Kjære Morten,
En god allegori er etter min (og mange andres) mening et bilde som ikke bare har en overført betydning, men som også er et sterkt bilde i seg selv. Ofte blir allegorien forstått som en utvidet metafor, som for eksempel keiseren uten klær, en allegori over folks manglende evne til å tenke selv. Men vi glemmer kanskje både keiseren og folket, til fordel for et abstrakt poeng? Æ Æ Å – jeg foretrekker tittelen i versaler – kan leses allegorisk:
Arme makrell
i breddeløst
tilintetgjørelsesosean
Å kjenne seg igjen i den arme makrellens eksistensielle håpløshet, svømmende rundt i en breddeløs tilværelse uten frelse, ventende på den uunngåelige tilintetgjørelsen, eller materiens kolossale kvern, som Svein Jarvoll nylig skrev, er bare halve moroa. Den andre halvparten ligger i bildet av makrellen selv, slik jeg kjenner makrellen jeg kan få på kroken, der den drar i alle mulige retninger for å unngå å bli spist med poteter og agurksalat. Tankene reiser i allegorien, men blir samtidig stående i et spenn mellom det konkrete bildet og den overførte betydningen. Rundingen over Å-en på bokomslaget ditt, som også danner øyet til den ene fisken, forsterker dette bildet: en fisk. Jeg tenker ganske enkelt på en fisk, og det fyller meg med – ja, hva? mening? innhold? liv? undring? begeistring? – en følelse av at verden utvider seg. Det er ikke ofte jeg får den følelsen, men det skjedde da jeg så Terrence Mallicks Tree of Life i fjor, og det skjer iblant når jeg ser naturdokumentarer. Det kan også skje når jeg leser.
Som mange andre begreper har allegoriens betydning skiftet opp gjennom historien. I The Cambridge Companion to Allegory, påpekes det at blant andre Goethe og Coleridge beskyldte allegorien for å være for instrumentell, og foretrakk symbolet. Allegorien fikk en striktere funksjon – den hadde blitt redusert til en oversettelse: «a clear, symmetrical and fixed correspondence between a figure and the abstraction it represents.» Men paradoksalt nok hadde allegorien under tidlig kristen og jødisk tenkning og den tidlige middelalder, nettopp de funksjonene som Coleridge fant og foretrakk i symbolet. Allegorien skjulte en dypere mening, og måtte forstås hermeneutisk som en åpenbaring av evige sannheter som lå skjult. Allegorien hadde således en religiøs og etisk funksjon – den bekreftet de dypere sammenhenger.
Æ Æ Å som allegori skjuler ingen evige sannheter, men er heller ikke en 1:1-oversettelse, slik at makrellens vilkår og dens baling med fellesskapet og språket ikke er ensbetydende med menneskets vilkår, selv om disse tingene er høyst relevante. Om jeg tar del i den allegoriske reisen fra makrell til menneske, stopper jeg ikke å tenke på makrellen. Jeg forblir under vann, i en fremmed verden.
En poet som ikke minner så mye om deg, Georg Johannesen, har de samme billedskapende kvalitetene. Han er langt strengere i formen, mer lærd, mer intelligent, mer gjennomtenkt, mer bokmålsk, mindre fortellende, mindre leken. Fra Ars moriendi:
Jeg bærer den syke duen inn i huset
smører den med gips
og henger den over sengen
Disse linjene sier noe mer – Johannesen selv hevdet at diktene hans tålte quadriga, fireplanslesning: «Da avgir hver setning (minst) fire betydninger: realhistorisk, allegorisk, moralsk og politisk.» Jeg ser for meg et rettskaffent fredsmenneskes selvforståelse: i en velmenende handling bærer han den syke duen (fredssymbolet) inn i huset og smører den med gips. Hver morgen våkner han opp med duen over sengen, som for å påminnes sin egen fortreffelighet – jeg er et godt menneske. Freden dekker over volden. Men bildet av den innsmurte duen forsvinner ikke i tolkningen – det er som hugget inn i stein.
Kanskje hører ikke Georg Johannesen hjemme her. For mens Ars moriendi består av enkeltbilder, er Æ Æ Å allegorisk på makronivå – boka som helhet lar makrellen få ordene i sin munn (om ikke i sin makt), og setter i sving noen tanker om forholdet mellom individ og stim, og gleden og fortvilelsen ved økt erkjennelse. Men jeg vil hevde at begge bøkene tilbyr generøse fortolkningsmuligheter, uten å la den faktiske teksten bli skylt ut i oseanet. Den gipsede duen og makrellen blir værende.
Kunsten med den allegoriske lesningen er å ikke redusere bildet til en transportetappe, men å brenne det fast i bevisstheten til leseren, ikke ulikt den samme fornemmelsen man kan få av å lese Alfabet av Inger Christensen, som du selv var med på å lese opp på Møllebyen litteraturfestival for noen dager siden: Appelsintrærne finnes. En usentimental insistering på at tingene er. Merkelig nok er det lett å glemme det. Og det blir samtidig en brutal påminner om at de ikke alltid vil være her, slik du og jeg i enda kortere grad vil være her. Makrellerne findes. Enn så lenge. Dette er et amatøropptak av en makrellstim, funnet på Youtube. Gratulerer med bok:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar