Jeg leser for tiden den svenske litteraturviteren Anders Johanssons avhandling, utgitt på Glänta i 2003. Det er oppløftende lesning – den utforsker teoriens nytte, så å si, nettopp ved å praktisere teorien. Ydmyk, men modig. Essayistisk, men konsekvent.
1.
Er det virkelig slik at vi lever «etter teorien»? Er vi frigjort fra teoretiske innsnevringer – leser vi nå teksten på tekstens premisser, hvordan i all verden leser man en tekst på dens premisser, hvor har den redegjort for premissene, for hvem? Hvem er alle disse leserne, som fødes på ny hver gang de setter seg ned med en bok? Har de glemt eller fortrengt Johanssons trivielle poeng: «omedelbarhet är illusorisk»? (21) De har rett i at et teoretisk perspektiv er reduksjonistisk, men hva er vel å lese, annet enn å redusere teksten, åpne teksten? Teorien er et blikk, det kan være bedre eller dårligere utviklet, det kan være mer eller mindre koherent, konsekvent, konsistent, men i følge Johansson er ikke litteraturteoretiserings største problem at den er reduksjonistisk – heller er hovedproblemet i dagens litteraturteori «att den kritiska potentialen har gått förlorad, om den nu någonsin har funnits.» (22) Arven etter Derrida og dekonstruksjonen har langt på vei blitt en selvbekreftende disiplin, hvor Lacan leser Poe, Derrida leser Lacans lesning av Poe, Barbara Johnson leser Derridas lesning av Lacans Poe-lesning også videre: «Dekonstruktionen stelnade til en metod som först och främst bekräftade sin egen giltighet, men också statusen hos de litterära texter som fanns i början av kedjorna.» (23) De som skulle dekonstruere kanon lagde sin egen kanon – epigoneriet spredde seg, i speilsalen hyllet man hverandre og det kritiske potensialet forsvant.
For en som gikk i barnehagen da denne sagnomsuste storhetstiden for litteraturteori fant sted, oppleves det noe merkelig å lese aggressive angrep på «postmoderne teori», eller teori overhodet, i vitenskapsspalter og andre steder – men de har sikkert sine grunner, sine ønsker om å spre genene videre. Johansson nevner kort den kjente Sokal-affæren, hvor matematikk- og fysikkprofessoren Alan Sokal lyktes med å snike inn en «postmodernistisk» parodi – en trojansk hest – i et tidsskrift for Cultural Studies, for å vise hvordan ignorante litteraturvitere snyltet på vitenskapelige begreper uten å forstå dem. (Uten tvil en real kilevink.) Johansson gir Sokal langt på vei medhold i at mange akademiske tekster i postmoderne sjargong er vanskelige for vanskelighetens skyld, men hevder Sokal rammes av den samme ignoransen han kritiserer, blant annet i sin copy-paste-harselas med Deleuze & Guattari. For det er ikke alltid saker og ting er så enkle, det ligger ikke et enkelt svar bak ethvert komplisert problem: «Kritiken av det krångliga och svåra bygger ytterst på en föreställning om att sanningen alltid är enkel.» (23) Å beskylde teoretikeren for å gjøre ting vanskeligere enn de er – hvor enkle er tingene? – er å kvele et tilløp til tenkning utenfor konsensus, eller som Gunnar Berge skriver: «tenkningen eier ikke sannheten på forhånd, den står ikke i et privilegert forhold til det gode; forholdet til nødvendigheten er en ytre relasjon som bare kan gjøres innvending ved å skape det gode og det sanne», og låner et sitat fra Isabelle Stengers: «Konstruktivisme [betyr nemlig ikke] at vi henfaller til det monotone refrenget om at alt ’alt er bare konstruksjon’, som om det i dette lå en allmektig sannhet, tilsynelatende den eneste som unnslipper den relativiteten den erklærer, [men at] ingenting er ’naturlig’ i naturen eller ’naturlig aktverdig’ i samfunnet, at alt […] i denne forstand er ’artefakter’ [og] har som korrelat at jeg ganske enkelt har til hensikt å skape et nytt artefakt». (20) Tenkning og teori er ikke å gjenkjenne det sanne – jeg ser det når du sier det på den måten. Men nå da? Hva ser du nå? Aha-opplevelser i alle kanaler. «Det hele er det usanne.»
2.
«Let, så skal dere finne», står det skrevet i Matteus-evangeliet, 7:7. Vi leter i Bibelen og vi leter i andre tekster – med lys og lykte. Og når vi sier at en bok er god fordi vi finner noe nytt hver gang vi leser i den, bekrefter vi ikke da bare verkets kontingens – at det som står der ikke står der av nødvendighet, som tannhjul i et urverk, nødvendige funksjoner i et organisk hele? Med kontingens menes, ganske enkelt (og en mer avansert definisjon av det opererer jeg heller ikke med) det som er logisk mulig, men ikke nødvendig. Når Anders Johansson i andre kapittel (om Jorge Luis Borges) av sin avhandling går imot et utbredt syn i Borges-forskningen, nemlig at hans beste tekster er som mekanismer, hvor hver del er funksjonell, snakker han nettopp om kontingens. Å si at litteraturen er kontingent, er å si at dens bestanddeler ikke er nødvendige. Det kunne alltid ha stått noe annet – ofte kunne det nok gjort teksten «dårligere» (og det er en grunn til at det finnes en Borges-forskning og ikke en Nesbø-forskning, skjønt, den kommer nok i disse litteratursosiologiske tider), men vi slipper ikke unna det faktum at noe alltid kunne vært endret, fjernet, lagt til, og verket kunne stadig stått stødig som en klassiker. «Den [Borges-forskningen] bygger på en aristotelisk föreställning om verket som en stabil enhet, i vilken allt som finns finns av nödvändighet; allt i verket har en orsak och fyller en funktion.» (78) Det er derfor han skriver at man nærmer seg fiksjonen som et kryssord, snarere enn som et estetisk objekt.
Med Adorno skriver han at denne kontingensen – eller skulle vi driste oss til å kalle den vilkårligheten? – er en nødvendig konsekvens av kunstverkets heteronomi. (Hvorfor ser man så ofte Adorno brukt som stråmann i angrep på «autonomiestetikken»?) Det ligger implisitt i formbegrepet: «finns det en form (ett subjektivt moment) så finns det också något som formas (något objektivt), något som inte är form.» (82) Verkets enhet ligger derfor ikke i dens perfekte urverkskarakter (om den skulle være så stramt og nøyaktig satt sammen), men den pendlende bevegelsen som blir synlig i de kontingente detaljene; «fluktuerandet mellan den föreligande fiktionen och alla de virtuella varianter den bär med sig.» (83) Slik kommer annetheten til sin rett som annethet i fiksjonen – gjennom prosessualiteten –, på en måte som ikke er mulig for den vanlige tenkningen, fordi den tar opp i seg motsetninger uten å la dem falle på plass.
Jeg kom i stuss da jeg leste Jan Erik Volds beskrivelse av Tomas Tranströmers poesi i Klassekampen, 6/12-11: «Det finnes selvsagt mange gode forfattere, men det som kjennetegner Tranströmer er at han aldri sier et ord for mye. Tranströmer er veldig presis.» Det er kanskje urimelig å ta Vold på ordet her – senere i intervjuet sier han at Tranströmer har en politisk orientering og er fellesskapsorientert (altså inneforstått med poesiens heteronome kvaliteter) – men det er likevel verdt å merke seg dette ønsket om å påpeke at store dikt alltid er akkurat passe, som om de var organiske enheter, skapt av nødvendighet. Selvsagt sier Tranströmer et ord for mye både her og der, og det er rimelig å anta at redaktører og dikterkolleger har kommet med innspill i arbeidsprosessen med forslag til endringer, utstrykninger, tillegg. I det forfatteren setter seg ned for å skrive er han samtidig dømt til å skrive både for mye og for lite.
Et annet interessant tilfelle er Elias Rukla i Dag Solstads Genanse og verdighet. Innledningsvis føler den fallerte lektoren at han er «på sporet av noe» i sin n'te lesning av Ibsens Vildanden med en likegyldig gymnasklasse. Rukla er på sporet av et gjennombrudd i sin private forskning, han er i ferd med å forstå hva som er dr. Rellings egentlige funksjon i stykket – det er i ferd med å gå opp: «Der har vi det, utbrøt han så. Det vi har lett etter.» (30) Men senere går det over i fortvilelse, han finner ikke de ordene han søker og må ty til «en nokså ubrukbar, ja elendig erstatning». (32) Rukla forventer at brikkene skal falle på plass i mester Ibsens stykke, for hvorfor skulle han innlemme en karakter som ikke fylte sin funksjon nok? Men hva med Solstad selv? Hvordan faller Vildanden-lesningen innledningsvis inn i romanen som helhet? Hvorfor ikke gjøre en lesning av Rosmersholm? Eller Brand? Eller hvorfor ikke sløyfe hele dritten? Er det for å gi oss en virkelighetseffekt? (Det er vanlig at man leser Vildanden på norske gymnaser på 1990-tallet.) Jeg innrømmer selv at jeg har satt pris på den stramme komposisjonen i flere av Ibsen-stykkene jeg har lest, men de færreste leter vel etter en enhetlig sammenheng hos Solstad? Vildanden-lesningen både passer og passer ikke, vil jeg si. Jeg er glad for at den er der, men jeg ville ikke ha savnet den om den ikke var der.
Det er ikke et kryssord som skal løses, verken for forfatteren eller leseren. Det skal ikke resultere i et lite, perfekt mesterverk, men kanskje kan man håpe å skape det Stengers kaller et nytt artefakt, som kan virke i verden, avhengig av hvordan leserne tar det i bruk? Å akseptere kontingensen gjør det mulig å aktivere teksten, inngå i en symbiose med den, bli en maskin.
Litteratur
Anders Johansson. Avhandling i litteraturvetenskap: Adorno, Deleuze och litteraturens möjligheter (Glänta: 2003)
Gunnar Berge. Midt i: Fransk filosofi i dag (Gasspedal & Audiatur: 2009)
Dag Solstad. Genanse og verdighet (Oktober: 1994)
Dag Eivind Undheim Larsen. «Presist og politisk», Klassekampen 6/12-11
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar