Vekker oppsikt

Jeg snur meg uten å endre utsikten
Jeg ser på verdens plakat og sier:
Den holder, jeg spikret den opp selv
(GJ, Ars moriendi)

Hver dag mottar jeg pressemeldinger fra norske forlag. Jeg leser dem bare symptomalt, det vil si: jeg prøver å forstå litt mer av hvordan forlagene og deres markedsavdelinger tenker og handler, for å forstå litt mer av samfunnet jeg lever i. Jeg bevisstgjør meg selv som mottaker og spør: Hvorfor henvender forlaget seg til meg, altså pressen, på den og den måten? Det syns jeg er ganske lærerikt.

Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg mottar disse kunngjøringene. Antakelig skrev jeg meg opp på mailinglistene deres for noen år siden for å få beskjed om når vår- og høstlistene ble lansert. På den tiden syntes jeg nemlig det var stas å gå på forlagenes pressekonferanser og spise smørbrød, mens jeg rasket med meg nye bøker (som forhåpentligvis ikke var forlagsstemplet, slik at jeg kunne bytte dem inn til pensumlitteratur i nærmeste bokhandel). Kanskje fikk jeg til og med en kulepenn og en notatblokk med forlagets logo på.

Det finnes forlag som bare de som refuseres på de store forlagene og lokalavisanmelderne vet om, som Publica bok, Commentum forlag og Forlaget Norske Bøker. Disse forlagene kan tilby «et unikt forlagskonsept, der forfatteren er med på å investere i egen bok» og gir til gjengjeld en høyere royalty på de bøkene hun (ikke) får solgt. Felles for disse forlagene er at de appellerer til håpefulle med fordøyelsesvansker, som enten har en bok eller en forfatter i magen som de ikke får ut. Disse forlagstjenestene er analoge med forbrukslånet: Om man ikke får lån på vanlig måte (som regel av gode grunner), kan man oppsøke dem som villig låner ut penger med dårligere rentebetingelser.

Det er ille nok. Verre er det med de store forlagenes pressemeldinger, og hvordan disse limes rett inn i avisenes notiser. En typisk pressemelding kan gå ut på at en bok er i ferd med å bli et fenomen, og ettersom mange aviser da skriver at den og den boka er i ferd med å bli et fenomen, så blir den også det. For en time siden mottok jeg en e-post fra Cappelen Damm, hvor det sto at «Twitter-roman vekker oppsikt». Ettersom jeg så Bokprogrammet på NRK i går kveld, visste jeg hvilken bok det var snakk om. På det programmet satt nemlig en forfatter i samtale med programlederen og fortalte at han skrev en roman om å sitte mye på Twitter, mens kona hans lo gjenkjennende i bakgrunnen. Men i pressemeldingen belegges ikke denne oppsikten på noen måte – vi får ikke vite hvem som er vekket.

Dette er selvsagt fordi pressemeldingen er selve oppvekkeren, og den som våkner, det er meg. Når jeg googler «Twitter-roman vekker oppsikt» kommer Cappelen Damms pressemelding opp, men lite annet relevant. Min spådom er at dette vil endre seg, etter hvert som flere nyhetsmedier fanger opp beskjeden om at Twitter-roman vekker oppsikt. En slik pressemelding er nemlig et godt eksempel på en såkalt performativ ytring, hvor det vesentlige er hva som skjer når noe blir sagt. Sagt enkelt: «Twitter-roman vekker oppsikt» vekker oppsikt. NRK kan for eksempel spekulere i om dette er «Norges første Twitter-roman».

Det Cappelen Damm og de andre forlagene har forstått er at mediene ikke dekker eller beskriver virkeligheten, men at de er sterkt delaktige i å skape den. Pressemeldingen skal vekke oppsikt. Det er selvsagt uunngåelig at mediene er med på å forme hvordan vi opplever virkeligheten – hva vi forstår som aktuelt og samtidig. Men nettopp derfor kunne man håpe på en litt større bevissthet om dette blant journalistene. Kunne man forestille seg en journalist som spurte seg selv: Syns jeg dette burde vekke oppsikt? Burde jeg bidra til å vekke oppsikten? Er det Norges første Twitter-roman? Er det i så fall interessant? Hva slags bok er det denne forfatteren har skrevet? Er det en god bok? Er analysen av sosiale mediers rolle tankevekkende? Er jeg våken nå? Hvem vekket meg, og til hvilken virkelighet?

Med slike spørsmål i bakhodet kan kanskje mediene unngå å virke som profeter som  videreformidler hellige ord fra pressemeldingsguden.