Brevveksling med René Jean Jensen 3/3

Her avslutter vi brevvekslingen med René Jean Jensen for denne omgang. Første del ligger her, andre del her.

30/1-12

René,

Det går lang tid mellom disse brevene, i forrige uke hørte jeg på nyhetene at det var et halvt år siden katastrofen du sikter til i ditt siste svar. Jeg skulle ønske jeg kunne si at tankene ble modnet av langsomheten, men sannheten er nok like mye at de har vært alle andre steder, slik sikkert også dine har vært (selv om vi har hatt noe kontakt, i hvert fall gitt livstegn til hverandre, på mail siden da). Jeg ønsker med dette å runde av for denne gang, ikke fordi vi er ferdig, men fordi det er på tide å publisere det. Vi har muligens snakket forbi hverandre til tider, men jeg skal forsøke å nøste opp noen av trådene, samt surre ut nye.

Glemselen går igjen i bøkene dine, både som motiv og metode, og på maurbloggen din skriver du om din skrantende hukommelse (som jeg kjenner meg smertefullt igjen i), og om litteratur som omhandler glemsel, blant annet poeten Tan Lin. Etter å sitere ham lengre om glemselens frihet og farer – fra discomusikkens hukommelsesløshet til Reagans manglende minne om hva han selv sa på pressekonferanser – skriver du: «Måske vækker Tan Lins tekster især genklang i mig fordi jeg har en elendig hukommelse. Måske rammer de noget andet, en mistanke mod det der kognitivt, bevidsthedsmæssigt lader sig indkapsle, transportere, memorere.» Du skriver at Lin ser ut til å sikte etter en slags forglemmelighet, og det er nærliggende å knytte dette til det nevnte Sebald-sitatet om Walser – at pennen hans samtidig er en kost som feier vekk det den har skrevet.

Brevveksling med René Jean Jensen 2/3

Vi fortsetter her samtalen med den danske poeten og oversetteren René Jensen. Denne gangen har han svart med to e-poster, den siste i kjølvannet av 22/7. Les første del her. Siste del kommer på torsdag.

Oslo 31/5-11

René,

Takk for mail. Du skriver om en komisk dualitet mellom kroppen og bevisstheten, denne gamle oppdeling som blant (veldig mange) andre Robert Fitterman og Vanessa Place går mot i Notes on conceptualisms: «Note that in a post-Cartesian world, there is no splitting the baby: minds are bodies, bodies minds. The brain is a piece of the body-meat, the body a bit of brain. This thought, once intolerable, is now a comforting proof that ’I’ do not exist.» Vi blir fortalt: Lytt til kroppens signaler. (Hvem? Jeg?) Så tar vi en joggetur, for kroppen produserer endorfiner og vi føler oss mye bedre etterpå. Jeg leste nylig i den borgerlige norske avisen Dagens Næringsliv om en kvinne som trente åtte ganger i uka mens hun jobbet fulltid og tok et fulltids studium i juss. Det var altså en meget driftig kvinne, og det slo meg at det ville være fåfengt å skulle skrive et sted at jeg selv ikke ville leve slik, at det virket som et fælt liv. Hvilken hensikt skulle det ha? Motspråket ville bli fanget i floskler om «andre verdier», ting som «ikke kan måles (i penger)» osv. – typisk passive fraser som venstresiden gjerne tyr til når den føler seg overkjørt av jernkvinner og turbokapitalister. Det virker fåfengt å reagere, det virker dessuten smålig.

Brevveksling med René Jean Jensen 1/3

Den 19. januar 2011 spurte vi danske René Jean Jensen om han ville delta i en brevveksling (over e-mail) for å diskutere hans to utgivelser fra 2010, Jeg har planlagt at dagdrømme og Om april, i maj. Det ville han. RJJ fullførte Forfatterskolen i København allerede i 1999. Med unntak av diktsamlingen Opvågningsbog (Basilisk 2001), er det først og fremst som redaktør og oversetter i København-baserte Basilisk forlag han har virket som litteraturarbeider. Blant oversatte forfattere kan vi nevne Kenneth Koch, Thomas Bernhard og Robert Walser, og hans interesse for sistnevnte vil bli diskutert senere.

Både diktene (JHPAD) og kortprosaen (OAIM) interesserte oss, ikke minst på grunn av den uanstrengte identitetsproblematiseringen, og hvordan skillet mellom tenkning og sansning opphører, til fordel for en undrende observasjons- og innbilningsglede, hvor observatøren til stadighet sår tvil ved hvem det er som observerer. Setningene drives frem av en anarkistisk impuls, som føles seriøs uten å være selvhøytidelig, morsom uten å være selvironisk. Andre trekk ved bøkene vil forhåpentligvis fremkomme etter hvert som brevvekslingen utfolder seg. Vi vil også berøre hans for øyeblikket hvilende bloggprosjekt, Myrerne, hvor han nærleser Hölldobler og Wilsons The Ants, visstnok et naturvitenskapelig hovedverk om maur.

Første runde med brev følger her. Andre del kommer på mandag, og det hele avsluttes om en uke.  Bildene er tatt av RJJ og hentet herfra.

Vikaren er arbejderens erstatning

I forbindelse med at Kristian Lundbergs Yarden i fjor kom i en norsk oversettelse ved Trude Marstein, inviterte vi et knippe skribenter til å skrive om boken fra ulike perspektiver. Men tiden gikk og hele prosjektet rant ut i sanden. Nå når Lundbergs siste roman, og frittstående oppfølger til Yarden, Och allt skall vara kärlek, også har blitt oversatt til norsk, benytter vi anledningen til å publisere en av tekstene vi dessverre ikke fikk publisert i fjor. Den er skrevet av Malte Roed Lunden, som blant annet har skrevet om det tomme arbeidet og andre emner i Information.

  

Vikarens udbredelse er tegnet på et arbejdssamfund fyldt med arbejdere, der ikke længere har status af at være arbejdere. Kristian Lundbergs Yarden er en intens og lysende beskrivelse arbejdssamfundets skyggeside.