større grad, fordi «det er mer interessant å se på en tegning enn en vegg av tekst.» Å jasså du – hvorfor det? Illustratørenes refleksjoner gir ingen gode svar, og som leser stiller jeg meg fremmed til forestillingen om teksten som vegg. Som ENOs øvrige bidragsytere, ser de fleste tegnerne ut til å ta for seg egne favoritter, og resultatene blir derfor ofte nærmere alternative plateomslag enn et reelt alternativ til den skriftlige kritikken. «Tanken var verken å kritisere eller å hylle, men å utforske temaene og rytmene», som en skriver. Det er ikke noe galt i dette – illustrasjonene er fine supplementer til musikken de tegner seg opp mot – men vi har ikke kommet noe nærmere en substansiell alternativ kritikk.

Tanken om at det skal være så vanskelig å snakke eller skrive om musikk blir også utfordret av intervjuet med samtidskomponist Ruben Sverre Gjertsen. Gjertsen skriver seg inn i en klassisk tradisjon, og ser sine forsøk på å sprenge grenser i forlengelsen av dette. Samtalen viser at tradisjonsbevissthet og begrepsliggjøring ikke er noen umulighet i musikken heller – det er kanskje heller slik at populærmusikken i større grad unndrar seg mer fruktbare intellektualiserte tilnærminger? Intervjuet med Anders Tjore (fra bl.a. Turns og Montée) er muntert og balanserer fint mellom ydmykhet og kynisme, med gjennomtenkte betraktninger om forholdet mellom teori og praksis i sin utlegning av modaljazz og stilretningen third stream. Samtalen blir et godt eksempel på hvordan artister med utgangspunkt i sin egen praksis faktisk kan formulere relevante musikkhistoriske og musikkteoretiske innsikter uten at det blir kjedelig eller mindre entusiastisk av den grunn – tvert imot.

Jeg mener absolutt ikke at det er for lite teori i ENO – fraværet av navngitte franske poststrukturalister er ikke et savn. Og man burde etter min mening unngå å reprodusere kvasiakademiske klisjeer som at post-dubstepen, fordi den antyder en overgang fra det rigide til det mer flyktige, fanger «det postmoderne samfunnets fragmenterte og porøse tilstand.» Virilio-sitatet i samme artikkel, om at vi har beveget oss fra en utstrakt historieforståelse til en intens, historieløs øyeblikkelighet, er ikke malplassert, men blir stående ukommentert og oppleves derfor påklistret. Akademisk-filosofisk skyts bør ideelt sett hentes inn for å hjelpe skribentene å tenke bedre, ikke for at de selv skal slippe å gjøre jobben. Disse innvendingene er kanskje pirkete, for Jo Morten Weiders gjennomgang av den britiske dubstepens utvikling i nevnte artikkel er ellers god, og ENO lider som nevnt ikke stort under stivbeint teoretisering. Likevel tror jeg man skal være viss om dette når man prøver å tenke og skrive godt om ting som vanligvis unndras intellektuelle pretensjoner, om det er mer teoretisk ambisiøse moteblader som Personae eller gatesmarte gratisaviser. (La meg legge til som en innrømmelse at jeg selv holdt på å pynte denne teksten med en leddsetning om Schopenhauers musikkfilosofi. Det er fort gjort. Jeg forfekter selvsagt ikke en anti-intellektualisme som hevder at det commonsensiske er mer presis enn det filosofiske; poenget er simpelthen at filosofien skal invitere til medtenkning og ikke utsmykke teksten.)

Veien videre
Det er gode grunner til å håpe at ENO vil få et langt liv. Det har en svært profesjonell layout og virker grundig redigert – jeg har ikke funnet en eneste skrivefeil. Papir- og bildekvaliteten er upåklagelig. Og selv om jeg har påpekt et savn etter mer kritiske tekster, så finnes det også flere av dem, og bladets store takhøyde burde virke inviterende på noen av landets fire millioner musikkritikere, som her kan utdype og videreutvikle sin kritiske sans, såfremt de har noen. Å være begeistret er ikke en dum ting. Men begeistringen tåler også kameratslig kritikk, og skal et vennskap være givende i lengden er det kanskje akkurat det som trengs. Jeg er overbevist om at også det kan være fantastisk gøy.