Med sin siste bok Ved navn Berthier. Statistiske portretter (Les Berthier. Portraits statistiques) vil forfatteren Christophe Hanna påvirke den franske presidentvalgkampen. Under navnet La Rédaction har han intervjuet mennesker som på ulike måter var involvert i et gisseldrama i president Nicolas Sarkozys hjemby Neuilly-sur-Seine i 1993. Resultatet er en bok som stiller spørsmål ved politikerens rolle, verdien av meningsmålinger og poesiens virkemåte.
Foranledningen
I mai 1993 tok arbeidsledige Érick Schmitt seg inn i en barneskole i Neuilly-sur-Seine, en av de rikeste byene i Frankrike, og krevde 5 millioner franc for å la barna gå. Han var kledd i finnlandshette, utstyrt med dynamitt og kalte seg Human Bomb. Etter noen timer kom Nicolas Sarkozy, daværende borgermester i byen og nyutvalgt finansminister, til stedet for å forhandle med gisseltakeren. Sarkozy skal ha vært svært opptatt av å bli filmet av kameraene. Etter en stund ble Schmitt lei av at ministeren tok fra ham all oppmerksomheten og nektet å forhandle mer med ham. Berømte videobilder viser Sarkozy som kommer ut av skolebygningen med et barn på armen.
Ytterligere forhandlinger førte ikke fram, og etter to dager ble det puttet beroligende midler i kaffen til gisseltakeren, som så sovnet. Politiets spesialenhet RAID stormet inn i bygningen og skjøt ham i hodet. Det har vært spekulert i om han på det tidspunktet allerede var død av for sterke medikamenter. Det man vet sikkert er at han ikke var våken da han ble skutt.
Ti dager før gisseltakingen hadde Human Bomb sendt et brev til et ukjent antall parisere, med en advarsel om hva som ventet. Ingen av mottakerne plukket opp signalet. Felles for dem var at de alle hadde etternavnet Berthier. Hvorfor gisseltakeren valgte akkurat disse er det ingen som vet. Nesten tjue år senere har Christophe Hanna gjennomført en spørreundersøkelse blant alle ved navn Berthier i Paris, 135 i tallet, med spørsmål om hva de husker fra hendelsene. I Ved navn Berthier. Statistiske portretter kombinerer han svarene deres med informasjon fra andre som på ulikt vis var knyttet til hendelsene, alt fra Schmitts barndomsvenner til barnegisselet Marion. Sistnevnte har vært deltaker i realityprogrammet Secret Story, som handler om å avsløre de andre deltakernes hemmelighet (hennes var altså å ha vært gissel i 1993).
Statistisk poesi
Hanna stilte Berthierene 25 spørsmål, fra det enkle «Mottok du et brev fra H.B.?», til «Kan du nevne en modig politiker fra de siste tjue årene?». Boka er delt opp i 19 kapitler, som alle har (for)navn etter en av Berthierene, og er organisert alfabetisk, fra Alain til Zoë. Kapitlene er skrevet som portretter av personen de henter navnet sitt fra, i deres stemme. Hvert portrett tar utgangspunkt i et av spørsmålene, og innleder med det personen er alene om å svare, før andre svar, statistikk og funn fra Hannas undersøkelser flettes inn.
Fra portrettet av Nicole:
Bare en fjerdedel av oss følger Lauriane i å tenke at mot (i betydningen å være i stand til å gå rundt blant brannbiler mens man er glovarm og redd for at bena skal knekke sammen [Sarkozys vitnesbyrd fra gisseldramaet]) er en dyd fra en annen, før-demokratisk tid, en dyd for riddere men ikke for moderne politikere. Jeg tenker ikke som dem, og føyer meg til de nesten 76 % av oss som mener at det handler om en grunnleggende egenskap som en statsmann må ha, om ikke annet for å kunne ta risiko og gå nye veier. Men når man spør oss om å nevne politikere som har vist mot de siste 20 årene, er vi 65 % som ikke kan gi noe eksempel. Cécile og Dominique sier det rett ut og er overrasket over det selv. Selv sier jeg ikke at det ikke har vært noen, som rundt 15 andre, men jeg trenger tid til å tenke over det. (Vår oversettelse)
Vi møter Hanna under Audiaturfestivalen i Bergen, hvor han holdt foredrag om sin tilnærming til poesi.
- I festivalpresentasjonen av deg skriver Gunnar Berge at det hos deg blir mulig å tenke det poetiske arbeidet som «en intervensjonskunst og et redskap for bedre å kunne tenke verden.» Hvorfor har du basert boka på slike statistiske portretter?
- Det som interesserer meg er å finne ut hva som er verdien av meningsmålinger. Man spør deg om hva du syns om arbeidsledighet, og du svarer: «Jeg liker ikke arbeidsledighet», men hva er det verdt? Man stiller flere spørsmål, du svarer, og så bearbeider man det statistisk, og sier at 40 % er imot arbeidsledighet. Jeg ville undersøke sannhetsteknikkene som brukes for å framstille folkets meninger. Boka speiler meningen til alle disse Berthierene.
- Hvorfor presenterer du materialet alfabetisk, med ett spørsmål for hver person?
- Jeg ville at boka skulle vise hvordan ett individ blant mange ser ut, og vise spenningen mellom individet og helheten. Med utgangspunkt i ett individ blant Berthierene, kunne jeg synliggjøre personlige sider ved synspunkter som blir presentert som generelle, statistiske, for å se hva det er verdt. Som når man f.eks. sier deg at 40 % av franskmenn mener kvinner undertrykkes i Frankrike. Hvem har sagt det? Hvordan er personen som har sagt det, på et bestemt tidspunkt, som er en av disse 40 %? Og når du sammenligner det med andre, hva er det verdt, som svar?
- Hvilke personlige aspekter går tapt i statistikken?
- Boka viser måten hver person svarer på når noen spør dem over telefon, hvilken sinnsstilstand de er i. Om de er brydd av å bli oppringt på dette tidspunktet, du hører tv-en i bakgrunnen, barn som skriker, kasseroller som bråker. Du har et helt spekter av betingelser som jeg har tatt med for å undersøke verdien av svaret. For når folk blir stilt slike spørsmål, er det ikke som om du sitter på eksamen og drøfter «Kommer eksistensen foran essensen?» Da tar du deg tid til å reflektere. Slik er det ikke i en meningsmåling. Da spør de: «Hva mener du om kvinners rettigheter?» Og du sier, jeg mener dette eller dette, rett ut – du tenker ikke! Når du leser boken vil du se at flere av svarene er motstridige. Noen av svarene på ett spørsmål motstrider svaret på et annet. Det er f.eks. folk som sier at H.B. fortjente å bli drept. Og når du spør dem: «Hvem er den modigste politikeren du kan tenke på de siste tjue årene?», svarer de fleste Francois Mitterand, med begrunnelsen at han fjernet dødsstraffen.
«Sarkoheros»
- Utgivelsen av boka ble timet slik at den skulle komme ut under den pågående franske presidentvalgkampen. Hvorfor ville du ta for deg meningsmålinger akkurat nå?
- Man blir bevisst på at slike meningsmålinger har en absurd logisk verdi. Det det i siste instans setter spørsmålstegn ved er hva det er verdt at jeg stemmer. I hvilken grad er jeg som velger involvert i valget jeg tar når jeg stemmer. Er jeg enig med min egen stemme. Når jeg sier ja eller nei til en sak, speiler det virkelig det jeg mener. Plutselig er det spørsmål som kan komme i konflikt med hverandre. Det er spørsmål man må stille seg når man er i en valgperiode, for hver dag blir man prakket på massevis av meningsmålinger.
- Sarkozys rolle i gisseldramaet har i senere tid blitt dratt fram av både tilhengere og motstandere av Sarkozy, blant annet i heltefilmen lagt ut på YouTube av brukeren «Sarkoheros» under den forrige presidentvalgkampen i 2007. Ville du bidra til å svekke bildet av ham?
- Jeg ville prøve å gi en fremstilling av hva politikeren Sarkozy er. Og politikerne som ligner på ham, det er ikke bare han som er slik. Menn som skaper frykt, som konstruerer politikk og deres politiske image rundt spørsmålet om frykt. Etter gisseltakingen i Neuilly skapte han et bilde av seg selv knyttet til frykten som tynger en uskyldig befolkning. Som bare han kan beskytte dem fra. Samtidig framstiller han seg som den som skremmer terrorister og kriminelle, særlig kriminalitet mot barn og uskyldige. Dét er det offisielle bildet han har skapt av seg selv. Jeg ville stille spørsmål ved slike politiske bilder.
Politisk poesi
- I ditt foredrag på festivalen tok du til orde for en poesi som søker politiske og institusjonelle virkninger framfor psykologiske. Det handler ikke om å bringe det politiske inn i poesien, men om å bruke poetiske teknikker i det politiske feltet. Hvordan tenker du at poesien kan påvirke det politiske landskapet?
- Jeg tenker at poesien kan være et kampvåpen. Men ikke på den måten at jeg vil prøve å forsvare en kandidat mot en annen gjennom poesien. I Frankrike har vi snakket mye om demokrati. Én måte å forstå demokratiet på er at det tillater borgeren å argumentere for og begrunne sine meninger. Argumentere for å forsvare ideer, for å delta i den kollektive debatten osv. Så kan man tenke at poesien kan ha en rolle å spille i utformingen av rommet for argumentasjon.
- På hvilken måte?
- Jeg mener at det er to måter å tenke poesi på. Den første er å tenke at poesien ikke kan være en form for argumentasjon. At den skaper språklige størrelser som stopper diskursen og skaper en tilstand av fascinasjon. Det meste den kan gjøre er å skape tolkninger av virkeligheten. En slags kommentarer som ikke setter spørsmålstegn ved ting. Enkelte sier at poesien ikke kan ha noen innvirkning på en politisk debatt. At det som er viktig i poesi ikke har innvirkning på politisk argumentasjon. Det er det jeg kaller absoluttisme. Det er ideen at litteraturen er et absolutt, lukket rom, som ikke er i kontakt med den demokratiske debatten.
- Og det andre alternativet er det du i foredraget kalte «opportunisme»?
- Jeg tenker at en av de viktige funksjonene poesien kan ha er å skape nye argumentasjonsformer og skape en pluralitet. Noen ganger ved å introdusere konfliktsoner, dissensus, og vise at det kan være problemer. Å ta tak i problemer, og sette dem fram på en måte som gjør at man kan snakke om dem i fellesskap. Poesien kan skape krisesituasjoner, som gjør at man snakker mer, som får oss til å snakke. Det er som i en bedrift når arbeidstakerne plutselig begynner å snakke sammen om det som ikke fungerer og prøver å finne måter å forandre på. Den franske sosiologen René Lourau kaller det «parolisme» [utledet fra ordet parole, tale]. Han analyserte en bedrift der arbeidstakerne ble lei av sjefene og bestemte seg for å bli selvstyrte. Han er opptatt av øyeblikket når institusjoner blir oppmerksomme på seg selv. Det er som når du er hos psykolog, plutselig begynner du å snakke, og denne talen tillater deg å forstå deg selv bedre, å gå forbi en slags blokkering. Det er det som skjer, men på institusjonsnivå. Jeg tror at poesien kan gjøre det.
- Var det det du ville med denne boka?
- Jeg vil ikke jobbe med poesi på noen annen måte enn dette. For meg er det ikke mulig å lage poesi hvor jeg snakker om meg, mine følelser og problemer. Poesien kan introdusere talemåter som ikke var mulige. En opportunistisk forfatter er en som benytter seg av litterære virkemidler for å oppnå andre mål. Særlig under spesielle omstendigheter, i tider med spenning og blokkering, som i en valgperiode. Jeg ville kaste boka inn i dette rommet. Jeg ville ikke la denne valgkampen passere uten å intervenere, eller lage poesi som handler om at jeg lider, at kjæresten har forlatt meg... Jeg kan ikke forestille meg å gjøre det.
Institusjonell forflytning
- Du sier du ønsker en poesi som er mindre av et hellig, lukket rom, som heller bruker sine teknikker til å forflytte seg over i andre felter. Ønsker du å påvirke flere enn de som vanligvis interesserer seg for poesi?
- Spørsmålet mitt er om det handler om å nå flere, eller om å nå folk på andre måter. Jeg tenker at variasjon og mangfold er en bedre strategi for å påvirke folk, viktigere enn spørsmålet om kvantitet. Ta for eksempel alle de dårlige romanforfatterne folk leser i hopetall i Frankrike. De forandrer ikke leseren på noen som helst måte. Leserne er alltid de samme og kommer fra samme sosiale lag. Framfor individer er jeg opptatt av å påvirke institusjoner.
- Hvilke institusjoner sikter du til?
- Jeg er opptatt av litteraturens evne til institusjonell forflytning. Litteraturen som institusjon utgjør et enormt reservoar av mulige intervensjoner, fordi den kan henvende seg til folk på utallige måter som gir gjenklang i andre institusjonelle kontekster. Etter min mening er en av grunnene til at litteraturens begrep og utspredning er såpass uklar og bevegelig, at det alltid har vært opportunistiske forfattere som har prøvd å forflytte og eksportere litteraturen til nye områder og forandre dens virkemåte.
- Hvordan kommer dette til uttrykk i din siste bok?
- For å skrive den måtte jeg oppsøke alle ved navn Berthier og andre som var knyttet til saken. Å påvirke en institusjon kan i enkelte tilfeller handle om å avsløre den, i andre å tydeliggjøre enkelte aspekter ved dens virkemåte. I dette tilfellet hadde jeg et analytisk mål, men det handlet også om å konstruere et annet publikum mens jeg skrev, som ble alle ved navn Berthier.
La Rédaction: Les Berthier. Portraits statistiques
Questions théoriques, 2012.
Et utdrag fra boka, portrettet Bernadette, kan leses i Thomas Lundbos oversettelse i Audiaturs ferske antologi over ny fransk poesi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar