I dag skrev Ingunn Økland en kort kommentar om den ukritiske rosen bokhandlere og bokbloggere tenderer mot å gi bøkene de anmelder. Hun følger opp en kritisk bemerkning Bernhard Ellefsen rettet mot bokmerker.org, i en tekst som egentlig handlet om noe annet i fjorårets siste Vagant. Her omtaler han bloggredaksjons «amatørisme», hvor «entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger». Dette har visstnok provosert en del bloggere, og Ellefsen var selv deltaker i en debatt om bokbloggere som ble holdt i september.
Når man leser kommentarfeltene i disse diskusjonene er det et blindspor som går igjen, det som går ut på at bloggerne (ikke) er kjøpt og betalt. Ettersom de smigres av forlagene med gratis bøker, antar man kanskje at de ikke er i stand til å skrive en kritisk vurdering av boka, i frykt for ikke å få tilsendt flere. Dette kan sikkert være en reell frykt – man ønsker jo ikke å bite hånden som kommer med føden, og forlagene har ingen interesse av å stadig sende ut bøker til surmagede lesere. Og ingen er så naive at de tror forlagene sender ut bøkene fordi de er genuint interesserte i en kritikk av bøkene de gir bort. Mange bloggere markerer derfor tydelig at de ikke er ute etter å selge noe, at de ikke har noen skjulte hensikter eller virker som viljeløse marionetter i forlagenes utspekulerte reklamedrama.
Likevel tror jeg ikke det er her skoen trykker – integritet er ikke spesielt vesentlig i denne sammenheng. Problemet er simpelthen at de fleste lesningene ikke er gode nok til å ha noen interesse utenfor det halvprivate lesefellesskapet som bokbloggerne tar del i.
Selv er jeg altså en «profesjonell» kritiker, fordi jeg mottar lønn, men jeg setter med god grunn profesjonell i anførselstegn – ikke bare fordi jeg som de fleste andre hele tiden er usikker på om det jeg skriver er godt nok, men også fordi det er umulig å leve av, med mindre man et år får det ene stipendet som finnes, eller en av de to, tre faste kritikerstillingene som noen aviser enn så lenge har valgt å holde i live. Som fulltidsstudent med et relativt beskjedent forbruk, har jeg de siste tre årene kunnet skrive en og annen anmeldelse, grunnet studielånet og studietidens fleksibilitet. Til sommeren er jeg ferdig med å studere – da vet jeg ikke hvordan det skal gå.
I Klassekampen mottar vi 2350,- per anmeldelse, og jeg tror det er omtrent hva de fleste avisene betaler (selv om jeg hører rykter om skyhøye honorarer i en rosa børsavis). Ofte blir jeg spurt om hvor lang tid jeg bruker på en anmeldelse, og hver gang blir jeg svar skyldig og tenker at jeg neste gang skal bruke en stoppeklokke for å finne det ut. Sannheten er vel at det varierer ganske mye. Jeg innrømmer at jeg foretrekker tynne bøker, men det har jeg egentlig alltid gjort.
Men tynne bøker pleier ikke å lette så mye på arbeidsmengden. Hvis jeg som eksempler ser på de to bøkene jeg anmelder for tiden, som ikke har kommet på trykk ennå, så er de 48 og 108 sider lange – en skjønnlitterær antologi og en diktsamling. Den første heter Gorgs Prc: Antologi, bruksanvisning, og er en skjønnlitterær antologi laget av et lite, idealistisk forlag. Det er få sider, men mange stemmer. Selve lefsa er altså fort lest, men det virkelige arbeidet begynner etterpå. Først må jeg friske opp det lille jeg vet om den franske forfatteren Georges Perec, som antologien er en hyllest til. Ettersom jeg kun har lest én roman av ham tidligere, som dessuten ikke er så relevant for denne utgivelsen, vil jeg gjøre litt research. Min økonomiske hverdag tillater meg dessverre ikke å lese hans hovedverk, Livet, bruksanvisning, på så kort varsel, så jeg leser i stedet den lille samlingen Vinterreise. En privatsamling. Selv om lesningen av denne boka kanskje bare har direkte påvirkning på et par setninger i anmeldelsen, så finner jeg det betryggende å lese den, fordi den utfordrer og bekrefter noen tanker jeg allerede har gjort meg. I tillegg leser jeg flere intervjuer med Perec, og et par mer akademiske tekster, fra et tidsskrift som jeg var så heldig å ha i bokhylla, Review of Contemporary Fiction, viet til Perecs forfatterskap. I denne sammenheng er det dessuten helt avgjørende å ha kjennskap til gruppa Oulipo, som var og er en litterær gruppering som jobber med begrensninger i skriveprosessen, gjerne inspirert av matematikken. Jeg blir dermed nødt til å lese noen programerklæringer fra andre Oulipo-forfattere. På toppen av det hele skal jeg gjøre meg opp min egen mening om utgivelsen, i et vakkert og tankevekkende språk.
Den andre boka jeg anmelder for tiden er Anne Bøes siste diktsamling, Frostdokumenter. Jeg har ingen inngående kjennskap til Bøe, men vet at det er skrevet en del om henne, ettersom hun har åtte diktsamlinger tidligere, gjerne til gode kritikker. Jeg bruker lang tid på å lese boka, og når jeg er ferdig med den leser jeg den igjen (noe jeg må innrømme at jeg som regel ikke gjør med romaner, bare delvis). Jeg blir nødt til å undersøke allusjonene hennes – hvem er denne bibelske skikkelsen Elias, og hva gjør han her i bokens midtre del? Altså må jeg lese i Kongebøkene i det Gamle Testamentet, for å ta stilling til om allusjonen er godt integrert i verket, eller om den virker påklistret. Og jeg må finne ut av hva eller hvem Seraphine er, og hvorvidt denne engleskapningen hører hjemme i boken. Og hva er Usambara – det jeg først trodde var et svensk ord for noe som ikke hørte sammen, som viste seg å være et fjell i Tanzania, hvor misjonærdatteren Bøe har bodd. Og hva er en paradisfugl – hvorfor skriver hun om paradisfuglen og ikke en annen fugl? Skyldes det – og dette er for så vidt ganske enkle googlinger – at disse fuglene, som ble brakt hjem til Storbritannia på 1500-tallet fra Indonesia, fikk navnet fordi de reisende hadde skåret føttene og vingene av dem, for å fremheve halepryden, slik at mange trodde disse fuglene svevde rundt til vanlig uten vinger og bein, til de falt døde om på jorden? Det er kanskje derfor forfatteren skriver: «se de sprer vingene de ikke lenger / har, viser alle fargene som om de fins, de fins / flakser rundt uten mål og mening, pådyttet mening»?
Så tenker jeg å lese i hvert fall én tidligere utgivelse av Bøe, og kanskje også Inger Elisabeth Hansens Fraværsdokumenter, på grunn av en mulig allusjon i tittelen (eller er det for søkt)? Og jeg leser enda en gang essayet «Sårbarhet og skjold» Bøe skrev for antologien til Møllebyens litteraturfestival i fjor, hvor hun drøfter det flertydige poetiske språkets muligheter til å virke politisk, noe som virker særlig relevant med tanke på at mange av de nye diktene hennes eksplisitt viser til politiske problemstillinger. Og så må jeg til slutt ta stilling til alt dette, på 4000 tegn, helst i et språk som er både morsomt, intelligent og lett å forstå.
Disse eksemplene virker sikkert litt skrytete – det er i alle fall meningen. Ikke å skryte av resultatet – det kan jo bli dårlig, slik det ofte blir – men av arbeidet som ligger nedfelt i det endelige (elendige?) resultatet. For jeg tror noen av oss som virker som lønnede frilanskritikere faktisk føler en ganske sterk forpliktelse når vi påtar oss disse oppgavene, og jeg tror ikke de sureste av oss tar noe lettere på det. I kommentarfeltet til Øklands artikkel, var det en som hevdet at noen bokbloggere «skriver svært gode analyser og pløyer langt dypere ned i en bok enn hva en kritiker har anledning til i en bokanmeldelse i en avis.» Det var kanskje denne påstanden som trigget denne teksten. Muligens har jeg ikke lett godt nok – men jeg har ennå til gode å høre om en norsk bokblogg som er bedre enn gjennomsnittet av norsk aviskritikk, og det er allerede et nivå man bør forsøke å heve seg langt over. At plassen er svært begrenset i avisene, er noe jeg ergrer meg over hver eneste deadline, og jeg skulle gjerne sett det annerledes – men jeg tror altså at man selv på denne begrensede plassen kan få sagt ganske mye, bare man tar seg tid og forsøker å bruke det man har lært på å formulere noe som kan ha interesse for leseglade bokormer i en kritisk offentlighet.
Hvorvidt bloggerne mottar en flaske vin hver jul og penger i brune papirposer fra forlaget, eller skriver om sine beste venner, er i mine øyne en skinndiskusjon. Det hadde ikke gjort noe hvis de skrev interessante tekster som faktisk kunne ha utfordret eller supplert den etablerte kritikken. Men når dette foreløpig ikke viser seg å være tilfelle, tror jeg noe av grunnen ligger i arbeidet en god kritikk krever, i hvert fall for de kritikkene jeg selv liker å lese – som de beste tekstene i Morgenbladet og litteraturtidsskriftene. Ikke om kritikeren eller bloggeren seiler under falskt flagg. Og selvfølgelig er det fritt fram for alle å holde på med det de vil på internett. Men heller enn å tenke på integriteten, burde man jobbe for å heve kvaliteten. Da har man noe å gjøre til man dør.
- Arne Borge
Kanskje er noe av grunnen til at litteraturkritikk i aviser er dørgende kjedelig å lese alt det researcharbeidet kritikeren legger i det?
SvarSlettDen første boka jeg mottok gratis fra et forlag likte jeg absolutt ikke - så jeg skrev det på bloggen. Uka etter kom ei ny, gratis bok i postkassen min. Forlagene har faktisk litt integritet.
http://borghildsbokblogg.blogspot.com
Dette tager du som et udtryk for forlagenes integritet?! Du tror altså at pakkeafdelingen faktisk snakker med redaktørene på daglig basis andet end om hvilken cool hytte de har boet på sidste gang de var på fjella?
SvarSlettLitt av poenget med denne teksten, var fra min side at diskusjonen om integritet er et blindspor. Om forlagene av rent idealistiske grunner hadde delt ut bøker til bokbloggere, ville det ikke forandret stort: Anmeldelsene er de samme.
SvarSlettAt Borghild syns litteraturkritikk i avisene er dørgende kjedelig, er helt greit. Selv syns jeg problemet som regel er at de er slappe, og bærer preg av å være skrevet kjapt av dårlige lesere. Jeg tror en tekst tenderer mot å bli bedre hvis den som skriver den jobber mye med den, og over tid jobber mye med mange bøker. Det er mulig Borghild etterspør en mer impresjonistisk og entusiastisk kritikk, noe à la Tore Renbergs "På fest hos litteraturen"?
En annen viktig ting å avklare er hvilke forventninger man har til en bokanmeldelse, eller en kritikk. Her er ordvalget megetsigende. Anmeldelse konnoterer til en dom: anbefalning eller ikke. Man ser jo også ofte anmeldelser som slutter med et eller annet om at "du" bør lese denne boka. Disse formuleringene utgjør så å si en egen sjanger i sjangeren – et ønske om å komme på omslaget til pocketutgaven, gjerne skrevet i imperativsform: Les denne, kjøp denne, nøl ikke! Anmeldelsen gjør seg som regel ferdig med boka, og slekter på forbrukerveiledningen: Denne bør du (ikke) kjøpe.
Derfor foretrekker jeg å snakke om litteraturkritikk, ikke bokanmeldelser. Det er kanskje flisespikkeri, og det er definitivt pretensiøst (det har klare pretensjoner), og jeg syns derfor det er viktig å gjøre det. I kritikken er ikke det viktigste å felle en dom over den enkelte boka, selv om dette som regel hører med. Viktigere, synes jeg, er det å tenke kritikken som et innspill i en pågående kritisk samtale om hva litteraturen er og hva den bør være og hvorfor det burde skrives færre slike bøker og flere av dem som så sjelden blir skrevet. Der anmeldelsen er ferdig med saken (dommen), er kritikken noe uavsluttet, noe som andre potensielt kan svare på i offentligheten, eller tenke på og trekke inn i private samtaler. Jeg gjør i hvert fall ofte dette selv.
Nå er det for min egen del svært vanskelig å se om de kritikkene jeg skriver overhodet får noen rinvirkninger. Ingen svarer på dem, ingen twitrer om dem, ingen blogger om dem. Man sier jo gjerne at tekster ikke oppstår i et vakuum, men når det gjelder kritikken ser det iallfall ut som om de ender der.
Jeg hørte mer bitter ut enn jeg hadde tenkt i det siste avsnittet. Jeg er ved godt mot. Poenget var bare å si at det er vanskelig å overskue rinvirkningene til de anmeldelsene man skriver, men at idealet uansett er at de føyer seg inn i en pågående samtale om de enkelte verk og om litteraturen generelt.
SvarSlettDet er et kærligt og usynligt arbejde. But then again, der er stor forskel på hvad man opfatter som kærlighed, enten bruge tid på at se kompleksiteten, eller at spontan-tømme sig for følelser som et slags sekret.
SvarSlettJeg er i grunn rimelig enig med deg i at denne integritetsdiskusjonen egentlig ikke er poenget i denne debatteb, men heller kvaliteten på litteraturomtalene. For mitt vedkommende, gir det meg stort utbytte å lese litteraturkritikk som du beskriver - og antakelig skriver - i kvalitetsaviser som Morgenbladet og ulike tidsskrifter. Men jeg skriver nok dessverre ikke noe i nærheten av slike omtaler (som jeg bevisst kaller dem heller enn anmeldelser) selv på bloggen min. Og hvorfor gjør jeg ikke det? Av følgende tre årsaker:
SvarSlett1) Jeg har bare ett år med litteraturvitenskap fra UiB, og det holder ikke faglig til å yte litteraturen teoretisk litteraturhistorisk rettferd. 2) Jeg har full jobb og et aktivt liv ved siden av bloggen, og får ingen som helst betaling for å skrive om bøkene jeg leser. Jeg gjør det for gøy, fordi jeg syns litteratur er fantastisk, og dette er dermed en hobby. Da har jeg verken tid eller mulighet til å gå i dybden som en profesjonell kritiker kan - og bør - gjøre. 3) Jeg ser på bloggen min som et supplement til profesjonelle litteraturkritikere, og ikke på noen som helst slags måte noen erstatning. Jeg kan tilby min egen mening, som jeg begrunner så godt jeg overhodet kan, samt en prioritert vektlegging av littaratur JEG personlig ønsker å fronte (hovedsaklig nynorsk samtidslitteratur, kvinnelige nye norske stemmer, favorittklassikerne mine samt de nokså medieneglisjerte sjangrene lyrikk og noveller).
Når det er sagt, ser jeg ingen motsetning mellom å mene dette og fortsatt synes det er helt i orden at også bloggere brukes som referanser av forlag og forfattere ved fronting av nye bøker - leseren får helt enkelt avgjøre selv om hun eller han stoler på bloggeren eller heller vil høre hva de profesjonelle har å si om saken. Akkurat det tror jeg faktisk leserne helt fint klarer å gjøre.
.. og så skulle det stått et "og" mellom " teoretisk" og "litteraturhistorisk". :)
SlettTakk for innspill.
SvarSlettJeg tror nok de fleste avis- og tidsskriftkritikerne jeg liker å lese har en litteraturutdannelse -- i hvert fall de jeg kommer på i farten. Som regel er det en fordel med formell utdannelse, fordi det gir tid til fordypning og formålsløs refleksjon, og dessuten forhåpentligvis en viss ydmykhet ovenfor litteraturhistorien, slik at ikke enhver diktdebut vurderes som noe nytt og grensesprengende. Likevel er jeg overbevist om at utdanning ikke er en nødvendig forutsetning.
De gode anmeldelsene er ikke nødvendigvis så teoritunge, og det trenger ikke å florere av teoretiske begreper, men det ligger kanskje en viss teoretisk inn- og oversikt til bunns, som kan gjøre lesningen sterkere, mindre naiv? Egentlig føler jeg etter tre år som kritiker at jeg lærer mer om hva jeg ikke skal skrive enn hva jeg skal skrive.
Jeg syns Karen egentlig skisserer opp en grei arbeidsdeling, hvor den lønnede aviskritikken lever side om side med den mer personlige, impresjonistiske bloggomtalen. Hensikten med å skrive om honorar og arbeidsmengde var fra min side nettopp å forsvare den lønnede kritikerstaben, hvor lønnsmidlene gir en anledning til å ta den tiden et grundig arbeid krever.
Men selv om vi får godt betalt sammenliknet med Danmark og Sverige, er det som nevnt umulig å leve av alene. I mitt tusenårsrike ville vi hatt færre og lengre anmeldelser, færre kritikere med høyere lønn. Men da ville jeg kanskje selv ha blitt skviset ut...
Hei Arne,
SvarSlettSå hyggelig å se at min kommentar i Afteposten har resultert i et meget interessant innlegg her på bloggen din. Det finnes flere hundre norske bokblogger og blant disse finnes det flere, det er ihvertfall mitt inntrykk, som holder høy kvalitet på sine innlegg/anmeldelser.
"Lines bibliotek", Ivar Bakke og "Har du lest?" er alle tre blogger jeg vil trekke frem for å underbygge påstanden i min kommentar hos Aftenposten.
Når det gjelder min egen blogg så er jeg milevis unna noen litteraturkritker. For det første har jeg ingen utdannelse som tilsier at jeg har den bakgrunnskunnskapen som trengs for å kunne kalle meg en kritiker. For det andre har jeg begrenset med tid(full jobb og familie tar mye av min tid).
Jeg har klare mål med min blogg.
1) Et ønske om å kunne inspirere ungdom til å lese mer.
2) Å kunne gi "spalteplass" til en sjanger som lenge har vært oversett i tradisjonelle medier, nemlig fantasy.
Jeg kan godt finne på å skrive "les denne boka", men jeg forsøker alltid å begrunne hvorfor jeg mener boken er god(eller dårlig). Det kan være noen bloggere uttaler seg positivt om bøker i et forsøk på å komme seg med i en markedsføringskampanje, det er et faktum vi ikke kan se bort i fra. Personlig har jeg ikke inntrykk av at personene blant de bokbloggene jeg leser er opptatt av dette.
Hei, Arne! Interessant å lese det du skriv, og også godt å gjenkjenne eigne frustrasjonar. Eg vil gjerne kommentere det du skriv om manglande respons.
SvarSlettEg har skrive bokmeldingar litt av og på sidan slutten av 90-talet. Eg trur eg kan telle konkrete, positive tilbakemeldingar på to hender, og nokre av dei har vel vore i forma "takk for god melding", skrive av kontaktpersonen i avisa. Negativ respons har eg fått berre éin gong - i eit lesarinnlegg.
Eg har stort sett tolka dette som at det eg har skrive har vore på det jamne - heilt greit, verken spesielt godt eller spesielt dårleg. Nokre gongar har eg lurt på kvifor eg gidd å halde på trass i dårleg tid, lite pengar, lite respons og stadig tvil om det eg gjer er godt nok fagleg sett. Men det er eigentleg enkelt - så lenge eg har glede av tenke- og skriveprosessen kjem eg til å halde på.
Men eg trur det er ein eigen mekanisme som slår inn i kritikarmiljøet, og eg skal bruke meg sjølv som døme: Det hender stadig vekk at eg bli flat av beundring over det andre får til - til dømes blir eg veldig imponert når eg les kor mykje arbeid du legg i bokmeldingane dine, og skjønar meir av kvifor dei blir så gode, for det synes eg at dei er. Men når det skjer, får eg ofte ei kjensle av at "alle andre" er så mykje meir profesjonelle, at dei har full kontroll og sikkert er del av eit miljø kor ein backar kvarandre, og dermed eksisterer i ei eiga sfære litt heva over min kvardag. Det kan faktisk vere slik at det som er veldig bra kan vere litt vanskeleg å nærme seg, som heva over kommentarar frå meg som ikkje er på eit like avansert nivå. Eg trur det er slike mekanismar som gjer at mange lesarar på nett føretrekkjer å følgje ein samtale om litteratur på bokbloggar, kor ein kjenner seg meir på nivå med skribenten.
Innad i kritikarmiljøet får eg ofte kjensla av at ein berre får kommentarar dersom det ein skriv er veldig bra, at folk er litt "kresne". Og det nivået har eg altså ikkje nådd enno - noko eg er fullstendig klar over, sidan det har vore lite tid til å fokusere fullt på kritikk. Eg får ein stadig sterkare trang til å kunne satse og gjere noko skikkeleg bra, men uansett har eg funne ut av ros og tilbakemeldingar ikkje er noko eg kan basere motivasjonen min på.
Reint praktisk trur eg at å vere ein del av eit miljø der ein gir kvarandre respons er den beste løysinga, men for meg har ikkje det vore aktuelt så langt. Men der er det vel rom for private initiativ. Om ein har tid og sjølvtillit til det!
Da eg skreiv det forrige innlegget, fekk eg det brått travelt, og avslutta dermed utan å ha nådd det (sjølv)kritiske poenget eg hadde planlagt:
SvarSlettEg trur at kritikarmiljøet til ein viss grad er prega av underskotet på tilbakemeldingar, på den måten at ein "vaktar på" kvarandre, urolege for å bli akterutseilt sjølv. Dessutan lar ein ofte vere å kommentere andres tekstar dersom ein ikkje har blitt slått av at noko var uvanleg godt (og ikkje alltid da heller), og spesielt om ein har noko å utsetje på det ein har lese. Da er det tryggast å late som ingenting.
Ein praktisk grunn til dette kan sjølvsagt vere at ein les så mykje at ein ikkje går rundt og hugsar einskilde tekstar lenge nok til å kommentere, men terskelen for å kommentere på nett ser også ut til å vere høg. (Når eg no har skrive i "ein-form" istaden for eg-form, det er ikkje fordi eg er heva over dette sjølv, men fordi eg meinar det gjeld mange andre enn meg. Sidan eg vart merksam på dette fenomenet, har eg elles prøvd å oftare kommentere andres tekstar når høvet byr seg.)
Min påstand er at den kritiske sansen er sterkare enn generøsiteten i kritikarmiljøet. Det er eit kompetativt miljø, og sidan gjennomtrekken er stor, trur kanskje mange at andre skribentar er meir etablerte enn ein sjølv. Kanskje ventar ein på ein "velkomst" og rosande ord frå desse andre som aldri kjem. Eg ser ikkje bort frå at dette er ein like stor grunn til gjennomtrekk i kritikaryrket som manglande honorar.
Mange interessante tanker om litteraturkritikk her. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det siden jeg selv ikke har noen erfaringer fra lønnet kritikk, men jeg føler for å arrestere deg på et par av de tingene du sier om bokbloggere.
SvarSlettDu skriver: "Problemet er simpelthen at de fleste lesningene ikke er gode nok til å ha noen interesse utenfor det halvprivate lesefellesskapet som bokbloggerne tar del i."
Og: "Det hadde ikke gjort noe hvis de skrev interessante tekster som faktisk kunne ha utfordret eller supplert den etablerte kritikken. Men når dette foreløpig ikke viser seg å være tilfelle, tror jeg noe av grunnen ligger i arbeidet en god kritikk krever, i hvert fall for de kritikkene jeg selv liker å lese – som de beste tekstene i Morgenbladet og litteraturtidsskriftene."
Jeg tror du begår den tabben det er å vurdere bokblogging ut fra en litteraturvitenskapelig standard, til og med den ambisiøse og faglige litteraturkritikken på sitt aller beste. Og så antar du kanskje at siden bokbloggere ikke skriver noe som litteraturvitere kan ha interesse av, så er det heller ingen andre som har det.
Dette er feil. Norsk bokblogg er ikke et halvprivat lesefellesskap. Ca 80% av mine lesere kommer til bloggen min via søkemotorer, ikke fra andre blogger. Ofte ligger blogganmeldelser over avisanmeldelser når man googler bøker eller forfattere, og Google rangerer etter popularitet. For de bokbloggerne som har fra 200 treff og oppover pr dag kommer majoriteten av leserne utenfra miljøet. Jeg vil anslå at vi er minst 30 bokbloggere pr i dag som har så stor trafikk, og noen har over tusen lesere innom hver dag. Jeg vet ikke hvor mange treff du (dere) har på din (deres) blogg, men jeg tror bokbloggere har ganske mange treff med tanke på at vi skriver nesten utelukkende om bøker, og ikke mote, interiør, livsstil eller mat.
Enda viktigere: De aller fleste bokbloggere prøver ikke å gjøre lesninger av bøker, og da blir det rart å si at "lesningene" ikke er gode nok. Gode nok for hvem da? Interessant nok for hvem da? For Vagant-lesere? Tror du for alvor at ambisiøse og kresne litteraturvitere er i målgruppen til bokbloggere? Og at skyhøye faglige standarder for kvalitet deles av hele den lesende befolkning? Jeg har selv en mastergrad i litteraturvitenskap, men har nok likevel en annen oppfatning enn deg av hva som er interessant å lese. Jeg har i alle fall ingen problemer med å finne bokblogger som jeg synes er "gode nok".
Den tanken jeg sitter igjen med etter å ha lest innlegget dit er: gode nok kritikker for hvem? Mennesker er forskjellige, noen ønsker dyptpløyende analyser av bøker, noen ønsker et enkelt sammendrag av en bok med en mening fra en annen leser og mange ønsker ett eller annet sted mellom disse ytterpunktene. Og der er der jeg synes bokbloggere dekker opp i markedet - sammen med de profesjonelle kritikerne (jeg nekter å bruke betegnelsen profesjonell leser, i mitt hode finnes det bare lesere) er bloggere med på å dekke markedet folk ønsker. Selv har jeg funnet min måte å skrive anmeldelser på, ved å skrive på den måten jeg selv (den vanlige leser uten utdannelse) ønsker å lese dem og jeg ser på mine besøkstall at det er flere som ønsker å lese om bøker på samme måte. Og til slutt; det ene utelukker ikke det andre - selv leser jeg både kritikker skrevet av profesjonelle OG mange blogger - fordi jeg ønsker å innhente flere meninger...
SvarSlettkritisketilstander:
SvarSlettManglene tilbakemeldinger på kritikken er nok et utbredt problem for kritikernes privatliv, også mitt eget. Selv sender jeg alltid anmeldelsene mine til en eller to gode lesere før jeg sender dem til redaktøren. Da vet jeg at tekstene blir bedre, og jeg vet at jeg i alle fall får én tilbakemelding. Løsningen har du allerede nevnt: Man må diskutere med sine venner og kolleger. Det er nok en fordel å være i et fellesskap hvor man backer opp hverandre, så lenge man unngår stammementalitet og er kritiske.
Så hvorfor gidder vi? Narcissisme? Idealisme? Begge deler eller ingen av dem? Bokbloggerne (som Lines bibliotek) har ofte aktive kommentarfelt og tilløp til diskusjon. Men der de kan google seg selv, kan vi i det minste atekste oss selv.
Jeg syns også det er vanskelig å skrive om gode bøker – det er lett å bli ydmyk, på grensen til ydmyket, og forsiktig. Det er kanskje ikke bare dumt.
Så hvordan utvikle seg som kritiker, ikke havne på autopilot i en hverdag full av andre forpliktelser? Kanskje, hvis man uansett har økonomi til å la være, er det en idé å anmelde litt færre bøker, og bruke mer tid på dem? Som nevnt hadde jeg foretrukket at det var færre og lengre anmeldelser, som var bedre betalt, slik at kritikerne kunne brukt mer tid på hver anmeldelse. Men da ville færre bøker blitt anmeldt, og færre kritikere ville fått strøjobber. Jeg skulle dessuten ønske at litteraturseksjonene hadde sin egen debattseksjon, hvor det ble stimulert til flere kritiske og korrigerende innspill på anmeldelsene. Da kunne vi også fått flere prinsipielle samtaler om hva som er god litteratur, og det ville skjerpet kritikerne til å presisere synspunktene deres.
Samtidig må jeg innrømme at jeg selv ikke hadde orket løpende tilbakemeldinger i samme skala som en del av bokbloggerne har, men det skyldes nok mitt eget temperament. Jeg foretrekker at min skriver en kritikk, så kan den få hvile litt, og så kan den som har tenkt seg om skrive et svar, som man igjen kan svare på etter en stund. Jeg liker ikke den hastigheten som bloggingen legger opp til.
Presisering: Når jeg snakker om løpende tilbakemeldinger sikter jeg til bloggingen. Jeg ønsker altså en mer levende, men langsom, diskusjon i avisene, hvor de som deltar får god tid.
SlettEg er faktisk samd i alt du skriv her. Eg vil også seie at eg alt gjer det du foreslår innanfor dei grensene avisa mi aksepterer, altså brukar god tid på ei bok når eg kan, helst to veker. Men i det siste har også vekesavisa Dag og Tid blitt meir oppteken av å vere tidleg ute med melding av aktuelle bøker, og da minskar handlingsrommet. I tillegg skriv eg av og til lengre artiklar som eg kan bruke fleire månader på. Eg har vurdert å prøve meg med endå langsommare melderi i tidsskrift, får sjå om sjansen byr seg. Du er heldig som har gode lesarar som vil bruke tid på tekstane dine! Eg får undersøke sjansane for noko liknande. Elles måtte eg smile då eg las slutten på eit av innlegga dine: Om vi hadde færre kritikarar som fekk meir pengar, blei vi kanskje skvisa ut sjølv. Eg har tenkt same tanken.
SlettHeilt til slutt: Eg trur ikkje bokbloggarar i større grad enn kritikarar blir inhabile av å få nokre bøker. Men i den grad det både vi og dei skriv påverkar boksalet, meinar eg at ein ikkje kan parkere alt som heiter habilitetsomsyn. Som Line påpeikar lenger oppe her, så har bloggarane eit stort publikum. Eg meiner at det er betre at vi som driv med litteraturkritikk går i oss sjølv for å finne ut korleis vi kan nå betre ut, enn å gå laus på dei som har tatt saka i eigne hender og laga slike litteraturfora dei sjølve trivst med. Merete
Ein liten ting til: Eg meinte ikkje at det er vanskeleg å skrive om gode bøker. Det synes eg vanlegvis ikkje. Eg meinte det å lese tekstar skrivne i min eigen sjanger - kritikk, noko som av og til er oppløftande, andre gongar nedslåande, fordi all kunnskapen den andre viser virkar "intimidating", som Mendelsohn seier i eit intervju Bernhard Ellefsen posta på Twitter nyleg.
SlettLine:
SvarSlettTakk for innspill og arrestasjon. Det finnes alle slags lesere. Jeg gikk nok for hardt ut da jeg hevdet at ingen bokbloggerne per idag var et godt supplement til den etablerte kritikken. Din blogg er et godt moteksempel, både hva gjelder lengde og språk.
Etter snart fem år på litteraturvitenskap grubler jeg mer enn noen gang over hva som skiller litteraturvitenskapelige fra ikke-vitenskapelige tilnærminger. Som nevnt har de fleste kritikerne jeg liker å lese studert litteratur, men det betyr ikke at anmeldelsene deres lever opp til en litteraturvitenskapelig standard. Hva er en litteraturvitenskapelig standard? Metodebruken er uklar og teorimangfoldet stort. Selv prøver jeg, både i studiene og avisanmeldelsene, å forplikte meg til teksten jeg leser, altså å ikke komme med alt for vidløftige påstander som ikke kan belegges i boka som omtales. Når man for eksempel snakker om "nærlesning" som litteraturvitenskapelig metode – hva annet ligger i det enn en kritisk årvakenhet, sensibilitet og grundighet? Slike idealer syns jeg også er på sin plass i aviskritikken.
Jo, jeg antar at de som leser bokblogger har interesse av det. Da jeg (noe sleivete?) skrev "halvprivate lesefellesskap", mente jeg at omtalene på bokblogger ofte er veldig impresjonistiske, og legger stor vekt på sin egen leseopplevelse. For meg blir samtalen da av mer privat karakter, slik som når man får en anbefalning uten begrunnelse av en man stoler på. Det er ikke noe galt i å vektlegge leseopplevelsen (det er det dessuten mange litteraturteoretikere som har gjort) – mange blodfattige anmeldelser kunne sikkert vært tjent med det. Men hvis det skal bli en opplevelse jeg selv ønsker å lese om, bør den beskrives og begrunnes i et rikt vokabular. Dwight Garner skrev i New York Times for noen uker siden, forsåvidt ganske banalt, at kritikk ikke handlet om å sable forfatteren ned, men: "It means making fine distinctions." Kritikk er for meg å skape presise distinksjoner, å finne den beste beskrivelsen, skille klinten fra hveten (som også ligger i ordets opprinnelige betydning – krinein: å skille, vurdere).
Sånn sett har kritikken ofte noe autoritært i seg: Den påstår at noe er slik eller sånn. Det syns jeg ikke gjør noe, for jeg tror de fleste forstår at en kritiker ikke kan si alt som er å si om saken. Så selv om en kritiker kan være formynderisk, er det inneforstått at andre kan komme med en annen mening som kan være like god eller bedre. Slik blir forhåpentligvis diskusjonen om boka mer interessant. Jeg kunne gjerne signert hver anmeldelse med "Men dette er selvsagt bare min mening", men da har jeg allerede gått over de 4000 tegnene jeg har fått til rådighet, så jeg håper den som leser det forstår at det uansett er tilfelle.
Vi har få treff på vår blogg (men denne teksten har hjulpet en del!).
Du skriver at de fleste bokbloggere ikke prøver å gjøre lesninger av bøker – hva gjør de da? "Lesning" bruker jeg som en ganske utvidet definisjon, som en lesemåte. Du er vel ikke uenig i at du gjør en lesning av Aslak Nores roman "Spion"? Her beskriver du hvordan du har lest boka, gjør noen vurderinger og lander på en positiv vurdering, dog med et par innvendinger. Fordelen med et så romslig begrep som lesning, er at det både omfatter den kritikken som etterstreber mer allmenngyldige vurderinger, og den mer personlig betonte leseopplevelsen.
Kun en liten kommentar, som jeg imidlertid syns er viktig her. Du skriver: "Men hvis det skal bli en opplevelse jeg selv ønsker å lese om, bør den beskrives og begrunnes i et rikt vokabular." Du har garantert rett i at det er en slik opplevelse du selv ønsker å lese om. Men som Line også nevnte, bokbloggere skriver nødvendigvis ikke for litteraturvitere som deg selv. Min egen målgruppe er ihvertfall en helt annen. Mvh, Marianne
SlettDu har helt rett i at jeg gjør noen lesninger på min blogg, og man finner også andre bokbloggere som gjør det jeg vil kalle lesninger - min definisjon er nok smalere enn din. Men de som gjør lesninger er ofte de bloggerne som har vært innom litteraturfag på universitetet og har fått masse skrivetrening under kyndig og beinhard veiledning.
SlettFor å si det enkelt tenker jeg lesning vs anmeldelse, og det vanligste blant bokbloggere er å skrive anmeldelser, dvs en (mer eller mindre) begrunnet dom, hvor dommen er hovedsaken. Lesning tenker jeg som en tekst som viser hvordan man har tenkt eller tenker rundt boken, uten å interessere seg like mye for å stille opp bokens styrker mot dens svakheter og ende opp med en konklusjon. Lesninger er mer prosjektorientert og mindre opptatt av å gjøre eksplisitte kvalitetsvurderinger.
I mitt hode handler det vesentligste skillet mellom litteraturvitere og ikkevitenskapelige tilnærminger blant annet om presisjonsnivå. Selv når litteraturvitere ikke trekker inn teorier eller avanserte begreper, er det likevel tydelig at de har skolering og pga den evner å være konkret, problematisere og abstrahere. Ikke minst har de et vokabular som tillater dem å unngå grove forenklinger når de skal skrive om komplekse temaer.
Det jeg mener med en litteraturvitenskapelig standard er de mer eller mindre felles kravene litteraturvitere stiller til en tekst for at den skal kunne regnes som god, og det er vel som regel de tekstene vi selv skulle ønske at vi klarte å skrive på en god dag. F.eks. den standarden som brukes når man setter karakter på masteroppgaver. Det finnes i teorien ingen oppskrift. Likevel er vi nok svært ofte enige om hva som fungerer i praksis. Du nevner dessuten kritisk årvakenhet, sensibilitet og grundighet, Susanne Christensen nevner det å se kompleksitet. Hvis man tilføyer særdeles god formuleringsevne og evne til kontekstualisering, tror jeg vi langt på vei har definert den litteraturvitenskapelige standard for hvordan vi vurderer hverandres tekster.
Jeg mener da at det blir helt urimelig å lese bokblogger med slike tekstkrav i bakhodet. Du er snart ferdig med din egen mastergrad, og vil sannsynligvis si deg enig i at det er en krevende utdanning for de som ønsker å bli god, og selv etter mastergraden er man fortsatt usikker på om det man skriver er bra nok. Jeg sliter fremdeles med å finne de riktige ordene når jeg skriver om bøker, og blir svært sjelden fornøyd med arbeidet mitt. Men det vi har brukt fem år på heltid for å lære oss og vil bruke resten av livet på å forbedre, kan ikke bokbloggere vurderes ut fra når de har en helt annen bakgrunn. Det blir som å stille de samme kravene til førstesemesterstudenter og doktorgradsstipendiater. Bokbloggere mangler ikke nødvendigvis evnen til å se det komplekse i bøkene de leser, men mangler snarere trening i å sette ord på det de har tenkt på en slik måte at det rettferdiggjør både boken og leseren.
En ting til:
Slett"Sånn sett har kritikken ofte noe autoritært i seg: Den påstår at noe er slik eller sånn. Det syns jeg ikke gjør noe, for jeg tror de fleste forstår at en kritiker ikke kan si alt som er å si om saken."
Jeg har diskutert mye med bokbloggere og andre såkalt vanlige lesere de siste årene, og blir stadig like forbløffet over hvilken autoritet de ilegger kritikere på grunn av måten de formulerer seg på. Overraskende mange tror f.eks. at alle anmeldere i VG og Dagbladet har mastergrader i litteraturvitenskap.
Dermed har de ofte også større respekt for og tiltro til det vi med noen form for fagbakgrunn skriver enn vi kanskje har tenkt selv. Mange har en slags tanke om at det å snakke med autoritet betyr at man samtidig forvalter en slags sannhet. Derfor tror jeg også at mange bokbloggere unngår å uttale seg med autoritet og heller velger å uttrykke seg subjektivt. De ønsker å signalisere til leseren at de ikke ønsker å ta på seg en autoritet de føler de ikke har grunnlag for å snakke med. Et sympatisk trekk, i mine øyne, som jeg også tror gir bokanmeldelsene deres et skinn av å være mer private enn de i realiteten er.
Når det er sagt: Jeg synes også at rent subjektive rapporter om folks leseropplevelser som ikke engang forsøker å gi en vurdering av selve boken, er totalt uinteressante. Det er det sannsynligvis også mange andre bokbloggere og bokblogglesere som mener, for de fleste av de populære bokbloggerne er de som alltid begrunner sine synspunkter og i hovedsak diskuterer boken, ikke hvilket inntrykk den har gjort. Og ikke rent få av dem bruker aldri bloggen sin til å "spontantømme seg for følelser".
Rita Berg:
SvarSlettI mitt hode finnes det også bare lesere, og all lesing er lystlesing. Alle som studerer litteratur gjør det fordi de liker å lese. Men jeg tenker ikke på meninger som et marked, slik du gjør her. Det blir for uforpliktende. Jeg syns ikke alle meninger er like mye verdt, og jeg tror ikke noen syns det.
Et eksempel: I går morres hørte jeg på Nyhetsmorgen på P2. Opptaket ligger dessverre ikke ute ennå, så jeg må ta det etter hukommelsen. Det var en debatt mellom Trine Schi Grande (V) og en fra Fra, jeg tror det var lederen for FpU. De diskuterte klimaendringene, hvor som kjent Frp hevder at det ikke er sikkert at de er menneskeskapte, og at vi derfor ikke bør gjøre noe med dem, i hvert fall ikke noe som rammer norske bedrifter og privatpersoner økonomisk. Schei Grande sier da (etter hukommelsen): Det er fint at vi har forskjellige meninger om dette, men det betyr ikke at vi ikke må høre på de som kan mest om dette (altså ekspertene og de med handlingsvilje).
For meg var dette et svært typisk eksempel på et paradoks som oppstår når man i demokratiets og ytringsfrihetens navn skal rose alle mulige meninger og fremme meningsmangfoldet. For hvorfor sier ikke Schei Grande det hun egentlig mener? Nemlig: Du tar feil, du må slutte å si så mye tull, og så må du begynne å høre på meg og de andre som har rett.
Jeg er også et demokratisk vesen, og tilhenger av meningsmangfoldet. Hadde det ikke vært for at jeg tok innover meg andres meninger hele tiden, ville jeg vært en enda større idiot enn jeg er. I det hele tatt er det umulig for meg å sette en grense for hvor mine meninger slutter og hvor andres begynner. Det er fullt gjennomtrekk – bare tenk på hvor formet jeg er av utdannelsen min, hvor formet vi er av foreldre, søsken, venner, lærere, kolleger, forfattere, avisskribenter… Men det betyr ikke at alle meninger er like mye verdt. I hvert fall syns jeg det er en fallitterklæring mot den offentlige samtalen å tenke seg et meningsmarked hvor hver og en av oss kan gå ut og shoppe de meningene som bekrefter det vi allerede tror vi vet.
Hva slags marked er det folk ønsker? For meg, som lystleser, er en kritisk holdning helt avgjørende når jeg leser. Det er her lysten ligger hos meg. Hvis vi ønsker en offentlighet (eller mnge offentligheter), så må det vel være fordi vi ønsker å få konfrontert meningene våre, ikke bare bekreftet dem? Blant annet derfor tror jeg den profesjonelle kritikken er helt vesentlig, for at den tenkningen som foregår i de beste bøkene skal nå ut til og utfordre så mange som mulig.
Jeg vil gjerne takke deg for at du er så åpen og forteller om tankene dine og mange av dine uavklarte problemstillinger som du 'grubler på'. Det er interessant og givende å lese.
SvarSlettDet virker nesten som et lament over at folk ikke ønsker mer avansert litteraturkritikk men i stedet foretrekker det mer lettvinte som ikke krever kritisk tenkning (beklager hvis jeg feiltolker deg) Selv om jeg stiller i kategorien "blogger uten formell utdannelse i litteratur", ser jeg veldig godt frustrasjonen din.
Den overdøvende massen vi har idag er vel en blanding av demokratiet og frie markedskrefter. Hvis man sier at flertallet av massen har rett (demokratiet) og blander det med markedskrefter (hiver penger der det er flest mennesker) får du et marked der gjennomsnittet er prioritert. Jeg tror den tiden er forbi der man får en naturlig plass i massemedia bare fordi man er en litterær autoritet. Som professor-datter syns jeg det er synd, fordi kunnskap har en verdi i seg selv, og fortjener en større plass og mer respekt i samfunnet.
Likevel kan jeg ikke fri meg for tanken for at du "bark up the wrong tree" fordi i min mening er mangfoldet av omtaler/innlegg/kronikker/anmeldelser helt fantastisk. Mari var så generøs å single ut min blogg, men hennes blogg fyller en viktig plass og uten den hadde ungdomsbok/fantasy genren vært mye fattigere. Bloggere gjør lesesfæren i Norge bredere og rikere, og skaper dessuten masse entusiasme om bøker (og sender også mange lesere oppover i hierarkiet, til de utdannede litteraturkritikerene). Jeg syns i motsetning til deg at alle meninger er like mye verd, og jeg syns det er sunt og fint at det finnes et "meningsmarked" der man kan, om ikke shoppe (!) et fellesskap, så oppleve et fellesskap med andre.
Jeg tror ikke du kan henge paradokset du nevner om dette meningsmangfoldet, på oss bloggere, selv om du opplever at vi bloggere skaper kanalstøy for den profesjonelle kritikken. Det stikker dypere. Kanskje vi er en konsekvens av det, men vi er ikke årsaken. Derfor opplever jeg også at bloggere og litteraturkritikere til syvende og sist sitter på samme side av bordet.
Jeg hadde lyst å avslutte med å si at jeg bruker også ofte mange timer når jeg skriver innleggene mine på bloggen. Jeg gjør det av to grunner. Det ene er at jeg forsøker å skrive sånn noenlunde bra. Den andre grunnen er at jeg er fascinert av det jeg leser, og begynner å trekke ut andre bøker og å tangere på internett. Det blir et lite dypdykk og så kommer jeg svimmel ut etterpå, og det elsker jeg! Som deg nevner jeg det bare, slik at du forstår at det er mye pasjon og oppriktighet også i arbeidet vi bloggere gjør, og det tror jeg er en av hovedgrunnene til at vi har mange lesere.
Clementine:
SvarSlettTakk for kommentar.
Med fare for å høres ut som en Ibsen-figur fra feil århundre vil jeg si: Selvsagt har ikke flertallet av massen rett. Merete (kritisketilstandar) har lagt ut en utvidet versjon av sine herværende kommentarer på egen blogg, hvor hun siterer Daniel Mendelsohn på følgende:
” … an attractive idea: that if you worked hard enough you could have a kind of authority and speak in a way that other people who were not authorities would find interesting and not threatening. That’s something a lot of academics haven’t figured out. They’re interesting but they’re intimidating or they’re opaque or they’re talking to themselves.”
Nå sier du jo selv at du legger mye tid, pasjon og oppriktighet i dine tekster, og det er jo fint. Og konsenkvensen av dette, ettersom du har en del lesere, er vel også at du vinner en viss autoritet – altså at mange tar det du skriver seriøst, fordi de syns du skriver interessante ting om litteratur?
Men som vi ser er det to poenger i Mendelsohn-sitatet: For det første håper han på at de som gjør seg fortjent til det, vinner gradvis autoritet (noe som sikkert er enda mer prekært i hans USA, hvor antielitismen står sterkere, etter hva jeg har forstått). Hans andre poeng tror jeg vi kan enes om, nemlig at mange akademikere sliter med å finne ut av hvordan de kan dele sine kunnskaper med mindre kunnskapsrike mennesker på en tydelig måte som ikke skremmer dem vekk.
Jeg nevnte i stad et eksempel fra en klimadebatt (men visst nok gale personer, de riktige navnene er Guri Melby og Mazyar Keshvari). I et slikt eksempel blir det jo ganske åpenbart at alle meninger ikke er like mye verdt. Jeg kan for eksempel ikke titte ut av vinduet, si "det snør, det snør", og dermed konkludere med at menneskeskapte klimaendringer er en bløff. Eller: Jeg kan mene det, men jeg håper ikke du syns min mening er like viktig som en av de klimaforskerne som mener å kunne bevise at det motsatte er tilfellet.
Men: Med litteratur er det litt annerledes, som med alle menneske- og kulturfag. Jeg anbefaler i den anledning Jon Haarbergs tekst "Herakles på skilleveien" fra Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift #1/2012. Jeg sier ikke dette for å brilliere med at jeg har lest en fagartikkel. Teksten er svært godt skrevet – munter og forståelig. Et av hans poenger er at vi ikke kan snakke om forskningsmessige framskritt i litteraturvitenskapen, tilsvarende naturvitenskapene. Det har riktignok oppstått en masse ny teori de siste hundre årene, som har åpnet opp for mange forskjellige og interessante lesninger – men heller enn å kalle det framskritt, er det bedre å snakke om forskyvninger. Litteratur er et menneskefag, og det undervises på universitetene fordi de fleste syns litteratur er viktig, eller de tør ikke si annet.
Altså er det noe mer komplisert å snakke om eksperter og ikke-eksperter i litteratur enn i klimaspørsmål. Litteraturen er både tilgjengelig for alle, og den legges under professorenes luper. Derfor er jeg ikke tilhenger av argumenter som går ut på at hvis en lege tror det bare er å skrive en roman, så kan en forfatter bare sette i gang med sin egen legepraksis. Det er farligere med dårlige leger enn dårlige forfattere.
Likevel vil jeg drømme sammen med Mendelsohn, om at man som kritiker bør etterstrebe å oppnå en viss autoritet gjennom praksis, som gjør at de som har mindre erfaring, men likefullt masse interesse, setter seg ned og lytter til hva autoritetene sier. De trenger selvsagt ikke være enige, men de kan være nysgjerrige?
Derfor syns jeg ofte profesjonelle kritikere, som ved første syn kan framstå arrogante, egentlig er mer ydmyke enn amatørene som påstår at alle meninger er like gode. Er det ikke nettopp mer ydmykt å forsøke å strekke seg etter flere innsikter hele tiden, fordi man innser at man ikke er utlært, enn å slå fast at dette er min mening, og den er like gode som noen annens?
Inspirerende og morsomt svar :) Men så er jeg svak for Ibsen figurer og det forrige århundre.
SvarSlettJeg skal lese "Herakles på skilleveien" så snart jeg kan.
Jeg sa at alle meninger er like mye verdt, ikke at de er like gode! For meg er det en ganske viktig forskjell. Det har litt å gjøre med at bloggere har forskjellig sjanger og målgruppe, Du kan ikke ta en blogger ut av en sjanger og vurdere opp mot en annen. Man får heller vurdere kvaliteten internt i hver stil. For eksempel finnes det blogger (i hvert fall i utlandet) som fokuserer på feministisk litteratur, reiselitteratur, Tudorhistorie, krim eller humor osv. Også litteraturvitenskaplige blogger. Den bredden er noe av det fineste med blogger, og kriteriene til bøkene er jo da ulik den klassiske skjønnlitteraturen.
Samtidig mener jeg selvfølgelig at det er viktig med den profesjonelle kritikken. Hvis det ikke er mulig å argumentere for at noe er bra eller dårlig, ender vi opp med et kakafoni der alle meninger er irrelevante. Så vi trenger debatter og ikke minst noen absolutter om litteraturkvalitet, for å gi perspektiv og for å minne om hvilke kriterier skal til når man vurderer en bok. Det skal ikke kunne være for relativt, uten noen holdepunkter.
Flertallet av massen har feil..skal si pendelen har svingt i universitetsmiljøet de siste tyve årene :) Vi er helt enig om betydningen av å opprettholde et høyt nivå på litteraturkritkk og kritisk tenkning i Norge. De som driver med det på fulltid er gjerne tilknyttet universitetene, siden Norge er et så lite land at det blir ikke nok kritisk masse, slik at kun noen få kan leve av anmeldelser og kronikker. Det er synd.
Så hvor kommer vi bloggere inn i problemstillingen rundt litteraturformidlingen de profesjonelle kritikerene møter? Jeg mener her at bloggere først og fremst skaper bredde, fremfor å ødelegge vertikalt i litteraturdebatten ved å trekke ned kvaliteten til et nivå alle (den store massen) kan forstå. Det er ikke slik at vi fordummer miljøet. Men den nye kommunikasjonsmetoden (internett) har forandret miljøet, fordi det er blitt transparent. Alle leserene er med ett blitt synlig. Self-empowered. Tidligere var det bokanmeldelsene i avisene eller et månedlig blad i en bokklubb som fortalte nordmenn hva vi burde lese. Ovenfra og ned. Nå er den rammen sprengt, og folk samler seg på nettet rundt bøker de ganske enkelt har glede av. Selv syns jeg det er fint.
Det gjør jo også at mindre miljøer har oppstått som er så marginale at de ikke hadde kunnet overleve uten internett. De profesjonelle kritikerene må være nettopp ydmyke som du sier, til å se at bøker er mye forskjellig for ulike mennesker. Når alle kan kommunisere på kryss og tvers, oppstår det en fragmentering av miljøet. Da forstår jeg at det ikke er lett for de profesjonelle kritikerene å bevare stillingen som en autoritet på toppen, fordi det er ikke noe pyramide å stå på toppen av lenger. Bloggeres format er ikke bare tilpasset denne amorfe strukturen og kommunikasjonsmåten, den har sitt utspring i den.
Eller for å si det på en annen måte: profesjonelle litteraturkritikere kan ikke gi bloggere et slags ansvar eller skyld hvis dere opplever at dere har et formidlingsproblem med omverdenen. Jeg forstår at konkurransen og oppmerksomheten bloggere tar, og bredden den tilbyr, kan gjøre et allerede krevende yrke enda vanskeligere for betalte, profesjonelle litteraturkritikere. Vi kan skrive om hva vi vil, og så mye vi vil, og uten å bli redigert. Men jeg vil fremholde at bloggere og litteraturkritikere er på samme side av bordet, at vi komplementerer hverandre.
Linjene mellom de to er kanskje allerede begynt å viskes litt ut. Jeg mener, dette er jo en blogg vi diskuterer på nå, er det ikke? Som noen har startet med et formidlingsønske og målgruppe i tankene?
Føler URBLO.no (https://twitter.com/urblo) har førsterett på bildet av den lesende Samuel Johnson i norsk litterær bloggsammenheng. Tror vi skal begynne å blogge med Arne Borge-logo isteden.
SvarSletthttp://www.youtube.com/watch?v=iHWqSRp5NhY