Morgenens fjerde og siste festtaler i anledning Morten Langelands diktsamling Æ æ å, er journalist og forfatter Bår Stenvik. Boka lanseres i kveld, klokka 20:00, på Torpedo bokhandel, ved spor 19 på Oslo S.
Jeg møtte Morten Langeland første skoledag på Forfatterstudiet i Bø, 2005. En ungfole med mørke bryn og blankt hår i asymmetrisk klipp på den andre siden av hesteskoen av pulter. Ved første øyekast en sensitiv poet som knapt torde å heve stemmen, et yndig lite vesen. Knapt mer enn en time senere var inntrykket korrigert: en sensitiv poet som hevet stemmen rett som det var, et yndig vesen på over seks fot, en sjarmerende, moden og ikke helt ufarlig rabagast med skarpe kanter. I seg selv bekreftet Morten at et jeg ikke er en entydig størrelse. Vi bærer alle mye i oss, vi slites mellom tilhørighet og alenegang, vi er sofistikerte og rå. Vi er alle et vi.
Festtaler: Epigon!
Vi feirer kveldens lansering av PPP-er Morten Langelands diktsamling, Æ æ å. Tredje tale er defintitivt den korteste, anført av bergenspoet Erlend O. Nødtvedt.
Nå får det Forsyne(t) meg være nok er nok. Nok epigoneri! Nok langdikt! Rimbereid, Villanger, Langeland, hva de nå heter alle disse hermegjessene, disse parasittene, nok fallera og seff og seddu seddu og uhu uhuru! Langdikt er fjøresjø i sinnet, og det vi ofte omtaler som makrell er som oftest pir, det lærte jeg i sommer av Einar Økland. Det er noe med fettsammensetningen, makrellen har fettet i innvollene, og det fettet kommer fra døde, torpedederte krigsseilere som makrellen har holdt fest på. Morten Langeland er som sådan en krigsprofitør og bør stilles opp til en vegg på Akershus før denne norsk litteraturs Kjutta utkommer med flere uutholdelige lydmalende ord! Jeg ønsker Morten Langeland til lykke med utgivelsen av ÆÆÅ!
Nå får det Forsyne(t) meg være nok er nok. Nok epigoneri! Nok langdikt! Rimbereid, Villanger, Langeland, hva de nå heter alle disse hermegjessene, disse parasittene, nok fallera og seff og seddu seddu og uhu uhuru! Langdikt er fjøresjø i sinnet, og det vi ofte omtaler som makrell er som oftest pir, det lærte jeg i sommer av Einar Økland. Det er noe med fettsammensetningen, makrellen har fettet i innvollene, og det fettet kommer fra døde, torpedederte krigsseilere som makrellen har holdt fest på. Morten Langeland er som sådan en krigsprofitør og bør stilles opp til en vegg på Akershus før denne norsk litteraturs Kjutta utkommer med flere uutholdelige lydmalende ord! Jeg ønsker Morten Langeland til lykke med utgivelsen av ÆÆÅ!
Festtaler: Æ Æ Allegorisk?
Neste taler i anledning Morten Langeland diktdebut er med-ppp'er Arne Borge.
Kjære Morten,
En god allegori er etter min (og mange andres) mening et bilde som ikke bare har en overført betydning, men som også er et sterkt bilde i seg selv. Ofte blir allegorien forstått som en utvidet metafor, som for eksempel keiseren uten klær, en allegori over folks manglende evne til å tenke selv. Men vi glemmer kanskje både keiseren og folket, til fordel for et abstrakt poeng? Æ Æ Å – jeg foretrekker tittelen i versaler – kan leses allegorisk:
Arme makrell
i breddeløst
tilintetgjørelsesosean
Å kjenne seg igjen i den arme makrellens eksistensielle håpløshet, svømmende rundt i en breddeløs tilværelse uten frelse, ventende på den uunngåelige tilintetgjørelsen, eller materiens kolossale kvern, som Svein Jarvoll nylig skrev, er bare halve moroa. Den andre halvparten ligger i bildet av makrellen selv, slik jeg kjenner makrellen jeg kan få på kroken, der den drar i alle mulige retninger for å unngå å bli spist med poteter og agurksalat. Tankene reiser i allegorien, men blir samtidig stående i et spenn mellom det konkrete bildet og den overførte betydningen. Rundingen over Å-en på bokomslaget ditt, som også danner øyet til den ene fisken, forsterker dette bildet: en fisk. Jeg tenker ganske enkelt på en fisk, og det fyller meg med – ja, hva? mening? innhold? liv? undring? begeistring? – en følelse av at verden utvider seg. Det er ikke ofte jeg får den følelsen, men det skjedde da jeg så Terrence Mallicks Tree of Life i fjor, og det skjer iblant når jeg ser naturdokumentarer. Det kan også skje når jeg leser.
Kjære Morten,
En god allegori er etter min (og mange andres) mening et bilde som ikke bare har en overført betydning, men som også er et sterkt bilde i seg selv. Ofte blir allegorien forstått som en utvidet metafor, som for eksempel keiseren uten klær, en allegori over folks manglende evne til å tenke selv. Men vi glemmer kanskje både keiseren og folket, til fordel for et abstrakt poeng? Æ Æ Å – jeg foretrekker tittelen i versaler – kan leses allegorisk:
Arme makrell
i breddeløst
tilintetgjørelsesosean
Å kjenne seg igjen i den arme makrellens eksistensielle håpløshet, svømmende rundt i en breddeløs tilværelse uten frelse, ventende på den uunngåelige tilintetgjørelsen, eller materiens kolossale kvern, som Svein Jarvoll nylig skrev, er bare halve moroa. Den andre halvparten ligger i bildet av makrellen selv, slik jeg kjenner makrellen jeg kan få på kroken, der den drar i alle mulige retninger for å unngå å bli spist med poteter og agurksalat. Tankene reiser i allegorien, men blir samtidig stående i et spenn mellom det konkrete bildet og den overførte betydningen. Rundingen over Å-en på bokomslaget ditt, som også danner øyet til den ene fisken, forsterker dette bildet: en fisk. Jeg tenker ganske enkelt på en fisk, og det fyller meg med – ja, hva? mening? innhold? liv? undring? begeistring? – en følelse av at verden utvider seg. Det er ikke ofte jeg får den følelsen, men det skjedde da jeg så Terrence Mallicks Tree of Life i fjor, og det skjer iblant når jeg ser naturdokumentarer. Det kan også skje når jeg leser.
Festtaler: Noen tankebobler om den første boka di
I anledning lanseringen av Morten Langelands Æ æ å (Kolon forlag) på Torpdeo bokhandel i kveld, holder PPP noen festlige taler, fra lesende venner. Først ut er litteraturviter og lærer Svein Henrik Nyhus.
Til Morten,
Jeg er en innlandsgutt. Jeg kjenner ikke havet. Kjenner ikke til hva som finnes i lagene under den blanke skorpa, fra bånntang til brottsjø, det skiftende blå og grønne, hverken fra bøker, bilder eller selvsyn.
Herfra, bak vinduet, glaner jeg på et utsnitt av Mjøsa; dvaske grå bølger mellom to møner. Den virker alltid litt lat. Den har, etter hva jeg har hørt, en sparsommelig marin fauna. Det passer meg bra. Jeg bader utelukkende der hvor jeg kan se den andre bredden. Ute i vannet gjør det minste tilløp til noe overraskende, et streif av slimgress ved låret, en skyggeforandring i overflaten, bevegelsene mine hurtige og landbestemte. En overdreven forestilling om hva som finnes der nede fører fort til panikk.
Til Morten,
Jeg er en innlandsgutt. Jeg kjenner ikke havet. Kjenner ikke til hva som finnes i lagene under den blanke skorpa, fra bånntang til brottsjø, det skiftende blå og grønne, hverken fra bøker, bilder eller selvsyn.
Herfra, bak vinduet, glaner jeg på et utsnitt av Mjøsa; dvaske grå bølger mellom to møner. Den virker alltid litt lat. Den har, etter hva jeg har hørt, en sparsommelig marin fauna. Det passer meg bra. Jeg bader utelukkende der hvor jeg kan se den andre bredden. Ute i vannet gjør det minste tilløp til noe overraskende, et streif av slimgress ved låret, en skyggeforandring i overflaten, bevegelsene mine hurtige og landbestemte. En overdreven forestilling om hva som finnes der nede fører fort til panikk.