Frihetens urne

Seinest om fire uker skal du kanskje stemme eller røyste eller hvilken målform du nå gjør det på. For et ansvar! Hvilken tyngende, knugende, ufravikelig og umistelig bør! Kommer du til å stå i stemmelokalet og svette bak det kommunale forhenget i all din anonymitet? Kommer du til å skjelve svakt på fingrene idet du lar dem gli over bunkene med stemmesedler, som for å føle hvilken som stritter minst imot? Kommer du til å dirre av opphisselse når du har funnet den, lar øynene gli nedover arket og leser navnene på tilfeldig utvalgte kandidater høyt for deg selv, 5. Cecilia Kråkebotn, 19. Tore Hampeseter, drar du ikke egentlig kjensel på navnene? Klinger det ikke trygt, rettskaffent og – uendelig riktig? 8., har ikke han samme etternavn som en fetter av deg? Er det ham? Jøss, verden er liten. Nei vent, det var Fetmark, ikke Futmark. Anlegger du ikke en andektig mine og nynner det rolige partiet av Ja vi elsker inni deg, idet du bretter stemmeseddelen, hjørne mot hjørne, og legger den i sitt svært foreløpige hjem, tar du ikke litt for hardt i når du skal dra forhenget fra men drar i feil ende der det sitter fast, og noen kremter i naboavlukket, går det ikke an å ivareta en litt høytidelig atmosfære i valglokalet, du trenger knapt å dra i den andre enden av forhenget før det sklir opp og seiler inn i veggen til kremteren, du hører et tungt sukk bak deg idet du går ut og konsentrerer deg om å gå med verdige skritt og rank figur bort til stemmeurnen, spør du ikke deg selv om den ser litt i overkant alminnelig ut? Greit nok at vi har så uanselige mengder korrupsjon i dette landet, men må derfor alle offisielle ting se ut som om de er kjøpt på obsen? Kommer det ikke til å skylle opp, når det bare er tre i køen foran deg, liksom fra korsryggen opp langs ryggraden, over issen og ned utover tinningene, et spørsmål som varmer kinnene dine, husket du å ta riktig stemmeseddel? La du den i det hele tatt i konvolutten? Eller kan den ha falt ned og glideflydd inn til den kremtende naboen, står han nå og humrer for seg selv, det var det jeg tenkte, det er bare sånt folk som stemmer sånn, gjør han ikke? Du kjenner på konvolutten. Står du for tett i køen? Du kan ikke stå for spredt heller, da danner det seg bare et virvar av små og uorganiserte sidekøer hvor folk står og skuler på hverandre fordi ingen vet om de selv kom før de andre køarmene. Invaderer du noens privatliv når du står så nær at du bare kunne ha senket haken, så hadde den vært på skulderen til personen foran, som en umerkelig og plutselig inntreffende klem, egentlig lagt opp til av selve køordningen, nå er det straks overstått, er du fornøyd? Det er hemmelig valg.

Den gled ikke unna. Nei, du gjorde alt riktig, du så på debattene, du leste alle partiprogrammene du mente kunne tas seriøst, du innhentet informasjon og bearbeidet den, du hørte på nyhetene på radio hver morgen, du stilte vanskelige spørsmål til folk som delte ut løpesedler på gaten, du hadde et kritisk og reflektert forhold til hvilke av myriadene av overskrifter du skulle klikke på, her ble alle slagene foretatt over beltestedet, her skulle ingen snarveier tas, men heller ikke skulle det henfalles til å øde tid på uvesentligheter, for hvilket ansvar! Hvilken eventyrlig rekke begivenheter som har ført fram til at du nå skal frakte din anonyme konvolutt fra ditt kommunale avlukke til din alminnelige urne! Hvilke mengder blod, tårer og øvrige sekreter som har rent ut i tidens flod for å føre deg fram til denne dag! Hvilken utsikt fra rettferdighetens representasjonelle tinder, men også – hvilke groteske sjatteringer av grått som kommer sigende over fjerne fjellmasser! Finnes det så mange nyanser av grått? Blågrått, grønngrått, grågrått, grugrått, de kommer rullende, avstanden ser ikke ut til å bli mindre, men de velter seg framover, du lar dem velte og kravler deg ned langs en hvitmalt bjerk til stemmeurnen, i en drakt av nyslipt bjerkefinér, befinner seg umiddelbart ved siden av din ene arm, du løfter den opp og smetter konvolutten med en helt unødvendig teatralsk gest oppi urnen, som om du ville forsikre de to smilende valgfunksjonærene om at du visste nøyaktig hvor konvolutten skulle plasseres og derfor ikke trengte et sekunds betenkningstid i konfrontasjonen med den, de trykker på hver sin knapp på tastaturet, og føler du deg ikke makeløst lettet? Har ikke alle de nitide forberedelsene, den møysommelige stillingstagen til de mest krevende problemstillinger, og den prinsippfaste utholdelse av de tåpeligste prestasjoner i debattprogrammene nå endelig fått munne ut i sitt mest naturlige, fortettede høydepunkt, en konvoluttbæringsseremoni i en gymsal? Men idet du hever munnvikene til et pliktskyldig smil mot funksjonærene med ID-kort dinglende hjelpeløst i tynne snorer, tenker du ikke at det er nettopp denne uhøytidelige høytideligheten, denne din unike anonymitet, de kommunalt-statlige kulissenes uanstrengte og fullstendige normalitet, som bibringer hele opptrinnet dets aktverdighet? Skulle man ellers få funksjonærene til å kle seg ut som Montesquieu, Voltaire, Aristoteles og Churchill, male seg med gullmaling i fjeset og bære deg på gullstol fra Slottet, der de ubeskrevne pergamentrullene lå i pyramideformede stabler, til Stortinget, der pergamentet slukes av en marmordrage, mens orgelet i domkirken tordner gjennom dens vidåpne dører og fråder av lykksalig oppstemthet, like til de mest unnværlige forsteder? Nei, denne eksplosjonen av måtehold er reformasjonens ypperste arv, eller snarere dens saktmodig opparbeidede fullbyrdelse! Hvis alle skulle kaste diamanter og rubiner i urnene, hvem skulle da grave dem? Ritualets korrekte, men slett ikke fullstendig humørløse avdempethet er nettopp den vakreste manifestasjon av føydalsamfunnets uomstyrtelige tilintetgjørelse, tsarens og keiserens siste, bitre og grundige ydmykelse. Det er de troskyldig utseende, intenst søte og dryppende saftige fruktene av talløse generasjoners kamp for rettferdighet, likhet, eller i det minste en litt mindre vanvittig undertrykkelse. Og det kommer som et mildt, nesten umerkelig, byråkratisk klapp på skulderen din: Du gjorde din plikt.

Men var det ikke til tider nesten uutholdelig, dette presset, knugingen på tinningene, om å velge det rette? I en sådan situasjon? Stod du ikke til rette for hele verdenshistorien, lot du deg ikke beglo naken av Mor Teresa, Gandhi, Florence Nightingale, Napoleon, Mozart, Djengis Khan, Columbus, Harald Hårfagre, Walt Disney, Barack Obama, Osama bin Laden, Lenin, Khrusjtsjov, ayatollahen, paven, storvisiren og Camilla Collett? Men var det ikke nettopp derfor det var så usigelig og umåtelig deilig at du hadde lyktes, du hadde valgt det rette, du hadde tenkt på alt, du hadde fektet med landeveisrøvere med fornuftens klinge, men holdt deg på trygg avstand fra trollene, du hadde gitt noen og enhver noe å tygge på, og det var så sikkert, så trygt, som et nyfødt spedbarn som helt begrepsløst og uten den fjerneste tanke og anelse griper etter sin mor og ikke de andre fremmede, du hadde levd opp til hver eneste av dine forventninger, og gjennomført med utrettelig iherdighet, det kunne ikke ha gått annerledes. Du gjorde alt. Du så på debattene om det ene og det andre, og leste opp og ned og in mente av hva hvem som helst mente om hva som helst så lenge det var noe som helst å bry seg om, og du gjorde det med en villende intensitet uten sidestykke. Du valgte riktig.

Men – nei. Det er ikke slik du skal stemme. Hvem er det som skal kunne stable på beina en slik frankensteinsk frekkhet at de tør å avkreve deg noe som helst, i din egen, personlige, private, individuelle valgprosess? Er det ikke hemmelig valg her i landet? Har vi obligatorisk stemmegivning? Står man ikke så fritt som en reke i Sørishavet til å velge om man vil stemme blankt eller gnure på sofaputene? Ikke at du skal det, du aner jo at du kan få noe igjen for å stå i den begredelige køen i det uventilerte, underbelyste, ribbeveggkledde stemmelokalet. Det er ikke en kjeft som kan kreve det av deg, eller som får våge seg å ymte frampå om at noe lønner seg mer enn noe annet, for her er det du som skal stemme. Og det er en stemme for deg, fra deg, til deg. Det er vel en slags balanse i det, at du tar noe fra deg selv og gir det til deg selv, men det føles likevel som et aldri så lite offer, og hadde det ikke vært for muligheten for å få flerfoldig igjen, hadde det neppe vært innsatsen verdt. Det er ikke sånn å forstå at du er opptatt av å raske mest mulig til deg, du har aldri jobbet svart, men man må jo tenke litt taktisk, det er dumt å ødelegge for seg selv, det er virkelig forskjell på partiene, og neimen om du skal sitte og se på at noen du ikke har stemt på skal komme og gjøre livet surt for deg, så her er det bare å benytte sjansen mens man har den. Og du står helt fritt, det er dette som er frihet, du står utenfor skolebygningen, du har gått der selv, men det begynner å bli noen år siden, og det er blikkstille på gaten bak deg, spredte, stakkato tilrop fra skoleplassen, flere penner, du går her for deg selv, og du skal stemme for deg selv, i et avlukke for deg selv. Det er slik man skal stemme, alle tenker på seg selv uansett, det har de alltid gjort, og du tenker på deg. Det er ikke det at ingen andre gjør det, det er vel saktens nok av dem som gjør det, og du tenker på dem også, men nå er det ditt eget, indre, unike, individuelle og uangripelige liv det gjelder. Nå får kropp og sjel og teorier og religion seile sin egen sjø, det er din framtid som står på spill. Og derfor skal du tenke på penger. Du skal tenke på skatt, gebyrer, finansene og avgifter. Du er aldri syk, du koster så lite, du spiser fornuftig, sånn vanlig. Du skal tenke på eiendom, på skatt, på arv, på slektninger, på familien, huset, på hvor deilig det hadde vært med en, bare en liten en, ikke akkurat en hytte, men kanskje et lite skur? Du skal tenke på moral. Du er et moralsk individ, du kan ikke gå med på hva som helst, du har grenser, du vet at noen av dem går langt innenfor visse av andres, men det plager deg ikke, og det burde ikke plage dem heller, du har flertallet på din side, stort sett, og ikke minst har du helt klare grenser der du har dem, så du kan ikke tillate hvilke som helst laster og absurditeter å snike seg innunder lovverkets tunge, beskyttende kappe, det må være lov å si fra. Så du gjør det. Du tenker på barn, unge, voksne, gamle, eldre, skrøpelige, skjøre, du tenker på de kriminelle, de forrykte, de psykotiske og de pleietrengende, på de hjelpeløse og de som har havnet utpå, på spedbarn, kjønnsminoriteter, asylsøkere og småskolelærere. Du skal tenke på ansvar. Du skal tenke på eidsvollsmennene, på Richard Nordraak, Edvard Grieg, Ole Bull og Einar Gerhardsen, på Gro og Kåre og Jens og Siv og Ola og damer til venstre og herrer til høyre, barn på midten og dyr må plasseres utenfor. Men det er ikke noe tyngende ansvar, for det er så lett, så utpreget og ublandet lett, det er dette som er frihet: å kunne ta sine egne valg for seg selv, å delta i utplasseringen av de lovmenn som skal lage nettopp de lovene som du selv skal leve blant, uten at en kjeft kan avkreve noe som helst av deg. Du valgte fritt.

Derfor blir også du oppløftet, nesten høytidelig, av denne lille avstikkeren og de omhyggelig investerte femten minuttene den tok, men nå får du se å rusle hjemover og finne deg litt mat. Ja, det er slik du skal stemme, du skal stemme for eller mot avgift, for eller mot de eldre, for eller mot mobiltelefoner på skolen, for eller mot avlyttingsutstyr i klasserommene, for eller mot sjampinjonger i grønnsaksdiskene, for eller mot Jensemann og Jonsemann, for eller mot Siv Signe, Liv Arild, Per og Pål og Beint og Skakt, for eller mot betasuppe på gamlehjemmene, for eller mot om gamlehjemmene skal hete gamlehjem, omsorgssenter eller oppbevaringsanstalt, og det er en så lang liste over ting du skal stemme for og mot, men du vet godt hva du er for og hva du er mot, og du har med stolthet aldri konsultert en eneste valgomat, langt mindre noen nabo eller kollega, at det eneste denne listen overgås av er listen over ting du med glans og noe som nesten kunne ha vært ærefrykt skal drite i. Slik skal du stemme. Du skal drite i ting som ikke angår deg, det får andre ta seg av. Du skal drite i ting som ikke er mennesker, de skal ikke akkurat vitne mot deg på dommens dag. Du skal drite i hva myndighetene dine begir seg ut på i land som ligger langt borte og som du aldri kunne tenke deg å dra på ferie til. Der får de ordne opp selv. Du skal drite i at 90 % av alt du bruker penger på er produsert i land der fagforeninger er forbudt. Du skal stemme for eller mot skattefritak for gaver til fagforeninger og idrettslag. Du skal drite i hundrevis av millioner som aldri har nok mat, det var ikke så greit i Norge før heller, og det var vel ikke slik at verdens nasjoner stod i kø for å komme med livreddende bidrag, og det har uansett ikke en dritt med deg å gjøre. Du skal stemme for eller mot økt eller redusert moms på økologiske halspastiller. Du skal stemme for eller mot økonomiske incentiver for å gjøre det vanskeligere å innta for meget kake. Du skal drite så rekordlangt i petroleumsindustri og landsbyer som bokstavelig talt drukner i olje. Du skal stemme for eller mot fradragsberettigelse på investering i kildesortering. Du skal ta rennefart og drite i livene som norske soldater tar i utlandet. Du er ikke naiv. Du vet at verden ikke er et uskyldig sted. Du skal bavianidiotdrite på steroider i EU. Du skal monsterkabelskrekkdrite i WTO. Du skal fabelkarusellsalmiakkelefantsyklondrite så katastrofemessig galaksehardt i overvåkning, ressursutarming, forørkning, slavehold og medisinske patenter. Du skal ha en hytte med bredbånd. Du skal drite noe helt avsindig kanongruselig i klesindustri. Du skal bruke minst mulig tid på å komme lengst mulig vekk der ting er billigst mulig og hotellbetjeningen er mest mulig skandinavisk. Du skal drite så psykoloidbatonglatterlig reaktorplasmahydrantbøttegigaplektisk – i en urne av nyslipt bjerk.

Godt valg! 

Eirik Ørevik Aadland