Festtaler: Noen tankebobler om den første boka di

I anledning lanseringen av Morten Langelands Æ æ å (Kolon forlag) på Torpdeo bokhandel i kveld, holder PPP noen festlige taler, fra lesende venner. Først ut er litteraturviter og lærer Svein Henrik Nyhus.

Til Morten,

Jeg er en innlandsgutt. Jeg kjenner ikke havet. Kjenner ikke til hva som finnes i lagene under den blanke skorpa, fra bånntang til brottsjø, det skiftende blå og grønne, hverken fra bøker, bilder eller selvsyn.

Herfra, bak vinduet, glaner jeg på et utsnitt av Mjøsa; dvaske grå bølger mellom to møner. Den virker alltid litt lat. Den har, etter hva jeg har hørt, en sparsommelig marin fauna. Det passer meg bra. Jeg bader utelukkende der hvor jeg kan se den andre bredden. Ute i vannet gjør det minste tilløp til noe overraskende, et streif av slimgress ved låret, en skyggeforandring i overflaten, bevegelsene mine hurtige og landbestemte. En overdreven forestilling om hva som finnes der nede fører fort til panikk.

Motsatt har det vært med boka di, hvor språket har skapt et delikat og nysgjerrighetsskapende dyp; Æ Æ Å egger fantasien, med positivt fortegn! Den får oppdrift og veiledes av et slående bilde, havets mest tilforlatelige skapning; makrellen. Pounds dictum: «Fundamental accuracy of statement is the ONE sole morality of writing», treffer du spot on.

Æ Æ Å er også en kontrast til det selvsentrerte ovenfor. «Jeg» er en vanskelig størrelse, og hvor skillelinjene går, foruten kroppenes avgrensning (men kanskje heller ikke her?) åpenbares og utskiftes, blant annet, gjennom språket. Det opplever også makrellen når den skjenkes ordet:

æ  æ  å

æ  æ  makrell

æ  æ    me  flere

se  det   sa mi   å  mi kalla oss  mi

Det særegne språket gir bokas allegoriske lenke en nyanse: Makrellens tale og etterplapring er jo vakrere enn vår! Kan diktet således lede leseren langs skjønnhetens veier mot innsikt? Selv om du selv sikkert ikke ønsker å omtale diktet med et didaktisk snev, synes jeg det har det. Blandingen av bilder, forskyvninger, klang og tankegods gjør at jeg leser Æ Æ Å som en grundig demontering av tilvantheter og doxa; en nullstilling for å tenke friskt om «meg» selv.

Dette er også en attest til det velsmidde språket: Min første reaksjon på den taleføre fisken, «Ah! Så det er slik makrellen snakker, naturligvis».

Da jeg hørte fremføringen av diktet på Møllebyen Litteraturfestival kom jeg på et begrep jeg en gang har støtt på i Close Listening, en antologi redigert av poeten/essayisten Charles Bernstein; «aural ellipsis». Fritt fra hukommelsen (jeg har ikke boka for hånden) beskriver termen et dikts lydlige kvaliteter når det skaper et rom, et holding environment, hvor auditive ubestemmeligheter gjør at glipene mellom persepsjon, tanke og språk tydeliggjøres. I dette miljøet blir diktets tankerekker mindre umiddelbare, og tilhøreren må selv lappe sammen inntrykkene til noe nytt og helhetlig. Dette medskapende incitamentet følte jeg under din avlevering; stemmens variasjon og trykk gav meg opplevelsen av en slags sensitiv desorientering. Spennende! Og noe jeg gleder meg til å høre igjen.