Jeg snur meg uten å endre utsikten
Jeg ser på verdens plakat og sier:
Den holder, jeg spikret den opp selv
(GJ, Ars moriendi)
Hver dag mottar jeg pressemeldinger fra norske forlag. Jeg leser dem bare symptomalt, det vil si: jeg prøver å forstå litt mer av hvordan forlagene og deres markedsavdelinger tenker og handler, for å forstå litt mer av samfunnet jeg lever i. Jeg bevisstgjør meg selv som mottaker og spør: Hvorfor henvender forlaget seg til meg, altså pressen, på den og den måten? Det syns jeg er ganske lærerikt.
Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg mottar disse kunngjøringene. Antakelig skrev jeg meg opp på mailinglistene deres for noen år siden for å få beskjed om når vår- og høstlistene ble lansert. På den tiden syntes jeg nemlig det var stas å gå på forlagenes pressekonferanser og spise smørbrød, mens jeg rasket med meg nye bøker (som forhåpentligvis ikke var forlagsstemplet, slik at jeg kunne bytte dem inn til pensumlitteratur i nærmeste bokhandel). Kanskje fikk jeg til og med en kulepenn og en notatblokk med forlagets logo på.
Bokblogging og profesjonell kritikk
I dag skrev Ingunn Økland en kort kommentar om den ukritiske rosen bokhandlere og bokbloggere tenderer mot å gi bøkene de anmelder. Hun følger opp en kritisk bemerkning Bernhard Ellefsen rettet mot bokmerker.org, i en tekst som egentlig handlet om noe annet i fjorårets siste Vagant. Her omtaler han bloggredaksjons «amatørisme», hvor «entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger». Dette har visstnok provosert en del bloggere, og Ellefsen var selv deltaker i en debatt om bokbloggere som ble holdt i september.
Når man leser kommentarfeltene i disse diskusjonene er det et blindspor som går igjen, det som går ut på at bloggerne (ikke) er kjøpt og betalt. Ettersom de smigres av forlagene med gratis bøker, antar man kanskje at de ikke er i stand til å skrive en kritisk vurdering av boka, i frykt for ikke å få tilsendt flere. Dette kan sikkert være en reell frykt – man ønsker jo ikke å bite hånden som kommer med føden, og forlagene har ingen interesse av å stadig sende ut bøker til surmagede lesere. Og ingen er så naive at de tror forlagene sender ut bøkene fordi de er genuint interesserte i en kritikk av bøkene de gir bort. Mange bloggere markerer derfor tydelig at de ikke er ute etter å selge noe, at de ikke har noen skjulte hensikter eller virker som viljeløse marionetter i forlagenes utspekulerte reklamedrama.
Likevel tror jeg ikke det er her skoen trykker – integritet er ikke spesielt vesentlig i denne sammenheng. Problemet er simpelthen at de fleste lesningene ikke er gode nok til å ha noen interesse utenfor det halvprivate lesefellesskapet som bokbloggerne tar del i.