Kontingente notater til kap. 1 & 2 i Anders Johanssons avhandling i litteraturvitenskap
Jeg leser for tiden den svenske litteraturviteren Anders Johanssons avhandling, utgitt på Glänta i 2003. Det er oppløftende lesning – den utforsker teoriens nytte, så å si, nettopp ved å praktisere teorien. Ydmyk, men modig. Essayistisk, men konsekvent.
1.
Er det virkelig slik at vi lever «etter teorien»? Er vi frigjort fra teoretiske innsnevringer – leser vi nå teksten på tekstens premisser, hvordan i all verden leser man en tekst på dens premisser, hvor har den redegjort for premissene, for hvem? Hvem er alle disse leserne, som fødes på ny hver gang de setter seg ned med en bok? Har de glemt eller fortrengt Johanssons trivielle poeng: «omedelbarhet är illusorisk»? (21) De har rett i at et teoretisk perspektiv er reduksjonistisk, men hva er vel å lese, annet enn å redusere teksten, åpne teksten? Teorien er et blikk, det kan være bedre eller dårligere utviklet, det kan være mer eller mindre koherent, konsekvent, konsistent, men i følge Johansson er ikke litteraturteoretiserings største problem at den er reduksjonistisk – heller er hovedproblemet i dagens litteraturteori «att den kritiska potentialen har gått förlorad, om den nu någonsin har funnits.» (22) Arven etter Derrida og dekonstruksjonen har langt på vei blitt en selvbekreftende disiplin, hvor Lacan leser Poe, Derrida leser Lacans lesning av Poe, Barbara Johnson leser Derridas lesning av Lacans Poe-lesning også videre: «Dekonstruktionen stelnade til en metod som först och främst bekräftade sin egen giltighet, men också statusen hos de litterära texter som fanns i början av kedjorna.» (23) De som skulle dekonstruere kanon lagde sin egen kanon – epigoneriet spredde seg, i speilsalen hyllet man hverandre og det kritiske potensialet forsvant.
Musikkmagasinet ENO: Utvidet anmeldelse
Musikkmagasinet ENO ble opprettet i 2010 og kom med sin sjette utgivelse tidligere i høst, under redaktør Eirik Kydland. Vi publiserer her en utvidet versjon av Arne Borges anmeldelse som sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen, lørdag 10. desember.
Musikkjournalistikken i Norge de siste årene kan neppe betegnes som oppløftende. Tommelfingerlange anmeldelser og intervjuer som reproduserer presseskriv har skapt en tomhet som etter hvert har føltes så naturlig at man kanskje har glemt at det går an å skrive noe leseverdig om musikk. Da ENO oppstod i fjor, var det derfor men en løfterik visjon om å gi plass til dyptpløyende og nysgjerrige musikktekster, med en tilnærming lik komponisten Brian Eno som bladet er oppkalt etter: «Nyskapende og fabulerende, men alltid med sans for popmusikkens enkle kjerneverdier.» Det uttalte ønsket om å være eklektisk viser seg i tekstutvalget; blant portrettintervjuer og albumomtaler finner man tematiske artikler om humor i musikken, afrofuturisme, instrumentbygging og de arkitektoniske omgivelsenes betydning for lyd. Det gis plass til en fin reportasje om Arild Nyquists musikerkarriere og et grundig intervju med Vazelina Bilopphøggers.
Kunstig vitenskapskonkurranse
Kan naturviterne alene redde miljøkampen?
Bjørn Vassnes har gjentatte ganger ytret sin frykt for at samfunns- og humanvitere ødelegger forskningens gode rykte, sist i Klassekampen 1. desember. Han tar sågar til ordet for en ny runde hjernevask. Slik skal vi bøte på den såkalte kunnskapskrisen vi befinner oss i. Hans fiende er samfunns- og humanviterne, som gjør at befolkningen ikke tror på klimaforskere og dermed hindrer de rette tiltakene. Vi må utdanne hardbarka realister, dersom det skal være noe håp for fremtiden. Gjerne på bekostning av kultur- og samfunnsforskere.
Han tolker betydningen av vitenskapelig innsikt om klimaendringer ved hjelp av en enkel modell; kunnskap fører til politisk konsensus, som igjen fører til politiske tiltak. Sosiale og kulturelle prosesser som virker på valg, følelser og verdier er underordnet, skal vi tro hans mistro til sosialvitenskapene.
Blant spørsmålene vi trenger svar på er: Hvordan responderer innbyggerne i de rikeste landene på global oppvarming? Hvorfor er det så få som bryter ut i handling? Hvorfor er det slik at noen miljøsaker mobiliserer, mens andre ikke? Hvordan klarer folk å usynliggjøre miljøproblemene i sine daglige liv - gitt problemenes omfang?
Svar på slike spørsmål kan komme fra humanvitere, samfunnsvitere og psykologer. Jeg kommer på tre felt hvor disse fagene vil ha avgjørende betydning:
1. Kommunikasjon: Mange fremmedgjøres av grafer, tabeller og figurer. Dette er format som ikke 'snakker vårt språk' og heller ikke evner å snakke til følelsene våre - og i kampen for bedre temperatur er følelser viktige å mobilisere. I møte med "mer kunnskap, mer forskning" ser vi økt apati. Dette er en enorm barriere når vårt kollektive tilsvar skal organiseres.
2. Kampanjeutforming: Hvordan klarte man å få enorme mengder mennesker til å slutte å røyke? Eller til å bruke sikkerhetsbelte? Hva gjorde at flere amerikanere la om til mer vegetarisk kosthold? Hvilke holdningskampanjer har virket før, og hvilke har feilet? Samfunnsvitere kan svare på disse spørsmålene, og denne kunnskapen kan brukes til å utforme effektiv politikk for et bedre miljø. Men endringer i vaner og adferd kan ikke alene redde miljøkampen.
3. Sosiale bevegelser: Vassnes vil at ingeniører skal redde oss; jeg tror ikke de er skikket til oppgaven. "Vi trenger vitenskapen mer enn noen gang", sier Vassnes og mener naturvitenskapen. Et slikt syn avpolitiserer miljøkampen. Teknolologioptimismen, best uttrykt med "mer miljøvennlige biler", kan - som samfunnsvitere vet - føre til en forverring av miljøproblemet. Systemendring må til, vekstparadigmet må utfordres, økonomien og ressursbruken må demokratiseres, og kollektive løsninger må prioriteres. Kun en bred sosial bevegelse med evne til å yte makt kan føre fram slike endringer, noe historikere, sosiologer og sosialtantropologer vet. Nye beslutningsstrukterer, evne til å nå ut, sensibilitet overfor menneskers hverdag og vår kultur er viktig; her vil samfunns- og humanvitere bidra. Kun med tverrfaglig samarbeid - ikke kunstige skillelinjer - kan miljøkampen vinnes.
Klassekampen 7.12.11
Bjørn Vassnes har gjentatte ganger ytret sin frykt for at samfunns- og humanvitere ødelegger forskningens gode rykte, sist i Klassekampen 1. desember. Han tar sågar til ordet for en ny runde hjernevask. Slik skal vi bøte på den såkalte kunnskapskrisen vi befinner oss i. Hans fiende er samfunns- og humanviterne, som gjør at befolkningen ikke tror på klimaforskere og dermed hindrer de rette tiltakene. Vi må utdanne hardbarka realister, dersom det skal være noe håp for fremtiden. Gjerne på bekostning av kultur- og samfunnsforskere.
Han tolker betydningen av vitenskapelig innsikt om klimaendringer ved hjelp av en enkel modell; kunnskap fører til politisk konsensus, som igjen fører til politiske tiltak. Sosiale og kulturelle prosesser som virker på valg, følelser og verdier er underordnet, skal vi tro hans mistro til sosialvitenskapene.
Blant spørsmålene vi trenger svar på er: Hvordan responderer innbyggerne i de rikeste landene på global oppvarming? Hvorfor er det så få som bryter ut i handling? Hvorfor er det slik at noen miljøsaker mobiliserer, mens andre ikke? Hvordan klarer folk å usynliggjøre miljøproblemene i sine daglige liv - gitt problemenes omfang?
Svar på slike spørsmål kan komme fra humanvitere, samfunnsvitere og psykologer. Jeg kommer på tre felt hvor disse fagene vil ha avgjørende betydning:
1. Kommunikasjon: Mange fremmedgjøres av grafer, tabeller og figurer. Dette er format som ikke 'snakker vårt språk' og heller ikke evner å snakke til følelsene våre - og i kampen for bedre temperatur er følelser viktige å mobilisere. I møte med "mer kunnskap, mer forskning" ser vi økt apati. Dette er en enorm barriere når vårt kollektive tilsvar skal organiseres.
2. Kampanjeutforming: Hvordan klarte man å få enorme mengder mennesker til å slutte å røyke? Eller til å bruke sikkerhetsbelte? Hva gjorde at flere amerikanere la om til mer vegetarisk kosthold? Hvilke holdningskampanjer har virket før, og hvilke har feilet? Samfunnsvitere kan svare på disse spørsmålene, og denne kunnskapen kan brukes til å utforme effektiv politikk for et bedre miljø. Men endringer i vaner og adferd kan ikke alene redde miljøkampen.
3. Sosiale bevegelser: Vassnes vil at ingeniører skal redde oss; jeg tror ikke de er skikket til oppgaven. "Vi trenger vitenskapen mer enn noen gang", sier Vassnes og mener naturvitenskapen. Et slikt syn avpolitiserer miljøkampen. Teknolologioptimismen, best uttrykt med "mer miljøvennlige biler", kan - som samfunnsvitere vet - føre til en forverring av miljøproblemet. Systemendring må til, vekstparadigmet må utfordres, økonomien og ressursbruken må demokratiseres, og kollektive løsninger må prioriteres. Kun en bred sosial bevegelse med evne til å yte makt kan føre fram slike endringer, noe historikere, sosiologer og sosialtantropologer vet. Nye beslutningsstrukterer, evne til å nå ut, sensibilitet overfor menneskers hverdag og vår kultur er viktig; her vil samfunns- og humanvitere bidra. Kun med tverrfaglig samarbeid - ikke kunstige skillelinjer - kan miljøkampen vinnes.
Klassekampen 7.12.11
Underlig, undrende underverk (Terrence Malicks The Tree of Life)
«Hvor var du da jeg la jordens grunnvoll ... mens alle morgenstjerner jublet.» Sitatet fra Jobs bok åpner Terrence Malicks The Tree of Life, og setter scenen for et av de seneste års mest ambisiøse filmatiske prosjekt. Vi er hos familien O’Brien i småbyen Waco, Texas på 50-tallet. Et telegram blir overgitt mor (Jessica Chastain), far (Brad Pitt) får beskjed per telefon. En sønn er død. Sorgen bryter ut. Vi forflyttes til nåtiden. Arkitekten Jack (Sean Penn), omgitt av skyskrapere kledd i glass og lys, fortviler fortsatt over tapet av broren. Hvorfor måtte han dø?
Han gjør politiet i ulike stemmer
Vi var på Tekstallianse i Oslo i helgen. I den anledning lagde vi seks ziner med utgangspunkt i utvalgte linjer fra T.S. Eliots langdikt The Waste Land (1922). Disse ble gitt bort gratis. Vi kopierte også opp sju trykksaker som samlet de seks zinene i et blad. Disse ble også gitt bort. Til de av dere som har en av de seks unike eksemplarene: gi dem gjerne videre. Bildene er dessverre ikke helt skarpe. "Eliot originally considered titling the poem He do the Police in Different Voices." (Wikipedia)
Vanskelige spørsmål
Flere har tatt til orde for at vi ikke kan forstå Anders Behring Breiviks handlinger i politiske termer; i stedet må vi se dette som en gal manns verk. Man leter derfor i barndommen etter et punkt der han falt utenfor. En tysk avis har, etter hva jeg har fått høre, pekt på mangelen av en farsfigur som en mulig forklaringsmodell. TV2 intervjuet en amerikansk «profiler» som hevdet at politikken kun fungerte som en overbygning for massemordere som Breivik; de egentlige grunnene er å finne i privatlivet hans. Hun trakk frem venners påstander om at han aldri har vært i et parforhold, og mente galskapen kan ha blitt utløst av en følelse av å bli avvist og krenket av det motsatte kjønn. Massakren på Utøya kan i lys av en sånn teori forstås fullstendig apolitisk: Han drepte ikke på grunn av xenofobiske forestillinger eller for å «strupe den fremtidige rekruteringen» til Arbeiderpartiet (slik han selv har hevdet), men for å hevne seg på ungdommer som befinner seg i den samme livsfasen som han selv gjorde den gangen han ble krenket.
En unntaksvis kommentar til den norske dagsavisen Dagbladet
Dagens Dagbladet (17/7-11) er for så vidt både en skam, søppel, avføring og prostitusjon, for å låne deres egne formuleringer fra saken med den lite originale overskriften «Velkommen til Tiggerstaden». Men det føles likevel ikke riktig å kåsere over slapp syntaks og malplasserte metaforer; det er noe mer alvorlig som står på spill. Det er ikke morsomt å lese en slik tekst, og det er heller ikke særlig morsomt å være morsom på dens bekostning. Slike festligheter får vi ofte nok servert fra livsstilsradikalere som stadig befester sin selvforståelse som gode mennesker ved å parasittere på elendigheten: Se, jeg tuller med VG og Frp! Hallo i Uken, 5080.no og utallige statusoppdateringer på Facebook vitner om denne opposisjonelle selvtilfredsheten, og det er ingen grunn til å ta del i den, med mindre man på sikt ønsker seg en fast avisspalte for radikale påstander man ikke trenger å ta konsekvensene av.
Stoisk kosmopolitisme
I dag er stoisisme forbundet med «stoisk ro», med et individ som bevarer sinnsroen uansett hva som skjer i verden omkring henne. Men det er bare delvis sant at stoisismen består i denne radikale – og kanskje kan man si lidenskapsløse – avsondringen fra verden. Stoisismen er også uttrykk for en livsholdning som vender seg utover – mot verden, mot et større menneskelig fellesskap.
17. maitale
Jeg og kjæresten var i ekstra godt humør. Jeg skal ha gått ned på kne i New York, og fått et umiddelbart ja fra den 17 år yngre milliardærarvingen. Jeg har åpenbart ikke gitt opp ekteskapet, og jeg har heller ikke latt meg skremme av tidligere erfaringer. På motevisningen koste jeg meg med døtrene mine, jeg var flydd inn som kveldens underholdning. Heller ikke denne gangen har jeg inngått særeieavtale. Jeg var uheldig og knuste diplomet, men lot ikke det legge noen demper på feiringen: Jeg ble satt pris på. –Her skulle mamma ha vært, ropte jeg ut foran de frammøtte. Vi kunne alle smile etter en vellykket prisutdeling. Jeg hevdet lenge at mitt ville liv var forbi, men 15. april ble jeg igjen tatt for kokainmisbruk etter en razzia – knappe tre måneder etter den forrige skandalen. –Jeg elsker kokain, skal jeg ha sagt i følge politirapporten. Jeg dro til Thailand for å komme meg unna oppstyret. Jeg er frustrert, men jeg lar meg ikke knekke. Jeg har tidligere snakket åpenhjertig om demonene mine og går nå regelmessig til møter for rusmisbrukere. Vi støtter hverandre i sorgen. Flere ganger ble de vitner til at jeg måtte tørke tårer. Det virker som om begeret begynner å bli fullt.
Stéphane Hessel - Indignasjon, sosialdemokrati og det kommende opprøret
I dagens Bokmagasinet i Klassekampen trykkes Arne Borges lesning av Stéphane Hessels Indignez-vous!, med tittelen Gør oprør i den danske oversettelsen av forlaget Tiderne Skifter. Vi publiserer her en utivdet versjon av teksten.
Kommentar til Universitas
«Vi er på møte i Planka Oslo. Det er under sterk tvil at vi har fått innpass på miljø-aksjonsgruppens første samling, i den grad at vi måtte tilbringe den første halvtimen på gangen. Først etter å ha gått oss vill i Hausmanias skrekkabinett av fargesprakende korridorer, for så å bli servert borsjtsj av en mystisk russerinne, får vi lov til å tre inn i det aller hemmeligste.»
A man who...
Jeg går ut mellom røyk og gass til holdeplassen Harald Hårdrådes plass i Oslo sentrum øst. Plassen som før var en åpen plass, en kort stund allmenning, kan knapt kalles en plass i dag: det er en rundkjøring. Dette er Schweigaardsgate, en lite sjarmerende, støvete gjennomfartsåre fra øst og knutepunktet for mye av biltrafikken inn til Oslo by. Vi vet at Oslo er en av Europas mest forurensede byer om vinteren. Fra Radiumhospitalet sies det at mellom 5-25 % av lungekrefttilfellene i Oslo henger sammen med luftforurensingen. Dette skal det dog legges lokk på, når Dronning Eufemies avenue er på plass, en eufemisme av en 43 meter bred bilvei. 100’000 biler farer gjennom Operatunnelen daglig. Utregninger fra transportøkonomisk institutt sier at dersom vi skal bygge et veinett som ikke genererer køer de neste 15 årene, må Bjørvikatunnelen utvides til 12 felt.
Brevveksling mellom Arne Borge og Jørn H. Sværen, 10.–30. januar 2011 – andre del
Vi publiserer her siste del av brevvekslingen med Jørn H. Sværen, gjort i anledning utgivelsen av Dronning av England. (Les første del her.) Diktsamlingen feires i kveld (2/2-11, kl 19) på deichmanske bibliotek, Grünerløkka. Grunnet skjenkeregler må man sende en uforpliktende påmelding til cathrine.stroem@gmail.com om man ønsker å være med. Opplesninger, rimelig drikke, salg av bøker.
Kjære Jørn,
Takk igjen for meningsfulle kommentarer. «En død metafor er et billedlig uttrykk som ikke lenger blir oppfattet som et billedlig uttrykk. Tiden går.» Du inviterer virkelig til seinlesning; jeg oppfattet først ikke «tiden går» som en død metafor. Jeg leste det ganske enkelt dit hen at med tiden blir metaforene døde, men jeg leste ikke samtidig at du slo dette fast gjennom å bruke en død metafor. Min erfaring, som trolig også er grunnen til at jeg lenge har hatt (og stadig har) vansker med å lese poesi, er nettopp at jeg ikke er i stand til å se ordene som står der. Det er som om det umiddelbart igangsettes en abstraheringsprosess, som jeg tror er mindre billedskapende enn den er informasjonsetterspørrende: hva skal dette bety? Når det står «tiden går», leser jeg kanskje «tiden passerer», «lenge etterpå», «klokka går» eller liknende. Jeg ekstraherer ut det jeg tror er meningen og oversetter den ukritisk til en frase med beslektet semantikk. Møtet med din bok konfronterer meg særlig med dette, og det er jeg takknemlig for.
Kjære Jørn,
Takk igjen for meningsfulle kommentarer. «En død metafor er et billedlig uttrykk som ikke lenger blir oppfattet som et billedlig uttrykk. Tiden går.» Du inviterer virkelig til seinlesning; jeg oppfattet først ikke «tiden går» som en død metafor. Jeg leste det ganske enkelt dit hen at med tiden blir metaforene døde, men jeg leste ikke samtidig at du slo dette fast gjennom å bruke en død metafor. Min erfaring, som trolig også er grunnen til at jeg lenge har hatt (og stadig har) vansker med å lese poesi, er nettopp at jeg ikke er i stand til å se ordene som står der. Det er som om det umiddelbart igangsettes en abstraheringsprosess, som jeg tror er mindre billedskapende enn den er informasjonsetterspørrende: hva skal dette bety? Når det står «tiden går», leser jeg kanskje «tiden passerer», «lenge etterpå», «klokka går» eller liknende. Jeg ekstraherer ut det jeg tror er meningen og oversetter den ukritisk til en frase med beslektet semantikk. Møtet med din bok konfronterer meg særlig med dette, og det er jeg takknemlig for.