Kontingente notater til kap. 1 & 2 i Anders Johanssons avhandling i litteraturvitenskap
Jeg leser for tiden den svenske litteraturviteren Anders Johanssons avhandling, utgitt på Glänta i 2003. Det er oppløftende lesning – den utforsker teoriens nytte, så å si, nettopp ved å praktisere teorien. Ydmyk, men modig. Essayistisk, men konsekvent.
1.
Er det virkelig slik at vi lever «etter teorien»? Er vi frigjort fra teoretiske innsnevringer – leser vi nå teksten på tekstens premisser, hvordan i all verden leser man en tekst på dens premisser, hvor har den redegjort for premissene, for hvem? Hvem er alle disse leserne, som fødes på ny hver gang de setter seg ned med en bok? Har de glemt eller fortrengt Johanssons trivielle poeng: «omedelbarhet är illusorisk»? (21) De har rett i at et teoretisk perspektiv er reduksjonistisk, men hva er vel å lese, annet enn å redusere teksten, åpne teksten? Teorien er et blikk, det kan være bedre eller dårligere utviklet, det kan være mer eller mindre koherent, konsekvent, konsistent, men i følge Johansson er ikke litteraturteoretiserings største problem at den er reduksjonistisk – heller er hovedproblemet i dagens litteraturteori «att den kritiska potentialen har gått förlorad, om den nu någonsin har funnits.» (22) Arven etter Derrida og dekonstruksjonen har langt på vei blitt en selvbekreftende disiplin, hvor Lacan leser Poe, Derrida leser Lacans lesning av Poe, Barbara Johnson leser Derridas lesning av Lacans Poe-lesning også videre: «Dekonstruktionen stelnade til en metod som först och främst bekräftade sin egen giltighet, men också statusen hos de litterära texter som fanns i början av kedjorna.» (23) De som skulle dekonstruere kanon lagde sin egen kanon – epigoneriet spredde seg, i speilsalen hyllet man hverandre og det kritiske potensialet forsvant.