Brevveksling med René Jean Jensen 2/3

Vi fortsetter her samtalen med den danske poeten og oversetteren René Jensen. Denne gangen har han svart med to e-poster, den siste i kjølvannet av 22/7. Les første del her. Siste del kommer på torsdag.

Oslo 31/5-11

René,

Takk for mail. Du skriver om en komisk dualitet mellom kroppen og bevisstheten, denne gamle oppdeling som blant (veldig mange) andre Robert Fitterman og Vanessa Place går mot i Notes on conceptualisms: «Note that in a post-Cartesian world, there is no splitting the baby: minds are bodies, bodies minds. The brain is a piece of the body-meat, the body a bit of brain. This thought, once intolerable, is now a comforting proof that ’I’ do not exist.» Vi blir fortalt: Lytt til kroppens signaler. (Hvem? Jeg?) Så tar vi en joggetur, for kroppen produserer endorfiner og vi føler oss mye bedre etterpå. Jeg leste nylig i den borgerlige norske avisen Dagens Næringsliv om en kvinne som trente åtte ganger i uka mens hun jobbet fulltid og tok et fulltids studium i juss. Det var altså en meget driftig kvinne, og det slo meg at det ville være fåfengt å skulle skrive et sted at jeg selv ikke ville leve slik, at det virket som et fælt liv. Hvilken hensikt skulle det ha? Motspråket ville bli fanget i floskler om «andre verdier», ting som «ikke kan måles (i penger)» osv. – typisk passive fraser som venstresiden gjerne tyr til når den føler seg overkjørt av jernkvinner og turbokapitalister. Det virker fåfengt å reagere, det virker dessuten smålig.

Brevveksling med René Jean Jensen 1/3

Den 19. januar 2011 spurte vi danske René Jean Jensen om han ville delta i en brevveksling (over e-mail) for å diskutere hans to utgivelser fra 2010, Jeg har planlagt at dagdrømme og Om april, i maj. Det ville han. RJJ fullførte Forfatterskolen i København allerede i 1999. Med unntak av diktsamlingen Opvågningsbog (Basilisk 2001), er det først og fremst som redaktør og oversetter i København-baserte Basilisk forlag han har virket som litteraturarbeider. Blant oversatte forfattere kan vi nevne Kenneth Koch, Thomas Bernhard og Robert Walser, og hans interesse for sistnevnte vil bli diskutert senere.

Både diktene (JHPAD) og kortprosaen (OAIM) interesserte oss, ikke minst på grunn av den uanstrengte identitetsproblematiseringen, og hvordan skillet mellom tenkning og sansning opphører, til fordel for en undrende observasjons- og innbilningsglede, hvor observatøren til stadighet sår tvil ved hvem det er som observerer. Setningene drives frem av en anarkistisk impuls, som føles seriøs uten å være selvhøytidelig, morsom uten å være selvironisk. Andre trekk ved bøkene vil forhåpentligvis fremkomme etter hvert som brevvekslingen utfolder seg. Vi vil også berøre hans for øyeblikket hvilende bloggprosjekt, Myrerne, hvor han nærleser Hölldobler og Wilsons The Ants, visstnok et naturvitenskapelig hovedverk om maur.

Første runde med brev følger her. Andre del kommer på mandag, og det hele avsluttes om en uke.  Bildene er tatt av RJJ og hentet herfra.

Vikaren er arbejderens erstatning

I forbindelse med at Kristian Lundbergs Yarden i fjor kom i en norsk oversettelse ved Trude Marstein, inviterte vi et knippe skribenter til å skrive om boken fra ulike perspektiver. Men tiden gikk og hele prosjektet rant ut i sanden. Nå når Lundbergs siste roman, og frittstående oppfølger til Yarden, Och allt skall vara kärlek, også har blitt oversatt til norsk, benytter vi anledningen til å publisere en av tekstene vi dessverre ikke fikk publisert i fjor. Den er skrevet av Malte Roed Lunden, som blant annet har skrevet om det tomme arbeidet og andre emner i Information.

  

Vikarens udbredelse er tegnet på et arbejdssamfund fyldt med arbejdere, der ikke længere har status af at være arbejdere. Kristian Lundbergs Yarden er en intens og lysende beskrivelse arbejdssamfundets skyggeside.

Vi sørger over Stig Sæterbakkens bortgang

Les C-M Edenborgs nekrolog her, eller hans tale i anledning Sæterbakkens tjuefemårsjubileum som forfatter i 2010.

Kontingente notater til kap. 1 & 2 i Anders Johanssons avhandling i litteraturvitenskap

Jeg leser for tiden den svenske litteraturviteren Anders Johanssons avhandling, utgitt på Glänta i 2003. Det er oppløftende lesning – den utforsker teoriens nytte, så å si, nettopp ved å praktisere teorien. Ydmyk, men modig. Essayistisk, men konsekvent.

1.

Er det virkelig slik at vi lever «etter teorien»? Er vi frigjort fra teoretiske innsnevringer – leser vi nå teksten på tekstens premisser, hvordan i all verden leser man en tekst på dens premisser, hvor har den redegjort for premissene, for hvem? Hvem er alle disse leserne, som fødes på ny hver gang de setter seg ned med en bok? Har de glemt eller fortrengt Johanssons trivielle poeng: «omedelbarhet är illusorisk»? (21) De har rett i at et teoretisk perspektiv er reduksjonistisk, men hva er vel å lese, annet enn å redusere teksten, åpne teksten? Teorien er et blikk, det kan være bedre eller dårligere utviklet, det kan være mer eller mindre koherent, konsekvent, konsistent, men i følge Johansson er ikke litteraturteoretiserings største problem at den er reduksjonistisk – heller er hovedproblemet i dagens litteraturteori «att den kritiska potentialen har gått förlorad, om den nu någonsin har funnits.» (22) Arven etter Derrida og dekonstruksjonen har langt på vei blitt en selvbekreftende disiplin, hvor Lacan leser Poe, Derrida leser Lacans lesning av Poe, Barbara Johnson leser Derridas lesning av Lacans Poe-lesning også videre: «Dekonstruktionen stelnade til en metod som först och främst bekräftade sin egen giltighet, men också statusen hos de litterära texter som fanns i början av kedjorna.» (23) De som skulle dekonstruere kanon lagde sin egen kanon – epigoneriet spredde seg, i speilsalen hyllet man hverandre og det kritiske potensialet forsvant.

Musikkmagasinet ENO: Utvidet anmeldelse

Musikkmagasinet ENO ble opprettet i 2010 og kom med sin sjette utgivelse tidligere i høst, under redaktør Eirik Kydland. Vi publiserer her en utvidet versjon av Arne Borges anmeldelse som sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen, lørdag 10. desember.

Musikkjournalistikken i Norge de siste årene kan neppe betegnes som oppløftende. Tommelfingerlange anmeldelser og intervjuer som reproduserer presseskriv har skapt en tomhet som etter hvert har føltes så naturlig at man kanskje har glemt at det går an å skrive noe leseverdig om musikk. Da ENO oppstod i fjor, var det derfor men  en løfterik visjon om å gi plass til dyptpløyende og nysgjerrige musikktekster, med en tilnærming lik komponisten Brian Eno som bladet er oppkalt etter: «Nyskapende og fabulerende, men alltid med sans for popmusikkens enkle kjerneverdier.» Det uttalte ønsket om å være eklektisk viser seg i tekstutvalget; blant portrettintervjuer og albumomtaler finner man tematiske artikler om humor i musikken, afrofuturisme, instrumentbygging og de arkitektoniske omgivelsenes betydning for lyd. Det gis plass til en fin reportasje om Arild Nyquists musikerkarriere og et grundig intervju med Vazelina Bilopphøggers.

Kunstig vitenskapskonkurranse

Kan naturviterne alene redde miljøkampen?

Bjørn Vassnes har gjentatte ganger ytret sin frykt for at samfunns- og humanvitere ødelegger forskningens gode rykte, sist i Klassekampen 1. desember. Han tar sågar til ordet for en ny runde hjernevask. Slik skal vi bøte på den såkalte kunnskapskrisen vi befinner oss i. Hans fiende er samfunns- og humanviterne, som gjør at befolkningen ikke tror på klimaforskere og dermed hindrer de rette tiltakene. Vi må utdanne hardbarka realister, dersom det skal være noe håp for fremtiden. Gjerne på bekostning av kultur- og samfunnsforskere.

Han tolker betydningen av vitenskapelig innsikt om klimaendringer ved hjelp av en enkel modell; kunnskap fører til politisk konsensus, som igjen fører til politiske tiltak. Sosiale og kulturelle prosesser som virker på valg, følelser og verdier er underordnet, skal vi tro hans mistro til sosialvitenskapene.

Blant spørsmålene vi trenger svar på er: Hvordan responderer innbyggerne i de rikeste landene på global oppvarming? Hvorfor er det så få som bryter ut i handling? Hvorfor er det slik at noen miljøsaker mobiliserer, mens andre ikke? Hvordan klarer folk å usynliggjøre miljøproblemene i sine daglige liv - gitt problemenes omfang?

Svar på slike spørsmål kan komme fra humanvitere, samfunnsvitere og psykologer. Jeg kommer på tre felt hvor disse fagene vil ha avgjørende betydning:

1. Kommunikasjon: Mange fremmedgjøres av grafer, tabeller og figurer. Dette er format som ikke 'snakker vårt språk' og heller ikke evner å snakke til følelsene våre - og i kampen for bedre temperatur er følelser viktige å mobilisere. I møte med "mer kunnskap, mer forskning" ser vi økt apati. Dette er en enorm barriere når vårt kollektive tilsvar skal organiseres.

2. Kampanjeutforming: Hvordan klarte man å få enorme mengder mennesker til å slutte å røyke? Eller til å bruke sikkerhetsbelte? Hva gjorde at flere amerikanere la om til mer vegetarisk kosthold? Hvilke holdningskampanjer har virket før, og hvilke har feilet? Samfunnsvitere kan svare på disse spørsmålene, og denne kunnskapen kan brukes til å utforme effektiv politikk for et bedre miljø. Men endringer i vaner og adferd kan ikke alene redde miljøkampen.

3. Sosiale bevegelser: Vassnes vil at ingeniører skal redde oss; jeg tror ikke de er skikket til oppgaven. "Vi trenger vitenskapen mer enn noen gang", sier Vassnes og mener naturvitenskapen. Et slikt syn avpolitiserer miljøkampen. Teknolologioptimismen, best uttrykt med "mer miljøvennlige biler", kan - som samfunnsvitere vet - føre til en forverring av miljøproblemet. Systemendring må til, vekstparadigmet må utfordres, økonomien og ressursbruken må demokratiseres, og kollektive løsninger må prioriteres. Kun en bred sosial bevegelse med evne til å yte makt kan føre fram slike endringer, noe historikere, sosiologer og sosialtantropologer vet. Nye beslutningsstrukterer, evne til å nå ut, sensibilitet overfor menneskers hverdag og vår kultur er viktig; her vil samfunns- og humanvitere bidra. Kun med tverrfaglig samarbeid - ikke kunstige skillelinjer - kan miljøkampen vinnes.

Klassekampen 7.12.11

Underlig, undrende underverk (Terrence Malicks The Tree of Life)

I denne teksten har gjestebidragsyter Eirik Sjåvik, filosof og skribent, skrevet om Terrence Malicks film av året, The Tree of Life. Han har tidligere bidratt i vår kommunismekalender med en tekst om Jean-Luc Nancy.


«Hvor var du da jeg la jordens grunnvoll ... mens alle morgenstjerner jublet.» Sitatet fra Jobs bok åpner Terrence Malicks The Tree of Life, og setter scenen for et av de seneste års mest ambisiøse filmatiske prosjekt. Vi er hos familien O’Brien i småbyen Waco, Texas på 50-tallet. Et telegram blir overgitt mor (Jessica Chastain), far (Brad Pitt) får beskjed per telefon. En sønn er død. Sorgen bryter ut. Vi forflyttes til nåtiden. Arkitekten Jack (Sean Penn), omgitt av skyskrapere kledd i glass og lys, fortviler fortsatt over tapet av broren. Hvorfor måtte han dø?

Han gjør politiet i ulike stemmer

Vi var på Tekstallianse i Oslo i helgen. I den anledning lagde vi seks ziner med utgangspunkt i utvalgte linjer fra T.S. Eliots langdikt The Waste Land (1922). Disse ble gitt bort gratis. Vi kopierte også opp sju trykksaker som samlet de seks zinene i et blad. Disse ble også gitt bort. Til de av dere som har en av de seks unike eksemplarene: gi dem gjerne videre. Bildene er dessverre ikke helt skarpe. "Eliot originally considered titling the poem He do the Police in Different Voices." (Wikipedia)

Vanskelige spørsmål

Flere har tatt til orde for at vi ikke kan forstå Anders Behring Breiviks handlinger i politiske termer; i stedet må vi se dette som en gal manns verk. Man leter derfor i barndommen etter et punkt der han falt utenfor. En tysk avis har, etter hva jeg har fått høre, pekt på mangelen av en farsfigur som en mulig forklaringsmodell. TV2 intervjuet en amerikansk «profiler» som hevdet at politikken kun fungerte som en overbygning for massemordere som Breivik; de egentlige grunnene er å finne i privatlivet hans. Hun trakk frem venners påstander om at han aldri har vært i et parforhold, og mente galskapen kan ha blitt utløst av en følelse av å bli avvist og krenket av det motsatte kjønn. Massakren på Utøya kan i lys av en sånn teori forstås fullstendig apolitisk: Han drepte ikke på grunn av xenofobiske forestillinger eller for å «strupe den fremtidige rekruteringen» til Arbeiderpartiet (slik han selv har hevdet), men for å hevne seg på ungdommer som befinner seg i den samme livsfasen som han selv gjorde den gangen han ble krenket.

En unntaksvis kommentar til den norske dagsavisen Dagbladet

Dagens Dagbladet (17/7-11) er for så vidt både en skam, søppel, avføring og prostitusjon, for å låne deres egne formuleringer fra saken med den lite originale overskriften «Velkommen til Tiggerstaden». Men det føles likevel ikke riktig å kåsere over slapp syntaks og malplasserte metaforer; det er noe mer alvorlig som står på spill. Det er ikke morsomt å lese en slik tekst, og det er heller ikke særlig morsomt å være morsom på dens bekostning. Slike festligheter får vi ofte nok servert fra livsstilsradikalere som stadig befester sin selvforståelse som gode mennesker ved å parasittere på elendigheten: Se, jeg tuller med VG og Frp! Hallo i Uken, 5080.no og utallige statusoppdateringer på Facebook vitner om denne opposisjonelle selvtilfredsheten, og det er ingen grunn til å ta del i den, med mindre man på sikt ønsker seg en fast avisspalte for radikale påstander man ikke trenger å ta konsekvensene av.

Stoisk kosmopolitisme

I dag er stoisisme forbundet med «stoisk ro», med et individ som bevarer sinnsroen uansett hva som skjer i verden omkring henne. Men det er bare delvis sant at stoisismen består i denne radikale – og kanskje kan man si lidenskapsløse – avsondringen fra verden. Stoisismen er også uttrykk for en livsholdning som vender seg utover – mot verden, mot et større menneskelig fellesskap.

God Natt, Oslo

God Natt, Oslo - en psykogeografisk tegneserie.

17. maitale

Jeg og kjæresten var i ekstra godt humør. Jeg skal ha gått ned på kne i New York, og fått et umiddelbart ja fra den 17 år yngre milliardærarvingen. Jeg har åpenbart ikke gitt opp ekteskapet, og jeg har heller ikke latt meg skremme av tidligere erfaringer. På motevisningen koste jeg meg med døtrene mine, jeg var flydd inn som kveldens underholdning. Heller ikke denne gangen har jeg inngått særeieavtale. Jeg var uheldig og knuste diplomet, men lot ikke det legge noen demper på feiringen: Jeg ble satt pris på. –Her skulle mamma ha vært, ropte jeg ut foran de frammøtte. Vi kunne alle smile etter en vellykket prisutdeling. Jeg hevdet lenge at mitt ville liv var forbi, men 15. april ble jeg igjen tatt for kokainmisbruk etter en razzia – knappe tre måneder etter den forrige skandalen. –Jeg elsker kokain, skal jeg ha sagt i følge politirapporten. Jeg dro til Thailand for å komme meg unna oppstyret. Jeg er frustrert, men jeg lar meg ikke knekke. Jeg har tidligere snakket åpenhjertig om demonene mine og går nå regelmessig til møter for rusmisbrukere. Vi støtter hverandre i sorgen. Flere ganger ble de vitner til at jeg måtte tørke tårer. Det virker som om begeret begynner å bli fullt.

Stéphane Hessel - Indignasjon, sosialdemokrati og det kommende opprøret

I dagens Bokmagasinet i Klassekampen trykkes Arne Borges lesning av Stéphane Hessels Indignez-vous!, med tittelen Gør oprør i den danske oversettelsen av forlaget Tiderne Skifter. Vi publiserer her en utivdet versjon av teksten.