Faste lesere (hallo?) har kunnet registerere et løftebrudd fra min side; 21. september publiserte jeg noen notater fra KHiOs forelesningsrekke om kunstens (mulige) politiske virkninger holdt av Marius von der Fehr og i blant hans mor Drude vdF. Jeg hevdet at jeg ville legge ut notater fra de kommende forelesningene også – det har ikke skjedd. Ikke fordi forelesningene har vært uinteressante, men fordi notatene mine har vært det. Her vil jeg i hvert fall publisere noen spredte notater basert på den femte og nestsiste forelesningen i rekka. Jeg baserer dette på min skjøre hukommelse, politiske fantasi, egne notater, samt et utrevet A4-ark fra Morten, som også deltok. Selv om jeg heller ikke denne gang ønsker å holde vdFehr ansvarlig for disse notatene, presiserer jeg mine mer personlige bemerkninger med kursiv. Det oppfordres til innsigelser og utdypninger - oppstand.
Ein lyt bli
Lågaste punkt
For at viljen skal reisa seg att
Lyt ein bli fjell
Snudd på hovudet
Slik at nutane blir pressa
Djupt ned i avgrunnen
(Skriften på monumentet «Makter og Menneske» i Odda)
Avdukningen av intustrimonumentet «Makter og menneske» laget av Lars Korff Lofthus og Leander Djønne var et høydepunkt under Litteratursymposiet i Odda. Sola kikket over fjellkanten for siste gang i høst og de snaut hundre oppmøtte trippet forventingsfullt rundt på tomta utenfor nedlagte Odda Smelteverk. Monumentet ble åpnet med tale fra ordføreren, litt løspreik fra kunstnerne, musikalske innslag med tuba & trekkspill samt en russiskklingende arbeidervise akkpagnert av elektrisk gitar. Serveringen bestod av brød med sylta rødbeter og sild, bar vodka og cava. Eklektisk og smakfullt!
For at viljen skal reisa seg att
Lyt ein bli fjell
Snudd på hovudet
Slik at nutane blir pressa
Djupt ned i avgrunnen
(Skriften på monumentet «Makter og Menneske» i Odda)
Avdukningen av intustrimonumentet «Makter og menneske» laget av Lars Korff Lofthus og Leander Djønne var et høydepunkt under Litteratursymposiet i Odda. Sola kikket over fjellkanten for siste gang i høst og de snaut hundre oppmøtte trippet forventingsfullt rundt på tomta utenfor nedlagte Odda Smelteverk. Monumentet ble åpnet med tale fra ordføreren, litt løspreik fra kunstnerne, musikalske innslag med tuba & trekkspill samt en russiskklingende arbeidervise akkpagnert av elektrisk gitar. Serveringen bestod av brød med sylta rødbeter og sild, bar vodka og cava. Eklektisk og smakfullt!
Kritikk, lag for lag
Knut Hoem hyller Bokvennen. Det vil jeg tro det er få som har problemer med. Imidlertid har han også et behov for samtidig å kritisere to andre norske litteraturtidsskrifter, Vinduet og Vagant. Det er ikke første gang Hoem uttaler seg på liknende vis om norske litteraturtidsskrifter. I 2008 mente Hoem at det ikke fantes noe litteraturtidsskrift for lesere: Vinduet var for journalister, Vagant for akademikere mens (det ikke lenger eksisterende) Kraftsentrum var for forfattere*; «Det eneste vi mangler nå er et litteraturtidsskrift for leserne». Kraftsentrum fikk ros, mens Vinduet og Vagant var uleselige. Det kan virke som Hoem nå har fått det han ønsket. Likevel er det tydeligvis fortsatt nødvendig å kritisere Vinduet og Vagant.
Uten tittel, del én (hud og hår), film 2010
I filmen er det tre karakterer. En eldre kvinne, en middelaldrende kvinne og en ung kvinne. I en fragmentert samtale hører du karakterene både beskrive seg selv og hverandre. Filmen bygger på et dokumentarisk materiale, men som er bearbeidet og gjort om til fiksjon. Filmen er en studie i bevegelse og kropp, fakter og språk.
Opptegnelser fra et komfortabelt norsk fengsel, ukjent avsender
Planen min var riktignok først å gå i fengsel og deretter skrive en bok om det, men tanken på å gå i fengsel fylte meg med en så sitrende glede at jeg ikke klarte å vente. Så jeg gikk altså i fengsel, jeg ble satt i fengsel i fem måneder for å nekte å betale tilbake studielånet. Etter flere år på universitetet, hvor hver bok jeg leste gjorde meg mindre interessert i å delta i lønnsarbeidet som utdanningen skulle lede til, hadde jeg 323 053 kroner i gjeld til Statens Lånekasse for høyere utdanning. Så skulle rentene altså begynne å løpe. Jeg hadde gitt opp ideen om å undervise – men måtte Norges blomster blomstre seg sterke! – og så derfor ingen annen framtid enn enkelte strøjobber kombinert med en frilans skribenttilværelse. Disse strøjobbene ville være å jobbe i bokhandel, sitte som museumsvakt, feie gatene eller liknende. Men jeg så ikke behovet. Mange litteraturvitere (som altså er min tittel; jeg har en mastergrad i litteraturvitenskap) ble tekstforfattere – de forfattet finurlige enkeltsetninger for å reklamere for selskaper og offentlige tjenester, men dette var ikke noe for meg, jeg ville i det minste lyve så jeg trodde det selv.
Kommentar eller tillegg til Fredriks
Våre ledere, som er ment å representere oss, de andre, håper, taler og tror at dette skal gå bra. Røe Isaksen har selv understreket at han lenge har vært opptatt av miljø.
Tanken er et annet sted
Jeg vil forsøke å trenge inn til det innerste i noe. Jeg vil forsøke å komme frem til der hvor den dypeste meningen ligger. Det er selvfølgelig mulig at den dypeste meningen bare finnes i min egen tenkning, men det er jo først når man forsøker å trenge inn til det innerste i noe, og forsøker å komme frem til der hvor den dypeste meningen ligger, at man i så fall oppdager at den dypeste meningen – hele konseptet den dypeste meningen – bare finnes i min egen tenkning. Jeg lurer på hvor grensen går, mellom virkelig og egen tenkning. Hadde forrige setning ikke tatt med begynnelsen «jeg lurer på», men gått rett på «Hvor går grensen …», kunne man kanskje fått inntrykk av at den stod nærmere virkeligheten. «Jeg lurer på» understreker omfanget av min egen tenkning.
Forelesningsnotater: Performance og performativitet - på vei mot en radikal verksforståelse #1
Kunsthøgskolen i Oslo tilbyr denne høsten en kort forelesningsrekke om performativitet og kunstens muligheter som (politisk) aktør. Den holdes av Marius von der Fehr med hjelp fra hans mor, litteraturprofessor Drude von der Fehr. Slik jeg har forstått det gir emnet studiepoeng for dem som går på KHiO, men vi utenfor oppfordres også diskret til å delta, til å banke på dørene, til noen med nøkkelkort slipper oss inn. Kurset går i et lite rom på Seilduken, mandager 10-12. Gå ned trappa til venstre for resepsjonen, gå langt, ta til høyre, opp trappa til andre etasje, følg etter noen som ser ut som de er på vei i samme retning, ta til venstre, gå til døra i enden av korridoren. Jeg vil her legge ut noen notater fra den første forelesningen og akter å fortsette med dette om jeg har anledning. Det burde være overflødig å si at notatene er mine egne, at ting kan ha blitt misforstått eller misbrukt, og at foreleserne derfor ikke skal stå til ansvar for disse ord. (Likevel bruker jeg kursiv for å ytterligere understreke mine sidesprang.) Jeg vil derfor også tipse dem om notatene per mail, slik at de kan korrigere og tilføye som de ønsker. Andre oppfordres selvsagt også til å kommentere. Sparsommelig forelesningsinformasjon finnes her.
Finnes det ingen alternativer?
I sommer har jeg lest Slavoj Žižeks seneste bok, Living in the End Times, og Mark Fishers Capitalist Realism: Is there no alternative? Begge bøkene tar for seg det ideologiske klimaet som etablerte seg etter Berlinmurens fall, der det er lettere å se for seg at jorden går under, enn at kapitalismen går under – for å bruke Frederic Jamesons etter hvert berømte formulering. Allerede tittelen på Mark Fishers bok, «Capitalist Realism», peker mot forestillingen om at det er urealistisk å skulle etablere et koherent alternativ til kapitalismen, da dette systemet anses som den eneste levedyktige politiske og økonomiske modellen. For et år siden leste jeg en kronikk i Dagbladet av Torbjørn Røe Isaksen (stortingsrepresentant for Høyre og medredaktør i Minerva) som kan leses som et slående uttrykk for det Fisher kaller «capitalist realism».
Kjapp kommentar til Røff guide
Han satt på sitt studerkammer, noe skamfull over sin utbasunering mot kunsten og kunstens rolle kvelden i forveien, en tirade som hadde kommet fra – ja hvor? Hvorfor denne kritikken av kunstens selvforherligelse? Var det igjen skuffelsen over avantgarden; umuligheten av å bli rystet, slik professor Andersen måtte vedkjenne at Litteraturen ikke evnet å ryste ham?