Festtaler: Æ, stim

Morgenens fjerde og siste festtaler i anledning Morten Langelands diktsamling Æ æ å, er journalist og forfatter Bår Stenvik. Boka lanseres i kveld, klokka 20:00, på Torpedo bokhandel, ved spor 19 på Oslo S.

Jeg møtte Morten Langeland første skoledag på Forfatterstudiet i Bø, 2005. En ungfole med mørke bryn og blankt hår i asymmetrisk klipp på den andre siden av hesteskoen av pulter. Ved første øyekast en sensitiv poet som knapt torde å heve stemmen, et yndig lite vesen. Knapt mer enn en time senere var inntrykket korrigert: en sensitiv poet som hevet stemmen rett som det var, et yndig vesen på over seks fot, en sjarmerende, moden og ikke helt ufarlig rabagast med skarpe kanter. I seg selv bekreftet Morten at et jeg ikke er en entydig størrelse. Vi bærer alle mye i oss, vi slites mellom tilhørighet og alenegang, vi er sofistikerte og rå. Vi er alle et vi.

Å lese Æ æ å er en real hjernevask, på alle andre måter enn den ordet vanligvis sikter til. En frisk gjennomskylling av gamle tankebaner, som virvler opp gamle sedimenter. Mortens makrelldikt bringer havet inn på boksida, og språket ned i havet. Vi følger sivilisasjonen som synker ned i havet etter at menneskene er vaska bort. Tegn og kultur synes å spre seg som løsrevne ark og bokstaver i vannmassene hvor de snappes opp av fiskene. Tenkningen går ikke tapt, men lagrer seg i makrellstimen som et organisk datanettverk, en glinsende svermintelligens. Samtidig vasker havminninga og stimi over boksidene i form av et buktende og myldrende oppsett av bokstaver og mellomrom: rytmer og klanger svinser over papiret som en BBC-dokumentar fra havdypet.

De typografiske mønstrene er en visuell representasjon av det myldrende jeg/vi-et (eller æ/mi-et) han skriver fram, og viser hvordan mening oppstår i helheten som ikke kan leses ut av enkeltdelene. Hver side leses fra bokstav til bokstav, ord og setninger etter hverandre, men også utzoomet, som en hel side med sitt eget grafiske utsagn. Det minner om stimen som en superorganisme, men også bevisstheten, og hvordan den kanskje ikke er så ulik, i alle fall om man skal høre på de som snakker ivrigst om emergente strukturer og swarm intelligence.

Ideen om svermintelligenser er gammel i science fiction, som Olaf Stapledons historier om amøber og fugleflokker fra 30-tallet, eller Stanislaw Lems The Invincible (1964) om mikroroboter. For tida dukker emnet stadig opp i vitenskapsmagasiner, men selv ble jeg først introdusert for ideen i en tegneserie jeg leste en gang for lenge siden, Swamp thing, hvor en vitenskapsmann dør og gjenoppstår som et sumpmonster. Imidlertid viser det seg at det egentlig ikke er han som har gjenoppstått fysisk – det er en sverm av små mikroorganismer i sumpen han ble etterlatt i som har gjort en fortolkning av hans kropp, inkludert innholdet i hodet hans, og bygd et tenkende vesen av sumpvekster.

Uansett, sånn er det mange vitenskapsfolk i dag mener at tankene våre oppstår, av myldrende nettverk som ikke aner hva de driver med, uten styring, men likevel skaper vakre mønstre, som mentale gresshoppesvermer og makrellstimer. Spesielt for mennesket er kanskje at vi har denne merkelige ideen om et jeg, ett eller annet sted mellom det knatrende synapsefyrverkeriet inne i oss og de bølgende massene vi utgjør på vei mellom hjem og jobb, over landegrenser og kontinenter. Skjønt hvem vet?

Når æ-et i Æ æ å prøver å skjønne hvor grensa er mellom det selv og stimi og søsterbror mi, er det ikke bare oss, men tankene våre og ordene våre som speiler oss i den kampen. Vi leser linjer som «Nattæter smyg svartspena inn i allkjeften», og ordene slår oss først som en fysisk klang, en fornemmelse, så en sverm av meninger, en bevegelse, koblinger til mange ideer som til sammen utgjør en sjattering av verden. Akkurat som diktet maner fram fragmentene av vår kulturarv virvlende rundt i det oversvømmende havet, spinner verselinjene rundt i hodet vårt. Etter som flere av dem kommer sammen og legger seg etter hverandre, blir de en stim, en stor bevegelse, og forståelsen bygger seg opp gradvis, klatter seg sammen av uvitende partikler. Kanskje jeg rett og slett burde sitere litt, i håp om at det kommer fram, omtrent, på bloggen her.



Det kan leses fort, sakte, ord for ord, lyrisk og jovialt. Vi finner noe der for oss alle her inne, det gjør jeget mer romslig. Mi prates!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar